Det følgende intervjuet er gjort og produsert på oppdrag fra Kongsberg jazzfestival i forbindelse med feiringen av Arild Andersens 75-årsdag på den planlagte — men nå avlyste — Kongsberg Jazz-Weekend 20.-22. november 2020.
Viruset med det formelle navnet SARS-COV-2 satte en solid stopper for gjennomføringen av årets ordinære jazzfestival på Kongsberg. Noe som også seinere skulle vise seg å bli den siste festivalen sjefen over alle sjefer, Kai Gustavsen, planla før han for en stakket stund søkte seg til nye byråkratiske beitemarker.
For å døyve våre abstinenser hadde de maktene i den gamle politistasjonen på Kirketorget på Kongsberg, som viderefører den nyfødte byråkraten og nylig avgåtte festivallederen Gustavsens arbeid, bestemt seg for å lage en Jazz-Weekend, tjue uker etter den sedvanlige uke 27. Under denne november-helgen skulle blant annet festivalen feire jazzbassmester Arild Andersens 75. årsdag, 27. oktober 2020, blant annet med to konserter som var imøtesett av mange med stor interesse.
Først ut i denne markeringen skulle være åpningskonserten fredag 20. november i Kongsberg Musikkteater på Krona, med et for anledningen sammensatt all star-band. På denne jubileumskonserten skulle du møte Georg «Jojje» Wadenius, Trygve Seim, Thomas Strønen og Frode Alnæs. Andersen har spilt med dem alle tidligere, men aldri slik, samlet på ett brett. På lørdagskvelden ville vi få møte Andersen sammen med Gard Nilssen og Morten Qvenild, to toneangivende norske musikere som sammen opererer som duoen sPacemoNkey.
I forbindelse med Andersen 75-årsdag skulle dessuten Johan Hauknes på lørdag kl. 13.00 ha en sofasamtale med Arild Andersen i salen Jacob på Krona. Samtalen ville ikke bare dreie seg om Andersens lange historie med festivalen siden konsertdebuten i 1967. I løpet av samtalen ville det også bli spilt musikk fra noen av disse Kongsberg-konsertene, inkludert musikk som ikke har vært hørt siden konserten ble gjennomført.
Forut for Jazz-Weekenden hadde vi en samtale med Arild Andersen med noen av hans Kongsberg-historier som tema. Dessuten ville vi høre hva hans tanker var om de to jubileumskonsertene i november 2020. Du kan for øvrig lese mer om Arild Andersens historier på Kongsberg jazzfestival i en artikkel med tittel «Kong Arild av Sølvbyen», publisert i festivalens jazzblogg.
Det siste skal bli det første
En 16-17 år gammel gitarist fra Strømmen utenfor Oslo oppdaget i 1962 litt av kontrabassens skjønnhet og muligheter. Den unge gitaristen er snart seksti år seinere kjent langt utenfor Strømmen og Norge, men det er ikke gitar hans navn forbindes med. Gitaristen som ble en bassist med et stort internasjonalt navn – Arild Andersen – sitter foran meg.
– Om du skal peke ut noen høydepunkt fra konsertene du har spilt på Kongsberg siden starten i 1967, hva ville det være?
– Det er jo selvfølgelig konserten i kinoen med Sonny Rollins. Men jeg vil også trekke fram konserten med Don Cherry, Billy Higgins og Frank Lowe i 1975.
– Konserten med Radka [Toneff] i kinoen i 1977, med Jon Eberson, Jon Christensen, Knut Riisnæs og Lars Janson. [En konsert som takket være festivalens mangeårige lydsjef, Kristian Ludvik-Bøhmer finnes tilgjengelig i NRKs historiske nett-TV!]
– Jeg må også løfte fram kvartettkonserten i 2009 med Tommy[Smith], Paolo [Vinaccia] og Carsten Dahl. Så vidt jeg husker ga du vel selv denne konserten både sju og ti stjerner?
