Inger Lise danser samba / Hennes kropp er luft og hud / Man sier hun danser som en gud.
Så, hvor går veien, Inger Lise / Hvor er du om fem-seks år?
Ord- og tonekunstneren Ole Paus har gått bort, 76 år gammel. Paus døde natt til 12. desember 2023 etter et hjerneslag i september.
De første tonene på debutalbumet der ute – der inne, om Inger Lise, hun som danset samba, lød på mange klassefester – og flere gutterom – skoleåret 1970-71. For meg er disse lydene smaken av det aller første halvvoksne livet. De lydlige minnene blandet seg med de første opplevelsene av gymnaset, rullings (tiedemanns gul nr. 2, i rizla), politikk. Minnet om Ole Paus, hans stemme, hans ord, fletter seg sammen med opplevelsen av å bli voksen, av å leve i den fremmedgjørende brytningen mellom barn og voksen. Men det var mer enn ynglingenes eksistensielle undring og angst og de mange medfølgende spørsmål, Ole Paus svarte på. Vi som hadde et øre på jazzen, hørte tidlig at her var det også noen kvaliteter, lenge før vi hørte hvordan den jevngamle generasjonen med nye jazzmusikere fylte ut Paus’ musikk.
Allerede omslaget med sin åpenbare allusjon til Edvard Munchs portrett av Hans Jæger satte oss på sporet. Etter hva? Det visste vi ikke. Den klassiske bohemen vi drømte om å være, l’uomo senza nome, mannen uten navn? Han som skapte håp i håpløsheten? Kanskje var det angsten for livets tilsynelatende uutholdelige meningsløshet, det som vi også kjente igjen i Sigbjørn Obstfelders iøynestigende bilder og innsikt? For «… her er så underligt». Eller var det sulten på livet, sulten etter å utgjøre en forskjell, sulten i drømmen om å gjøre verden til et bedre sted? Paus gjorde livet levelig. Paus ga mening til det meningsløse.
Ole Paus åpnet nye dører til en ny æra. Månen var erobret, hva var det neste? Houston, we’ve had a problem! Apollo 13 ble brakt trygt tilbake, med bare en mindre eksplosjon, tilbake til Jorden. Bare et par uker seinere eksploderte Ole Paus på stjernehimmelen, der ute … og her inne. Eller var det mer som en langsomt avfyrt tretrinnsrakett?
For nå kommer jeg og tar deg. På noen dager nær, to år etter utgivelsen av der ute – der inne, var Paus i studio igjen og spilte inn Garman. Det var Harde tider, og enda verre skulle det bli. Men etter alt dette, var det Ingen ting å være redd for. For nå kalte vi det vakker musikk, det de andre kalte blues. Garman kom akkurat i tide til å bli musikkfølget til mitt siste år på gymnaset. Fester uten Garman var ikke fester det var verdt å gå på. Albumet ble skrevet inn i stjernene da jeg kom opp i astronomi muntlig til artium. Det ble noen halvlitere på Kongeterrassen, sammen med de som ikke kom opp, den dagen muntlig eksamen ble offentliggjort, med damer i dalen nedenfor.
I høstmånedene artiumsåret hadde jeg mitt aller første lærervikariat, på det samme gymnaset jeg nettopp hadde forlatt, som vikar for ham som i tre år hadde vært min inspirasjon i det som ble kalt ‘de harde realfagene’. I løpet av disse månedene kom Blues for Pyttsan Jespersens Pårørende. Blues i råtten G-dur var en ganske nøyaktig beskrivelse av hvordan vi forsøkte å spille blues selv. Jeg tror — og jeg håper — min undervisning ikke var på samme nivået.
Nå var det klart, den som prøvde seg på å plassere Ole Paus i kategorien visesanger, framviste sin totale ignorans, mente vi, og tok grundig feil, … nok en gang. Med fordommer som dette forble dessverre, ennå i flere år, Ole Bull Show med Gunnar Bull Gundersen, en ukjent skatt.
