Gitaristen Knut Reiersrud har, sammen med kunstnerne Moddi og Marthe Valle, pluss Kirkelig Kulturverksteds leder, Erik Hillestad, vært på solidaritetsreise til Palestina. Midt i krigen har Kirkelig Kulturverksted invitert med noen av de viktigste kulturbærerne i Norge, og vi har vært så heldige å få lov til å publisere noen av Knut Reiersruds inntrykk fra opplevelsen.
……….
En klynge med unge gutter løper etter ballen. De er i den alderen hvor man i Norge ville hatt et par voksne som roper til spillerne om å spre seg utover banen. I denne fotballbingen er det ingen voksne. Men i en trang gate, oppover en bakke hundre meter unna, går det to unge menn. De kan se ut som storebrødre til ballspillerne, men de går med maskinpistoler og vokter et hus omkranset av blå og hvite flagg. På den andre siden av banen, og det er her jeg står, går Fakhri Abu Diab og leter i ruinene av huset sitt. Boligen ble revet av bosettere fem dager tidligere. Jeg er i bydelen Silwan i Jerusalem, og jeg ser på en tragedie.
I forrige uke var jeg i Jerusalem og på Vestbredden. Sammen med en gruppe norske musikere og kunstnere. Først og fremst for å besøke kulturarbeidere og institusjoner som jobber for ungdom. Dessuten for å se med egne øyne hva som skjer her – i skyggen av vanviddet på Gazastripen. Før har jeg tenkt på palestinernes tragiske situasjon som endel av Midtøstens gordiske knute – et uløselig drama der alle små komponenter spiller hverandre ut. Og putter vi religion inn i knuten ser det enda verre ut. Jeg har tenkt som den israelske forfatteren Amos Oz. I et intervju med Dagbladets John Olav Egeland tegnet han det evige paradokset: «begge sider har rett – hva gjør vi da?»
Nå har jeg altså besøkt området igjen. For å se, og turen ga meg et nytt blikk. Konflikten mellom palestinere og israelere handler ikke om religion. Den handler om eiendom. Det er vår tids koloniserings-prosjekt. Maktforholdet mellom partene er like markant som under de store koloniseringene rundt om i verden for 150 år siden. Vestbredden i dag har over 200 kontrollpunkter hvor palestinere står i timeslange køer for å bli sjekket. Ungdommene i fotballbingen har kun noen få kvadratkilometere å bevege seg på. Nærmer de seg grensen står de i fare for vold og arrestasjon.
Å kjøre gjennom Vestbredden, fra Jordandalen til Jerusalem, er idag som å kjøre i Israel. Altså som å kjøre videre vestover fra den hellige by. Det er israelske landsbyer så langt øye kan se. Mens beduinene klynger seg til noen falleferdige skur og det lille som er igjen av turisme langs hovedveien. Det minner meg om hvordan det var å kjøre bil mellom Sør-Afrikas townships rett etter apartheid. I møter med flere palestinske kulturarbeidere og den israelske journalisten Gideon Levy blir sammenligningen tydeliggjort. De sier det slik: Israel er en apartheidstat og det sionistiske prosjektet har feilet.
La det være helt klart: 7. oktober var en grusom dag for menneskeheten. Hundrevis av uskyldige mennesker ble drept. Mange i kibbutzer som var vennligstilte og som hjalp palestinere innelåst i Gaza. Hamas ga ordre om angrepet. Men hverken 7. oktober eller andre aksjoner fra Hamas var en trussel mot den israelske staten, slik den blir brukt i den israelske regjeringens krigsretorikk nå. Netanyahu hadde en mulighet til å marginalisere og fjerne den mest ytterliggående og militaristiske delen av Hamas i dagen etter terrorangrepet. Så og si en hel verden, inkludert de arabiske nabostatene, var i sjokk og ville ha sørget for det. Men Netanyahu brukte ikke muligheten. Derimot gjorde han det motsatte, og viste nok engang at han er den verste lederen i israelsk historie.
Det er noe så fryktelig nedslående å se unge mennesker, sivilister og i uniform, gå rundt med maskinpistoler dinglende over hofta. Jeg så dem leie barna sine til barnehagen, stå i små klynger og prate lystig – og et par kysset. Det er nedslående å kjenne at språket forsvinner. For disse menneskene kan jeg ikke snakke med. Ingenting ved meg ville åpne noe som helst i dem. Tvert imot kunne jeg kommet i vanskeligheter.
Det finnes dog fine folk overalt, og jeg er naiv nok til å tro at jeg kan skimte det i menneskers øyne. Den triste mannen i ruinhaugen Fakhri Abu Diab, og den lavmælte varmen i framtoningen til min israelske venn, jazz-skribent (også her på salt peanuts*) og menneskerettighetsarbeider Eyal Hareuveni. De lever i samme by. Den verdigheten jeg ser i deres ansikter rører meg. De er begge overraskende rasjonelle i sin sorg. Kanskje er det noe i det Gideon Levy litt spøkefullt sa, da vi spurte om veien videre: «If you are in the Middle East, you should be realistic enough to believe in miracles»
Tekst: Knut Reiersrud
Bilder hentet fra Reiersruds facebook-side
Fakhri Abu Diab
Knut og Eyal Hareuveni