– Kvintett-konserten i 2011 med pianisten Marcin Wasilewski, Patrice Héral på trommer, Markus Stockhausen på trompet og Tommy [Smith] var en minnerik konsert.
– Jeg husker også med stor glede triokonserten året før, i 2010, med Bill Frisell og Jan Erik Vold [der Jan Erik Vold leste sine egne oversettelser av Wallace Stevens. Konserten er for øvrig seinere kommet på en anbefalelsesverdig plate, «Blackbird Bye Bye», på Hot Club Records].
– Jubileumskonserten i 2014. Da jeg hadde med meg Billy Hart på trommer, Bobo Stenson, Bendik Hofseth, og ikke minst Joshua Redman.
– Det er jo så mange minner …
– På åpningskonserten skal du spille med et drømmelag med «Jojje» Wadenius, Trygve Seim, Thomas Strønen, og ikke minst Frode Alnæs. Hvordan ble denne konserten til? Hva kan vi forvente oss?
– Jeg gleder meg veldig til denne konserten. Først tenkte jeg å bruke kvartetten med Marius [Neste], Helge [Lien] og Håkon [Mjåset Johansen]. Men det lot seg ikke gjøre.
– Jeg har i lang tid tenkt på å gjøre noe med Trygve Seim. Det har vært et mål å prøve å forandre lydbildet rundt meg selv. Sammen med Hege [Schøyen, Arilds livspartner] tenkte jeg meg fram til at Frode [Alnæs] og «Jojje» [Wadenius] ville være spennende å høre sammen. Og med Thomas [Strønen], som jeg har hatt med i diverse sammenhenger de siste årene.
– Musikken jeg planlegger til konserten er hentet fra ting jeg har laget til film og teater. Dette blir en konsert med musikk jeg i liten grad har brukt tidligere. Det vil også bli litt Masqualero-stoff, med noen låter som aldri har blitt innspilt. Det blir til dels melodiske låter … og kanskje blir det hele litt langsommere enn jeg vanligvis gjør det på konserter. Det blir spennende!
– Så er det lørdagskonserten med Gard Nilssen og Morten Qvenild. Er dette første gangen du spiller med denne duoen? Hvordan kommer dette til å bli?
– Dette blir andre gangen vi spiller sammen som trio. Første gangen jeg hørte sPacemoNkey spille, tenkte jeg umiddelbart at her kunne jeg lett vært med og spilt med dem.
– Dette er en duo som låter veldig organisert i sin frihet. Musikken deres er ikke så langt fra mine egne ideer om musikk, en musikk som baserer seg på interplay – i utstrakt grad på samspill. Vi har noen låter som vi vil bruke mere som knagger i et ellers frittløpende forløp.
Vi er mange som ser fram til dette, om nå gudene vil tillate at det gjennomføres.
Ingeniør Andersen spiller jazz
– Gratulerer med dagen den 27. oktober. For å gå rett på sak: Hvordan startet det hele?
– Takk skal du ha. Da jeg begynte på Oslo Tekniske skole som nesten 20 år gammel ingeniørstudent i 1965 var jeg samtidig med i Roy Hellvin Trio. Det var meg på bass, Roy Hellvin på piano og Svein «Chrico» Christiansen på trommer. Vi hadde noen spillejobber rundt i Oslo-området i de neste årene – vi var vel et slags Oslo-komp i denne perioden.
– Første gangen din på Kongsberg jazzfestival var da denne trioen ble hyret inn som festivalkomp til Kongsberg jazzfestival i månedsskiftet juni-juli 1967.
– Det er riktig. På den tiden gikk jeg som sagt på Oslo Tekniske Skole. Labsjefen og han som underviste oss på laben, det var festivalsjefen på Kongsberg, Per Ottersen. Han underviste i elektronikk på skolen.
– Det var vanlig undervisning fra kl. 8.00 til rundt kl. 15.00 – og så var det lab fra kl. 15.00 til kl. 17.00. En gang måtte jeg så spørre om å få fri fra laben. ‘Per, jeg skal på øvelse, kan jeg få fri fra laben i dag?’ Svaret kom kontakt, ‘Nei. Det kommer overhodet ikke på tale!’