Ole Paus kom fra en borgerlig bakgrunn, og endte opp på besteborgerlige Blindern studenthjem. Han ble fritenkeren, rabulisten, bohemen, filosofen Ole Paus, han som gjorde at vi kunne glemme den lange rekka med Pauser som gikk foran ham. Han var vår generasjons Paus. Han var den sanne og ene Paus.
Etter Zarepta og hennes krukke, kom Lise Madsen med Moses og de andre. Nå ble Paus flyttet, sammen med Ketil Bjørnstad og eliten av de nye norske jazzmusikerne i platehaugene. Med et lag av musikere som Knut Riisnæs, Arild Andersen, Pål Thowsen, Rune Gustafsson og Radka Toneff, ved siden av Bjørnstad var det lett å komme i himmelstormende stemning av møtet med Lise, Moses og de andre. Med en kraftig politisk brodd til framvoksende og stadig pågående udemokratiske bevegelser. Vi trodde han var død, men han ville jo f…n ikke ligge nede.
Om Ole Paus hadde stoppet der, ville han for evig vært den henslengte bohemen, som så på samtiden med et kritisk skråblikk, gjennom lysskinnet i et brunt brennevin. Poeten med de nærmest klassiske formuleringene som setter ham på linje med de store modernistene. Som med Henrik I. og hans tekster, kunne kommende tiders ynglinger spørre hvorfor denne Paus hadde fått et slikt stort navn, «… tekstene hans er jo bare en rekke med sitater»!
Men Ole P. fortsatte å danse, med Bente L. og med alle oss andre. For han var også humoristen som sparket alle veier, og som evnet å overleve de gangene han tråkket i baret. Narren som fikk kongen selv til å le av seg selv. Hans serie med tre LP-utgivelser som redaktør, journalist og lederskribent i musikkavisa Paus-Posten var vel aldri intendert å være skrevet for evigheten. Men denne holdningen til stoffet, til offentlige personer, og spesielt til maktmennesker, om de har formell, symbolsk eller posisjonell makt; overlever.
Det går en satirisk linje fra Paus-Postens utgaver til Hallo i uken, og til annen god politisk satire. Om ikke alltid like intelligent, så alltid med treffsikkerhet. Det gjør at platene allikevel overlever, selv om referansene ikke er like åpenbare lenger. For det skal godt gjøres å bli æreskjelt fra alle sider av det politiske spektret, og fra alle punkter mellom dem. Det måtte en Paus til for å snu det til en suksess på slutten av 1970-tallet.
Den seinere Paus ble i større grad ettertenksomhetens Paus, den voksne Paus. Men sparket, obsternasigheten, var der fortsatt og glimtet til. Akkurat som også den uoppdragne guttungen, som fortsatt kunne dukke opp. Han kunne også, som en Åge Samuelsen, gjøre narr av og le av seg selv. For narren kan aldri utelate seg selv fra sine egne kritiske blikk og fortellinger, om han skal kunne ha sin kritiske posisjon i behold, … og beholde hodet på toppen. Absolutt eller metaforisk.
Ole Paus var ingen klassisk modernist. Han var alltid en aktør i sin egen poetiske og musikalske verden. Parabelske, elliptiske og hyperbolske kjeglesnitt var ikke gjort av en allvitende barberkniv, av en urørlig førstebeveger. Paus var aldri observatøren som reflekterte over sin egen eksistens i en ekstern objektiv virkelighet.
Dette vil kanskje også bli hans største ettermæle, bruddet med modernismens tro på at det finnes et punkt utenfor alt, et punkt som Arkimedes eller andre kan bruke til å flytte verden. Troen på at vi kan se verden som fra dette punktet, som verden virkelig er. Han snudde i sine beste stunder modernismens poetiske språk mot modernistene selv. Paus var en pauspost-modernist.
Han Ole danset samba / Paus’s ord var regn og sol / Ole, du danset samba / og du skrev jo tekster som en gud /
Du holdt drømmen helt til nå/ den bygget du på / om at vi som lyttet skulle forstå igjen.
Før var du her inne. Nå er du der ute. Og vi forstår – endelig.
Ole Paus – Hvil i fred.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Tore Sætre (bildet er tatt 15. mars 2019, under Kongshaugfestivalen på Cosmopolite)
