Carla Bley døde 17. oktober 2023, 87 år gammel.
Første gangen hennes navn sto på ei plate, var i 1958. Dette året ga Paul Bley ut Solemn Meditation, hans tredje album i eget navn. Et album som også var platedebuten til to 19-20 år gamle musikere i Bleys kvartett, Charlie Haden på bass og Dave Pike på vibrafon. Platas liner notes åpner slik, «Paul Bley is the most opiniated person I have ever known. …». Denne teksten var undertegnet av en som også sto fram som komponist på ett av sporene på plata. Låta «O Plus One» og teksten var begge skrevet av og undertegnet med, Carla Borg. Få eller ingen kjente henne ennå, men den unge miss Borg skulle kommer til å skrive sitt navn inn i den evige musikkhistorien. Innen plata var utgitt hadde den 21-årige komponisten og forfatteren giftet seg med Paul Bley og tatt navnet hun valgte å bære resten av sitt liv.
Carla Bley ble født 11. mai 1936, i Oakland, California, under navnet Lovella May Borg, men kalte seg etter hvert «Carla». Hun hadde møtt den tre-fire år eldre pianisten Paul Bley i New York, og de ble raskt etter et par. Paret kom til å stå i sentrum for den revolusjonen i amerikansk jazz som utspilte seg i New York de neste årene. Etter det første opuset i 1958, ble det mange andre. Hun ble raskt etterspurt som komponist, og flere av de nye stemmene i jazzen, stemmer som skulle prege mange av stegene jazzen kom til å ta de neste tiårene, ønsket å spille hennes musikk. Disse årene ble hun oppfattet, og i stor grad oppfattet seg selv, for første gang som ‘en komponist som også spilte piano’. Denne formuleringen om hennes historisk sett, to viktigste roller, var en karakteristikk hun gjentok fram til de aller siste årene hun levde. Hun var ikke en utøvende musiker, en pianist, hun var akkurat det: Hun var en komponist og en arrangør, som også spilte piano.
Hun, hennes musikk og hennes mange samarbeidspartnere som har møttes over hennes partiturer, har preget livene til flere generasjoner ungdommer og unge, og ikke fullt så unge, voksne, jazzlyttere, over hele verden.
Revolusjonæren
Det var fra nettverket av unge, barrikadestormende musikere som sto midt i det som karakteriseres som oktoberrevolusjonen i 1964, hennes løpebane som nå har gledet oss i seksti år, skulle springe ut i full blomst. Ett av resultatene av denne revolusjonen, var etableringen av Jazz Composers Guild og Jazz Composer’s Orchestra. Første gangen hennes navn sto på et platecover, var på albumene Communication og Jazz Realities, begge et direkte resultat av dette arbeidet.
En strålende serie med avantgardejazz ble initiert på det nederlandske plateselskapet Fontana av den kreative Alan Bates i 1964. Bates var godt kjent med hva som rørte seg i New York på denne tiden, og det var det han ønsket å formidle ut i verden med denne serien. De to nevnte albumene inngår begge i denne serien. Communication var den første utgivelsen med det kollektive orkestret, Jazz Composer’s Orchestra, med komposisjoner av Carla Bley og Michael ‘Mike’ Mantler. Etter dette samarbeidet skulle Mantler være en sentral musikalsk samarbeidspartner med Carla Bley de neste to tiårene. Disse to, Communication og kvintettalbumet Jazz Realities med trioen Clara Bley, Mike Mantler og Steve Lacy som ledere, bærer to av kunstneren Marte Rölings ialt fjorten særpregede utgitte omslagsbilder. De ble skapt for Alan Bates’ serie på Fontana – i alt laget Röling femten omslagsbilder, men ett av dem, for Albert Aylers Spirits, ble aldri utgitt.
På disse to albumene er allerede flere av de kjennemerker som seinere ofte gjør en Carla Bley-komposisjon så lett gjenkjennelig på plass. En sterk dash av Kurt Weil og arrangementer som løfter komposisjonene og musikerne. Men ikke minst en solid dash med musikalsk humor, Bleys komposisjoner er teatralt bygget opp, ofte med en underliggende burlesk humor.
