Det var på torsdag vi fikk meldingen. Dens triste innhold var at det gikk rykter i det københavnske jazzliv om at Morten Lerhard hadde forlatt vår verden. Ryktene ble raskt etter bekreftet.
Jeg møtte Morten, han brukte alltid kun fornavnet, allerede første gang jeg besøkte Klub Primi i Kødbyen i København, på en av de første konsertene de arrangerte. Her var han den ledende, kreative kraft i oppstarten av klubben. Selv om det er mange som har vært med på å gjøre Klub Primi til en av Københavns ledende og beste klubber for improvisert musikk, var det han som var frontpersonen i klubben. Når jeg kom til klubben, alltid litt før start for å få min faste plass på første rad, sto han utenfor og ønsket velkommen med en klem og mye ros til salt peanuts*, som han fulgte tett.
Jeg kjente ikke Morten altfor godt. Jeg visste at han bodde ute i Christiana, men for det meste var det på Klub Primi han gjorde seg gjeldende. Både med gode, lange samtaler, humor og gode råd til hvordan salt peanuts* burde jobbe, overleve og vokse. For han hadde helt siden vi møttes første gang, stor tro på vårt nett-tidsskrift. Kanskje en av grunnene var at vi fulgte klubben i hans hjerte såpass tett, og at vi gjorde den jobben de danske dagsavisene ikke gjorde. Og han var oppriktig lei seg og bekymret, da salt peanuts* københavnkontor skulle stenge og flytte til Norge.
Han gjorde seg aller mest bemerket for sine introduksjoner til de tre banda som spilte i Klub Primi hver tirsdagskonsert, og for måten han med utrolig varme og godhet tok imot musikerne på. Hans måte å ta imot klubbens gjester på var alltid overveldende, formidabel og alltid morsom. For det var ikke bare musikerne han tok varmt imot. Jeg er overbevist om at alle som har vært innom Klub Primi siden oppstarten i 2018 eller 2019 følte seg hjemme i det de kom inn «plastdørene» i Klub Primi for første gang.
Her sto Morten i spissen for å presentere improvisert musikk innenfor mange musikalske sjangre. Det spilte ingen rolle om det var elektronikk, blokkfløyte, vokal, fløyter, «leketøy»-instrumenter eller trommer og saksofoner. Morten elsket alle sammen. Og med sin entusiasme fikk han Klub Primi til å bli et «annet hjem» både for musikerne og publikum.
At han hadde mye humor var det aldri noen tvil om. Og en historie som har brent seg fast hos meg, var den gang han kom til JazzCup i Gothersgade en lørdag ettermiddag, for å høre (jeg tror det var Cockpit Music under deres jubileums-turné), og han hadde lyst til å feire trioen med et glass whisky. Men JazzCup hadde ingen av de whiskymerkene han kunne tenke seg, så han forsvant ut dørene, og kom igjen en stund senere med sin favorittwhisky, som han donerte til klubben. Hvor han derpå betalte full pris for hvert glass han drakk.
I morgen (tirsdag 7. juni) arrangeres det en minnemarsj for Morten, fra Månefiskeren på Christiania, hvor Morten levde sitt liv når han ikke var i Klub Primi, til Klub Primi i Kødbyen, hvor det blir konsert (nesten) som vanlig. Men det er klart at denne kvelden blir svært annerledes. Kun en uke etter at Morten forlot denne verden, kommer kvelden til å bli tilegnet minnet om Morten. Og hadde vi hatt anledning til å være i København denne tirsdagen, så ville hele ledelsen i salt peanuts* deltatt samlet i marsjen for denne unike personen i dansk jazzliv, og som vanlig tatt plass midt på første rad for å oppleve musikken. Denne kvelden kommer til å bli helt spesiell, her satte Morten tirsdag etter tirsdag alle andre før seg selv — i ønsket om å spre den unge, frittgående improvisasjonsmusikken ut til et lyttende publikum.
Jeg vil savne deg når jeg kommer til København under Copenhagen Jazz Festival, Morten. Når jeg passerer lokalene i H15, hvor Klub Primi holder til, på min vei til konserter i 5e, vil jeg tenke på deg og huske deg som en av de stolteste, beste, solide og ærligste personene i den danske jazzen.
Jeg håper du har det godt der du er nå, Morten. Og har du havnet i himmelens jam session, kan du fortsette å introdusere bandene slik du gjorde i Klub Primi de siste årene. Så kan det hende vi sees engang.
Sov godt, gode venn!
Tekst: Jan Granlie
Foto: Lars H. Knudsen