– Jeg ble nektet å gå på jazzøvelse av Per Ottersen! Det tilga jeg ham aldri! (latter) Vi pratet og tøyset mye, men å få fri for å gå og øve fordi jeg skulle spille på festivalen hans, det kom ikke på tale. Da måtte jeg være på laben hans!
– Så da måtte jeg i stedet måle motstander og frekvenser. Hvor høyt er 10 000 Hz? Det lærte vi med en tonegenerator på laben til Ottersen. Der lyttet vi til 100 Hz, 500 Hz og 1000 Hz. Dette har seinere kommet til nytte i medisinske lyttetester, du vet slike der du skal trykke på en knapp når du hører en lyd i høyre eller venstre øre. Om du ikke har hørt en 100 Hz fra en tonegenerator noen gang er det vanskelig å svare korrekt på slike tester.
– Så det skal Ottersen ha, han har gjort at jeg seinere har fått korrekte målinger i slike lyttetekster. Takket være Per Ottersen har jeg mange år seinere fått målt riktig hørsel og riktig frekvensgang.
– Det er åpenbart at du har hatt stor nytte av en del av kunnskapen du fikk med deg, men elektronikkingeniør ble du aldri?
– Nei, da vi sluttet i 1968 hadde vi lært alt om radiorør, og basert på den teknologien. Men akkurat da ble alle rør kastet ut, alle skulle ha transistorer i stedet.
– Men dessuten dette, jeg hentet aldri ut vitnemålet for studiet. Da vi skulle ha avsluttende eksamen i elektriske maskiner, leverte jeg blankt en halvtime før tiden gikk ut. Jeg måtte rekke et fly til Montreux, der jeg skulle spille med Karin Krog, Jan Garbarek, Terje Bjørklund og Jon Christensen.
Karin Krogs kvintett spilte i Casino på Montreux-festivalen 15. juni 1968, med et program som blant annet omfattet standardlåta «Lazy Afternoon» og Garbareks modale svennestykke «Karin’s Mode». Nå viser det seg riktig nok at Andersen kunne ha hentet ut et bestått vitnemål allikevel, på tross av en blank besvarelse. Men det er en historie for en annen gang.
– Vi må vel kunne si at du allikevel har greidd deg ganske bra uten vitnemålet?
– Jeg har hatt nytte av utdanningen, ja. Ganske tidlig, da jeg traff Paul Bley, spurte han om jeg hadde pick-up på bassen, og om jeg kunne kople til og bruke effekter på basslyden. Da var det ikke vanskelig for meg å forstå signalgangen, virkningen av motstanden i kretsene og hvordan jeg kunne sikre at frekvensbånd ikke falt ut. Dette hadde jeg jo lært av Per Ottersen! Så Kongsberg-festivalen har hatt mye å si for meg! (kraftig latter)
– På grunn av denne bakgrunnen skvetter jeg ikke om jeg ikke får lyd i forsterkeren, da kan jeg raskt lete meg fram til problemet. Jeg ser andre musikere som blir helt lammet, og som roper på lydmannen. Så kommer det en eller annen og plugger om for dem. Den om-plugginga klarer jeg selv, takket være labsjefen på Oslo-tekniker’n. Det er vel omtrent det jeg har igjen etter skolen.
De første steg på Kongsberg
Vi mimrer litt med å bla i Andersens scrap-bok fra denne tida. Jeg kjenner igjen kopier av en mengde av Arthur Sands flotte festivalbilder fra den tiden, blant annet et bilde at Arild Andersen sammen med Espen Rud, tydelig tatt under svært så festlige omstendigheter på Knutehytta i 1967.
– Og der er bilder fra jammen, ja! Med Carmell Jones, … og der er Frank Phipps, også.
– Dette var der du også spilte med Roland Kirk?
– Ja, blant annet med Ron Burton og Alex Riel. Jeg sto og vinket for å få Niels-Henning [Ørsted Pedersen] opp på scenen. Men han kom ikke. Det virket som Kirk var fornøyd med basspillet mitt og ikke ville ha det annerledes.
