Den tyskfødte saksofonisten INGRID LAUBROCK startet sin karriere som en del av det britiske F-IRE-kollektivet. Men før det hadde hun gjort et par innspillinger i eget navn. Siden flyttet hun fra London til bydelen Brooklyn i New York. Og i høst kommer hun til Skandinavia med sitt eget band, Anti-House..
For en stund siden spilte hun på Nasjonal jazzscene i Oslo med den nederlandske bandet Lilys déjà vu, bestående av Guillermo Celano (g), Jasper Stadhouders (b) og Marcos Baggiani (dr), et band som føyer seg godt inn i den jazzen som kommer fra Amsterdam nå om dagen. Fritt, anarkistisk og interessant.
Men det er ikke her hun utmerker seg mest. Sist jeg hørte henne, var på Jazz em Agusto-festivalen i Lisboa høsten 2013, hvor hun spilte i saksofonisten Anthony Braxtons nye band, og før hørte jeg henne med pianisten Kris Davis og trommeslageren Tyshawn Sorey i Moers i Tyskland, og på plate med en rekke musikere tilknyttet det portugisiske selskapet Clean Feed.
Ingrid hadde satt av tjue minutter med Jazznytt før lydprøve denne fredagen på Nasjonal jazzscene. Vi møtes i resepsjonen på hotellet, mens høstens første regn skylte over hovedstaden.
Vi snakker litt om at det er første gang Ingrid er i Oslo, og vi blir enige om at det sannelig var på tide at hun besøker byen.
De personlige faktaene rundt Laubrock er at hun er født i Tyskland, på grensen mot Nederland, i 1970. Hun studerte med saksofonistene Jean Tousaint og Dave Liebman mens hun gikk på Guildhall School of Music and Drama i London, og ble i 1989 med i det Londonbaserte F-IRE Collective. Sommeren 2008 flyttet hun til Brooklyn, New York, hvor hun er et ivrig medlem i det blomstrende friimprovisasjonsmiljøet i bydelen. Henne debut som plateartist kom i 1998 med «Who Is It?». Hun har gjort sju innspillinger i eget navn, hvor de viktigste er med bandene Sleepthief og Anti-House. Hennes seneste innspilling i eget navn kom på Intakt Records nylig, og er med hennes oktett (Mary Halvorson – gitar, Liam Noble – piano, Tom Arthurs – trompet, Tom Rainey – trommer, Ted Reichman – accordeon, Drew Gress – bass og Ben Davis -cello). Den har fått tittelen «Ingrid Laubrock Octet/Zurich Concert». Kvartetten Lark kom med «Lark», i 2013, og her møter vi henne sammen med trommeslageren Tom Rainey (som også er Ingrids samboer), pianisten Kris Davis og trompetisten Ralph Alessi.
Men nå møter vi henne altså i Oslo med Lilys déjà vu, et samarbeid som Ingrid kaller et slags ad hoc-prosjekt
Ingrid forteller at hun møtte musikerne i bandet på Moers-festivalen i Tyskland. Hun fikk spørsmål om hun hadde tid og anledning til å være med i denne konstellasjonen, noe Ingrid syntes hørtes interessant ut. De gjorde et par jobber i Nederland, før musikerne foreslo at de skulle gjøre en turné og kanskje en plate sammen. Platen kom tidlig i år, på eget selskap, med tittelen «Music from another ass», og den turneen de nå var ute på, som nådde Oslo, var en slags releaseturné for platen. Før de kom til Nasjonal jazzscene var de å høre fire steder i Nederland pluss på den fantastiske klubben Die Rote Fabrik i Zurich. – I begynnelsen trodde jeg det ikke det var snakk om å gjøre plate, men at vi bare skulle planlegge en turné. Vi møttes i studio og tok opp det vi gjorde, så syntes musikerne at det ble så bra at de ville gi det ut.