I heisen med Carla Bley
Det var med en gedigen musikalsk konstruksjon som verden aldri hadde sett – og heller ikke vil komme til å se – maken til, at hennes navn ble omtalt over hele verden. Carla Bley og Michael Mantler etablerte et non-profit-selskap som skulle ivareta musikernes kommersielle interesser. Et tilhørende plateselskap ble skapt, The Jazz Composer’s Association Records, forkortet til JCOA Records. Den første utgivelsen på denne labelen var en trippel-LP i en boks med et gyllent omslag, som de fleste (i hvert fall de over femti-seksti) momentant kan levendegjøre for sitt indre blikk.
Escalator over the Hill – eller EOTH – er, og er ikke, et verk med elementer som mange ville forbinde med en opera. Med Paul Haines’ tekster og Carla Bleys musikk er EOTH beskrevet som en kronotransduksjon, en betegnelse som meg bekjent er brukt verken før eller seinere om en musikalsk form. Nyordet hadde Bley og Haines fått fra forskeren Sheridan Speeths arbeid med musikk og matematikk.
Direkte oversatt skulle sjangerbetegnelsen bety noe slikt som en ‘ledet transport over eller gjennom tid’. En måte å tilbringe tid på, altså. Jeg har alltid opplevd dette som en subtil humor. Men Carla Bley skal, ifølge Jack Bruce – som også var med på innspillingen – ha forstått det som å ‘vandre gjennom livet uten anstrengelse’. EOTH var overveldende, magnifikk, medrivende, og bare lista over hvem som var med, var nok til å ta pusten fra mange lyttere.
Rekka med toneangivende album er lang, og de musikalske høydepunktene er svært mange. Etter at det nye selskapet ECM i München rundt 1971 overtok rettighetene til å distribuere JCOA Records, og etter at Carla Bley med Michael Mantler etablerte labelen Watt Records for å utgi sin egen musikk, som del av samme selskapsstrukturen rundt ECM, kom de på rekke og rad, Tropic Appetites, Dinner Music, Musique Mecanique, Social Studies, … 4X4, Looking for America, noen nevnt, ingen glemt.
Samarbeidet med Charlie Haden, om Liberation Music Orchestra, er et annet toneangivende sentrum for Carla Bleys åpenbare politiske budskap. Sist gang orkestret besøkte Norge var i Aulaen i forbindelse med Oslo Jazz Festival i 2011. Nå er begge de to sentrale musikalske og politiske drivkreftene bak dette orkestret som kun ga ut plater når det var republikanske presidenter i USA, borte. Vi kan drømme om hva LMO hadde fått ut av Donald Trumps presidentskap i årene 2016-20.
Komponisten som spilte piano — og arrangerte
Store band i flere varianter var hennes viktigste arbeidsform i flere tiår. Selv om hun også har utgitt plater med duoer. Som Are We There Yet?, med Steve Swallow – hennes sentrale musikalske partner de tre siste tiårene av hennes liv. Etter siste halvdel av 2000-tallet har det vært triosamarbeidet med Swallow og saksofonisten Andy Sheppard som har vært hennes viktigste musikalske plattform. Tre album utgitt på ECM har det blitt, fra den første Trios, dernest Andando el Tiempo, før Life Goes On ble utgitt for tre år siden.
All hennes musikk er preget av karakteristiske tema, fantastiske arrangementer, av å være musikk skapt for å skape livlige framføringer fra scener over hele verden, der den underliggende humoren, like gjerne burlesk og svart, som hvit. En musikalsk stil som var helt hennes egen, og som er totalt uetterlignelig. En forståelse for rytme, for beat, og for time, som er uforlignelig.
Er det én låt som de aller fleste umiddelbart kjenner igjen, og som raskt vekker ikke bare minner om møter med Carla Bley, men også om sentral jazzhistorie, så er det temaet Bley skrev i 1964 og ga navn etter filmskaperen og mye annet, Ida Lupino. Ida Lupino knuste seg vei gjennom flere glasstak, noe også Carla Bley ønsket å gjøre i 1964. Denne låta står på mange måter som et symbol for oktober 1964-revolusjonen, den hedrer en filmskaper som var radikal og målbevisst i sin egen samtid, en aktør som tok hånd om de viktigste produksjonsmidlene selv.