Såpass fornøyd med spillet til unge Andersen var mannen som omtalte seg selv som «the reed section», at han ifølge samtidige avisomtaler uttrykte at han foretrakk nordmannen framfor den halvt år yngre dansken på bassen.
– Det var vel rett etter debuten på Kongsberg i 1967 at du ble med i Garbareks gruppe?
– Jeg ble med fra høsten 1967. Hver ettermiddag etter skolen gikk jeg innom Hallvard Kvåles platebutikk i Vika i Oslo, nedenfor Tekniker’n [som lå på Ruseløkka]. En ettermiddag sa Kvåle til meg; ‘Jan var innom her, han lurte på om du kunne ringe ham’.
– Jeg ringte Jan fra nærmeste telefonkiosk, og han spurte om vi kunne begynne å øve sammen. Vi begynte å øve med en sekstett, Frank Phipps på trombone, Jarl Johansen på trompet, «Calle» Neumann på altsax, sammen med Jon Christensen og meg.
– Hvordan var dette? Du kjente ikke Jan Garbarek da han spurte etter deg tidlig på høsten 1967?
– Jeg visste jo selvfølgelig veldig godt hvem han var, … jeg tror kanskje vi hadde spilt sammen på jammen i Molde den sommeren, i 1967. Første gangen jeg spilte med Jan – med Jon på trommer – var på Penguin Club en søndag. Jeg hadde med meg bassen fra Strømmen, husker jeg.
– 1968 ble et aktivt år på festivalen for deg, med konserter med Lucky Thompson, Jesper Thilo og «Calle» Neumann. Men også en konsert med Karin Krog med to basser, med deg og Palle Danielsson. Hvordan kom dette til?
– … og med «Chrico» på trommer. Det var en idé som Karin Krog hadde. Hun hadde vært i Sverige og spilt med Palle, tenker jeg. Palle [Danielsson] var nok på festivalen for å spille med andre også. Jeg kan ikke huske om vi spilte hele konserten med to basser. Men jeg husker i hvert fall at vi spilte Beatles-låta «Day Tripper», sammen med «’Round About Midnight».
– Det var kjempehyggelig å treffe Palle den gangen. Etter hvert ble vi meget gode venner, og traff hverandre mye opp gjennom årene. Jeg var på sommerstedet deres og hjemme hos ham flere ganger . Palle har jeg hatt et spesielt vennskap med i alle år. De siste årene er det lite vi har møttes, han er vel ikke på Facebook, og snart er det jo bare der man treffer folk, særlig når man, som nå, ikke kan gå ut av huset en gang.
Vi har slikt å gjøre …
– I 1971 ble tre unge musikere, Bobo Stenson på piano, Jon Christensen på trommer og du på bass kastet ut i det med Sonny Rollins. Rollins hadde jo trukket seg tilbake to år tidligere og ingen visste hvor han var, før han dukket på på Kongsberg i juni 1971 og inntok den nå nedbrente Sangerheimen ved tjernet Trondhjemmer’n oppunder Gruveåsen. Hvordan var dette?
– Ja, vi ble vel for så vidt kastet ut i det. Men det var jo også slik det var den gangen. På denne festivalen i 1971 spilte jeg jo ikke bare med Sonny Rollins! Tenk det, å få spille med George Russell, Dizzy Gillespie, Don Cherry og Sonny Rollins på samme festival!
– Men den gangen tenkte vi ikke sånn. Ja, jeg skulle spille med noen amerikanere, det var vel ikke noe å gjøre noe nummer av. Jeg var dessuten akkurat kommet hjem etter en turné med Stan Getz, så dette var jo nesten dagligdags (latter).
– Mange spør meg om hvordan det var å være der eller der, og spille med den eller den. Når jeg tenker tilbake på disse tingene nå, det som i dag fortoner seg som jazzhistorie, så var det egentlig ikke noe spesielt. Det var bare slik det var. Vi tenkte ikke da på at vi skulle snakke om dette om femti år. Det var bare å spille og ha det gøy.
