Hugo Rasmussen, denne herlige danske bassist, og for mange god venn og veileder, er gått bort 74 år gammel.
Vi har vært kjent med at Hugo Rasmussen den siste tiden har vært klar over at han ikke hadde lenge igjen. Allikevel er beskjeden om at han hadde forlatt denne verden og vandret over i evighetens jam session som et sjokk.
Han var egentlig utdannet smed og fikk sitt svennebrev i 1962, men allerede da, visste han nok at det danske smedlaug ikke ville få mye glede av hans egenskaper. Og allerede da visst han nok at han ville bli tatt av jazzen før han fikk utviklet så mye av jobben som smed.
Han debuterte som musiker på banjo i 1957, og fikk sin første bass i 18 års fødselsdagsgave i 1959. En bass han hadde stående helt til sin død. Han har flere ganger uttalt at den bassen var et deilig instrument.
Han fikk sitt gjennombrudd som medlem av Nissen-Fjeldsted Swingtetten i 1962, og året etter droppet han smedjobben helt, og ble profesjonell bassist. Han har spilt med de fleste av de danske musikerne opp gjennom årene, og spesielt med Jesper Thilo, Niels Jørgen Steen, Pierre Dørge New Jungle Orchestra og Trille.
Han musikalske virke var svært variert, fra folkemusikk til jazz, via visesang. Gjennom sine 50 år som profesjonell musiker spilte han med Trille i 16 år, og var delaktig på innspillinger med Cornelis Vreeswijk, Niels Hausgaard og til og med Tom Waits. Han spilte med Wild Bill Davison og Harry «Sweets» Edison, og mange har hørt han på konsert og plater med folk som Horace Parlan, Ben Webster, Dexter Gordon, Doug Rainey, Ole Kock Hansen, Svend Asmussen, Jeper Løpvdal, Jesper Thilo, Jacob Dinesen, Paul Banks, Kresten Osgood og Birgitte Soojin for å nevne noen.
Han fikk Palæ Bars Jazzpris i 2000, Ben Webster-prisen i 2002, Bent Jædig-prisen i 2006, IFPIs ærespris i 2009, Dansk Musiker Forbunds ærespris i 2014 og Leo Mathisen-prisen samme år.
Han blir regnet som en av de mest etterspurte bassister i verden, og har medvirket på mer enn 800 plateinnspillinger.
Som person var Hugo Rasmussen en lun og snill person. Personlig traff jeg han flere ganger, både på og etter konserter og på nyttårsfest i København, hvor han var ansvarlig for rakettoppskytningen, og det resten av selskapet var mest spent på var om skjegget ville holde.
Siste gang jeg hørte han på konsert, var under årets Copenhagen Jazz Festival, hvor han spilte på Vandkunsten en tidlig ettermiddag med vokalisten Birgitte Soojin og hennes «gospel»-band med bl.a. bassklarinettisten Carl Petter Opsahl.
I de siste dager er det en rekke personer som har hyllet Hugo på sosiale medier. Her forteller alle om en strålende person, som alltid stilte opp når han trengte en bassist.
Hago Rasmussen var på mange måter limet i det danske jazzmiljøet. Han var alltid på plass med sitt lune smil og sitt flotte bass-spill, enten det var tradisjonell jazz, swing, bebop, cool eller mer moderne avant garde. Hugo Rasmussen var en komplett musiker, og det vil i lang tid være et stort hull i det danske jazzmiljøet etter hans bortgang.
Vi vil alle savne han på scenen, og i himmelens evigvarende jam session har de fått nok en dansk bassist som kan dele jobbene med Niels Henning Ørsted Pedersen.
Fred over hans minne!
Tekst: Jan Granlie
Maleri: Stig Weye