Med det ble også «Ida Lupino» et symbol for den framvoksende avantgarden i internasjonal jazz, en avantgarde som skulle frigjøre jazzen fra dens tunge historie og fornye den. «Ida Lupino» ble første gang spilt inn av Paul Bley i desember 1964, det første opptaket som ble utgitt var av samme på albumet Closer, utgitt i 1966. Samme året ga også Steve Kuhn ut et album med låta, og allerede året etter kom låta til vår del av verden.
Monica Zetterlund er vel den aller første vokalisten som framførte tekst til temaet. I 1967 ga hun ut «Brandvaktens sång», med Tage Danielssons tekst, «Èr’e någon hemma? …», over det svevende innledende temaet. I Norge er Karin Krogs og Johs Berghs tekst, «Break of day in Molde» vel så kjent, der den beskriver vandringen ned fra Vardehytta til Molde, en tidlig morgen under jazzfestivalen 1968.
I mars 1968 spilte Svein Finneruds Trio på en konsert på Munch-museet, som del av musikerorganisasjonen Norsk Jazzforums konsertserie – et opptak som ble utgitt med tittelen «Ida» ikke lenge etter på trioens første eponymiske album på NJs plateserie.
I norsk sammenheng er det vel a-moll-temaet «Utviklingssang» som kanskje er aller mest kjent. Dette temaet har blitt en hit over hele verden, og er vel en av de låtene Carl Bley har spilt flest ganger på konsert. I 1980 hadde Nattjazz invitert Carla Bley til å skrive musikk for og være leder for et stort, skandinavisk all star-band (hovedbildet). Det ble sommeren 1980 avholdt flere store konserter, i Bergen som del av Festspillene i Bergen i Grieghallen, for Nattjazz på Studentsentret, og på Chateau Neuf i Oslo. Til Bergen hadde hun blant annet med seg et nyskrevet tema som ennå ikke hadde fått noe navn. Det var vel på mange måter helt naturlig at a-moll-temaet fikk sitt navn i Bergen.
Noen av største politiske samtaleemnene i perioden mellom 1978 og 1982, var Alta-aksjonen, med dets slagord La elva leve! Under en lengre lunsj mellom Carla Bley og blant annet Bo Grønningsæter, var det at Grønningsæter kom opp med forslaget om den norske tittelen, en tittel som ble hengende ved temaet. Forslaget falt i god jord hos den politisk bevisste Carla Bley, etter at hun hadde sett en gatedemonstrasjon mot Alta-utbyggingen. Kun ett spor fra disse konsertene med The Scandinavian Jazzensemble har overlevd som utgitt, og dessverre omfatter ikke det urframføringen av «Utviklingssang» etter låtas dåp: Opptaket av «Funny Bird Song» ble utgitt på CD-utgivelsen som ble laget i forbindelse med Nattjazzens 20-årsjubileum.
Siste gangen jeg fikk oppleve henne live, var høsten 2019 på Nasjonal jazzscene på Victoria i Oslo, som del av feiringen av ECMs femtiårsjubileum. Hennes konserter satte alltid dype spor. Det er sjeldent du opplever en musiker som henne, som utøver var hun alltid tilstede i musikken og i øyeblikket. Hun gjorde alltid øyeblikket dere var sammen om, til noe spesielt. Hun satte alltid sitt eget preg på det, og gjennom det også på deg. Du gikk aldri fra en konsert med Carla Bley uten at du hadde opplevd at konserten betydde noe. Du gikk alltid forandret fra et møte med Carla Bleys musikk.
Carla Bley, hvil i fred.
Johan Hauknes
Foto: The Scandinavian Jazzensemble, 1980. (Bergen Jazzforum, fotograf er ukjent)
Bak fra venstre: Juhani Aaltonen, Håkan Nyquist, Stein Erik Tafjord, Eje Thelin, Carla Bley, Dag S. Arnesen, Bernt Rosengren
Foran fra venstre: Palle Mikkelborg, Janne Schaffer, Palle Danielsson, Jon Christensen, Sven Persson