– Men tilbake til Sonny Rollins …
– Kjell Gunnar Hoff [i mange år en av de sentrale lederne ved festivalen] har seinere sendt meg kopi av et brev fra brevutvekslingene med Rollins. Der skriver festivalen til Rollins at ‘… vi kan hente inn flere norske musikere slik at du kan velge komp, eller vi kan spørre ‘danskekompet’ som du sikkert har spilt med før …’
– Da skriver Rollins tilbake at han gjerne spiller med et norsk komp. Men jeg mistenker nok at grunnen til at han ønsket å spille med et norsk komp, og ikke med danskekompet, var at han følte seg usikker på sin egen spillestatus. Han hadde jo spilt med Niels-Henning før dette, sammen med Alan Dawson, og kjente nok godt til både Alex Riel og Kenny Drew.
Når Andersen her snakker om «danskekompet», refererer det til en trio med Københavnbaserte musikere som ble flittig brukt ved blant annet Moldefestivalen som komp for amerikanske turnémusikere. Danskekompet besto av Alex Riel på trommer, Kenny Drew på piano og bassisten Niels-Henning Ørsted Pedersen. Kanskje var det Andersen forteller her et uttrykk for at dette var et forsøk fra Rollins på å snike seg tilbake på scenen igjen, med det han kanskje så som en ikke fullt så profilert konsert på Kongsberg? Andersen fortsetter,
– Jeg tror nok ikke Rollins visste hvem vi var. Bobo, Jon og jeg hadde jo allerede vært ute på turné med Stan Getz i 1970. Dette var forøvrig første gangen jeg traff Bobo og spilte sammen med ham – vi møttes første gang i Paris på vei til Sør-Afrika. Vi hadde dessuten også spilt inn «Underwear» sammen for ECM, noen uker før Kongsberg-konserten.
– Vi skulle øve med Rollins på ettermiddagen i kjelleren på Gyldenløve Hotell, det var vel dagen før konserten. Da vi satt nede i kjelleren der, og hadde pakket opp trommer og bass, så kommer etter en stund Rollins ned og hilser. Etter hilserunden spør han rett ut; «Can you guys play some calypso?» og dro i gang med «St. Thomas». Vi kunne heldigvis denne låta!
– Jeg må si at ved alle de komp-situasjonen jeg var i gjennom disse årene, rundt fem år til sammen, var det slik at dersom Jon [Christensen] var med, så var det aldri noe problem. Og det var så merkbart. Ikke til forkleinelse av noen andre norske trommeslagere! Men det var noe med Jons spillemåte som alltid falt i god smak hos solistene.
– Jons spillemåte var alltid i orden, og Bobo og jeg kunne henge med. Og Rollins var veldig happy med dette. Vi øvde litt på «In a Sentimental Mood» og så spilte vi litt på «There Can Never Be Another You». Og så var det en del andre låter han hadde lyst til å spille.
– Jeg husker at før konserten, bak sceneteppet – det var vel på lydprøven eller noe liknende – før publikum var kommet inn, så spilte vi litt på en låt. Jeg husker ikke nå hvilken låt det var, men det låt kjempefint!
– Og så gikk teppet opp for konserten, og Rollins begynte på samme låta. Da kjente jeg umiddelbart at hele kompet stivnet. Det slo ut på en underlig måte. Rollins spilte låta veldig kort, og begynte på en blues i stedet. Da falt det hele på plass. Da ble det orden på tingene.
– Det låt så fint på scenen bak teppet før konserten, det swingte ordentlig. Men i det teppet gikk opp, så er det som det kom en klo og grep tak i bandet. Jeg har aldri opplevd noe slikt så tydelig i tilsvarende situasjoner. Jeg har et sterkt minne om den kloa som satte seg i oss, av at swingen ble helt borte.
– Den følelsen, der man kjemper for å få det til å swinge, den er tung. Men så slapp det heldigvis taket … og så rusla det bra derfra og i mål.
Da Arild Andersen nesten spilte med Philly Joe Jones
Etter å ha vært i New York i 1972-73 kom Arild Andersen tilbake til Norge og lagde sitt første band der han selv var leder.
– Denne nye kvartetten kommer til Kongsberg allerede det første året, i 1974. Du har med deg to ‘guttunger’, Jon Balke og Pål Thowsen. Selv var du vel omtrent like gammel da du ble med i Roy Hellvins trio i 1964.
– Det er etter hvert en del tjueåringer som har satt sitt preg på jazzen. De to er jo blant dem. Et av Påls store forbilder var Tony Williams, en annen ungdom som satte spor. Pål kunne jo tingene til Tony Williams, han var veldig inspirert av det.
– To år seinere, i 1976, var Jon Balke og Knut Riisnæs erstattet av Lars Janson og Juhani Altonen.
– Det er riktig. Da spilte vi også på Kongsberg, i Gyldenløve-kjelleren. Det som skjedde den gangen var spesielt.
– Vi hadde spilt hele kvelden. Mens vi var inne i siste låta, så kommer det en amerikansk musiker opp og spør Juhani om å få sitte inne med bandet. Han spilte trommer og ville gjerne spille med bandet. ‘Det er siste låta’, svarer Juhani til ham, ‘så det er kanskje ikke noe poeng’!
– … Dette var Philly Joe Jones! Det var den gangen jeg hadde sjansen til å spille med ham. Jeg har nesten spilt med Philly Joe Jones!
Philly Joe Jones var på dette årets Kongsberg-festival med en kvartett han ledet sammen med saksofonisten Sonny Stitt.
– Jeg kunne nesten ha brukket beinet til Juhani for å ha nektet Philly Joe Jones å sitte inne med kvartetten min. Fy f..n, altså! Den ene sjansen jeg hadde hatt til å spille med Philly Joe Jones, den sprakk der på den konserten. (latter) Juhani visste ikke hvem dette var, og snakket dessuten lite engelsk, så det er ikke sikkert han egentlig skjønte at vedkommende spurte om å få sitte inne på trommer.
– Dette står for meg som noe av det aller råeste av slike jam-historier, Philly Joe ville sitte inne med kvartetten min, og fikk ikke lov! Det var litt av en sommer.
Årene med Don Cherry
– I et par år på denne tida var jeg på Kongsberg-festivalen, men uten at jeg sto i programmet. Begge disse årene spilte jeg med Don Cherry. Den første gangen var med trommeslageren Okay Temiz og kona hans. Jeg sto i resepsjonen på Gyldenløve Hotell, klokka var omtrent ti på halv sju, og Temiz og Cherry skulle begynne konsert halv sju. Da kommer Don Cherry forbi, han skal bort til kinoen for å spille.
– Så ser han meg, og sier, ‘Are you coming to play?’ ‘Mener du nå?’, spør jeg. ‘Yes,’, sier han, ‘come over and play’. Så da måtte jeg gå opp på rommet mitt, fikk hentet med meg bassen og gikk over til kinoen. Dermed var jeg med på konserten til Don Cherry, sammen med Okay Temiz, dette året.
Dette har nok vært i 1971, da Don Cherry i festivalens egen historieframstilling spilte på Kongsberg med en trio. I 1975 var Don Cherry tilbake på Kongsberg, ifølge den samme programhistorien denne gangen med en sekstett. Her hadde han med seg musikere som også var med på det samtidige «Brown Rice»-albumet. Arild Andersen forteller om dette andre året med Don Cherry:
– I 1975 var Don Cherry tilbake med blant annet Billy Higgins på trommer og Frank Lowe på saksofon. Denne konserten ble jeg også med på.
– Om det var fordi Don [Cherry] ikke hadde fått tak i meg og så fikk tak i meg i siste liten, eller om det var en der-og-da beslutning at jeg var med, det husker jeg ikke. Men Don ville jo ikke øve, så det hastet ikke. Han spilte dessuten like gjerne uten bass, som med bass.
– Den gangen spilte vi også en gratiskonsert i Magasinparken, en konsert det finnes et lite NRK-klipp fra. Dette året fikk jeg dermed spille med Billy Higgins, det var utrolig gøy. Cymbalspillet til Billy Higgins er fantastisk. Det er så lett og fint å spille med.
– Disse to jobbene med Don Cherry var fint å få med seg. Å få spille med Billy Higgins var en drøm. Herlig at det lot seg gjøre.
Om Arild Andersen ble nektet gleden av å spille med Philly Joe Jones på Kongsberg, hadde han året før fått spille med Billy Higgins. Jazzhistorie ble det uansett.
Masqualero blir til … på Kongsberg
– I 1983 kommer du til festivalen på Kongsberg med et nytt band som skal sette store spor i norsk jazz de neste årene. Igjen med noen unge, svært lovende musikere.
– Ja, det er det som blir til Masqualero. Jeg hadde avsluttet kvartetten min, bandet med Radka Toneff var slutt etter at jeg og Radka flyttet fra hverandre. Det var en vanskelig tid på mange plan.
– Så fikk jeg en forespørsel om å spille en jobb på Kongsberg, på Odd Fellow, høsten 1982. Da spurte jeg Jon [Christensen] , som hadde sluttet med Jan [Garbarek] og Jon Balke, som da hadde vært ute og spilt med en masse folk, om vi kunne gjøre en triojobb der, den 15. september.
– Jeg hadde allerede samme året truffet Tore Brunborg og Nils Petter Molvær på Toneheim Folkehøgskole, på en jazz-weekend der jeg var lærer. En av dagene satt jeg og øvde med Per Hillestad, bass og trommer. Så går døra opp og Tore kommer inn. ‘Kan jeg spille med dere?’, spør han. Så kommer han inn, tar av seg jakka, legger den som vanlig bak seg på gulvet, sammen med saksofonkassa og sko. Så kom han opp og vi begynte å spille. Jeg husker vi spilte «Freedom Jazz Dance».
– Det låt fint. Og da vi var ferdige, sier Tore kort, ‘dette var gøy’. Så samler han opp tingene sine og bare forsvinner, og så så vi ikke noe mer til ham.
– På høsten, da jeg skulle ha triojobben på Kongsberg, så sier Jon [Christensen] en dag at, ‘vi skal ikke ta med to blåsere, da?’ Jon hadde, sammen med Jon Balke, vært med på teaterstykket «Oo Dja Na» på Nationaltheatret. Der hadde Tore og Nils Petter også spilt. Så Jon visste om dem. ‘Fint’, svarte jeg, ‘ta dem med’.
– Med det fikk vi til en kvintett. Men vi hadde ikke tid til å øve, så vi bare øvde i folkevognbussen på veien dit. Jeg hadde med noen låter, og så hadde jeg også med en kassett jeg hadde fått av en fyr i Sverige. Det var et opptak av Miles Davis fra Antibes-festivalen 26. juli 1969, blant annet med Wayne Shorter-låta «Masqualero». Vi planka den mer eller mindre fra dette opptaket i bussen på vei til Kongsberg. Vi gikk vel mer eller mindre rett på den kvelden. Jeg tror at vi spilte Wayne Shorter-låta allerede denne første kvelden.
– Det hadde åpnet en ny jazzklubb i Borggården bak rådhuset i Oslo denne høsten. Der spilte vi ei uke seinere på høsten, med John Surman på saksofon – Tore kunne ikke spille. Etter det fikk Tore og Nils Petter forespørsel fra Norsk Jazzforbunds plateselskap Odin om de ville spille inn ei plate. Det ville de, men de ville altså gjøre det med det som da var mitt band, Arild Andersen kvintett. Den plata ble til albumet «Masqualero». Så det hele startet på Kongsberg 15. september 1982.
På festivalen i 1983 var kvintetten tilbake – og nå spilte de «Masqualero». Albumet «Masqualero», som ga kvintetten sitt seinere navn, kom på Odin seinere samme år. Innspillingen skjedde like etter at 1983-festivalen på Kongsberg var avsluttet.
Sine Arild, non?
Arild Andersen har siden 1967 vært en sentral del av bevegelsen som skapte den nye norske jazzen. Han har vært en aktiv del av historien der jazzen på mange måter ble norsk.
– Det skjer noe fundamentalt i det norske jazzlivet akkurat i de årene fram mot dette, i 1965-66-67.
– Dette henger nok litt sammen med Jan og Karin, og at Jon og jeg kom inn i dette. At vi søkte etter andre ideer enn amerikansk be-bop, post-bop. Det hadde jo allerede begynt å skje ting også i USA, med Art Ensemble of Chicago, de som Jan var inspirert av, Albert Ayler og den slags.
– Det skjedde noe mange steder, ikke bare i Norge. Jeg var veldig opptatt av en frihet i musikken, et fokus på frijazz …og når man ser tilbake på det, kan man kanskje skje en slags utvikling.
– Det skjer i Tyskland, i Nederland, i USA, i England, i Sverige … og det skjer i Norge. Men langs alle disse utviklingslinjene finner musikken forskjellige uttrykk. Mens internasjonal jazz tidligere i stor grad dreide seg én felles jazztradisjon, blir det nå et bredt spektrum, en stor og mangesidig bukett av forskjellige uttrykk, alle med et forhold til det som på norsk ble benevnt som «freebag».
– Tysk freebag var svært forskjellig fra nederlandsk frijazz, mens i Sverige skjedde det mye mer moderat enn i mange andre land. Og i Danmark skjedde det ingenting! Her i Norge vokste det fram en slags melodisk freebag.
– Tysk freebag hadde et mye mer voldsomt uttrykk, mens i England var fokusert mer på en slags komposisjonsbasert freebag. Nederlandsk freebag, med blant annet Han Bennink i spissen var individualistisk orientert, en slags ekvilibristisk freebag,
– Så rundt 1973-74 så snudde dette mer til en mer harmonisk fokusert, mer rytmisk, et tydeligere forhold til time, på en måte vendte det tilbake igjen til et utgangspunkt.
– Dette blir tydelig da du lager din første kvartett i 1974. Da vender dere på sett og vis tilbake til et rammeverk som går tilbake til Miles Davis’ andre kvintett etter 1965, det som gjerne har blitt kalt post-bop. Men det er fortsatt en slags freebag.
– Det stemmer, der du samtidig utvider med åpne soli uten akkorder, uten fastsatt lengde. Det var et fritt interplay, med avtalte landingsplasser der vi kunne samles igjen.
– Når en ser tilbake, så er det noen lange linjer. Hvorfor det blir slik, det vet jeg ikke.
Varme linjer i myk musikk
Med dette avsluttende åpne spørsmålet sier vi takk til bassmekker Arild Andersen. Det er som om det store spørsmålet om hva som formet, og fortsatt former, norsk improvisert musikk, her åpner seg for en hegeliansk dialektisk analyse – en analyse gjennom det kjente skjemaet tese → antitese → syntese. Musikken synes å vende tilbake, men den vender i så fall tilbake på et annet sted, med en annen ramme, med et annet uttrykk.
Å skulle svare på de spørsmålene dette reiser, ville kreve en større og dypere drøfting og analyse av norsk improvisert musikks historie etter 1965. En studie som ville måtte gå langt utenfor rammen av dette intervjuet. Men én ting er sikkert, Kongsberg jazzfestival har gjennom hele denne historien vært en sentral og aktiv del av historien. Det er i seg selv verdt å markere.
Mens vi funderer på disse og andre spørsmål knyttet til musikkens historie, kan vi i det minste lene oss tilbake og nyte noen av de lange og syngende linjene i Arild Andersen musikkskap i løpet av den kommende Jazz-Weekenden på Kongsberg.
Intervjuet av Johan Hauknes, oktober 2020
Foto: Francesco Saggio