– Du har nå reist fra Tyskland til England og så til Brooklyn. Hva er den største forskjellen fra å leve og spille i London og Brooklyn? – Brooklyn er velig bra, og helt forskjellig fra Manhattan – som er altfor stor og full av mennesker. Jeg har alltid likt New York, men på Manhatten går alt altfor fort og alt er altfor høyt. Men Brooklyn er «supernice». Mer som en europeisk by. Og samtidig har du Manhattan i nærheten, hvis du vil dra dit. – Det jeg kanskje liker best med Brooklyn er at det er et sted hvor folk jobber hardt for det de vil. De som bor der er mye mer åpne for nye ting, og det er en åpenhet for å eksperimentere og gå dypt inn i materien. – På grunn av at det er så mange musikere som bor der, så er også kvaliteten svært høy. Og musikerne kjenner hverandre, og spiller ofte sammen i ad-hoc-sammenhenger for å teste ut ting. Mange av musikere er veldig kreative, og man lager en rekke «cross-over»-prosjekter med klassiske musikere som er glitrende improvisatører, og musikere som sysler med elektronikk, som også er glitrende improvisatører. Og mange av disse kombinasjonene som oppstår når jazzmusikere møter musikere fra disse sjangerne, kan føre til mange interessante kombinasjoner. – Det er så mange forskjellige scener, og så mange interessante prosjekter, selv om ikke alle er vellykkede. I London skjer på mange måter mye av det samme som i Brooklyn, men det er i en mye mindre målestokk, og litt mer delt. I Brooklyn er det mye vanligere at musikere fra forskjellige sjangere møtes for å «leke», noe som skjer i mye mindre grad i London. I London fungerer det slik i miljøer med unge og søkende friimprovisatører, men ikke så mye med de litt eldre og «satte». I Brooklyn skjer det hele tiden uten at man tenker på aldersgrenser osv.
Det nye M-Base
På 1980-tallet kom det en ny bølge av jazz fra USA. Den ble kalt M-Base, og hadde musikere som Cassandra Wilson, Steve Coleman, Graham Haynes, Geri Allen, Greg Osby og Robin Eubanks som viktige pådrivere. De hadde alle flyttet til Brooklyn, og startet en ny bølge av musikk med nye lydbilder og konkrete ideer om kreative uttrykk. M-Base står for Macro Basic Array of Structural Extemporization, og ble det nye, hotte fra USA i en periode. Jeg føler på mange måter at det som skjer i Brooklyn nå om dagen, er en ny bølge, som er i ferd med å bli like stor og spennende som M-Base-bølgen. – Det er mange musikere som organiserer tingene sine selv i Brooklyn. Men det er vel på samme måten som det som skjer i Europa. Men Brooklyn har blitt et sted hvor mange musikere flytter til, folk som er lei av alt det «store», eller de er lei av å bo i småbyene, men de vil ikke flytte til Manhattan, samtidig som mange europeere velger å komme dit, så vi har fått en slags gigantisk smeltedigel i bydelen som er positiv for musikken.
Lark og Anti-House
Ingrid plate, «Lark» (Skirl Recrds), kom ut i fjor. Platen ble anmeldt av undertegnede i Jazznytt, hvor jeg konkluderte med at «dette er en interessant session fra fire av de mest interessante musikerne innenfor den nye jazzscenen i New York». Vi spør Ingrid om denne innspillingen er en følge av det tette samarbeidet mellom musikerne i Brooklyn, og om det er et resultat av et uhøytidelig møte? – Ja, «Lark» er definitivt et resultat av en slik prosess. Vi hadde lenge hatt lyst til å gjøre noe sammen. Jeg spiller jo fast med Kris (Davis) og Tom (Rainey) spiller fra tid til annen med Ralph (Alessi), så det var naturlig at vi møttes for å se om vi kunne lage noe sammen. Og vi likte det vi hørte allerede første gang vi testet det ut, og fant fort ut at dette ville vi gjøre noe mer med. Ingrids band Anti-House er et av de banda som de senere årene har satt solide spor. Sammen med Tom Rainey på trommer, Mary Halvorson (g), Kris Davis (p) og John Herbert (b) har de gjort to plater på det sveitsiske selskapet Intakt (Anti-House» fra 2010 og «Strong Place» som kom i fjor). I tillegg har hun nettopp vært på en omfattende duoturné i USA med trommeslageren Tom Rainey. – Jeg vil vel si at Anti-House er mitt hovedprosjekt akkurat nå. Men samtidig må jeg si at jeg er veldig opptatt av flere band jeg er med i, men som ikke er i mitt navn. Jeg er alltid veldig glad når Tom skal ut på turné med sin trio, hvor jeg er med, eller hvis Kris skal ut med sitt band. Vi er jo nesten som en eneste stor familie!
– Men er det sånn at du må spille i en rekke band for å kunne overleve som musiker også i USA? – For å overleve som musiker i USA, så må du det, ja. Men det er også bra. For da holder du deg hele tiden på tåspissene, og det er alltid positivt å lære å bli kjent med andres musikk, hvordan andre angriper musikken sin og jobber.
– Har du noen oversikt over hvor mange relativt faste band du er en del av? – Ehhh… Det tror jeg at jeg trenger litt mer tid å tenke på…
Anthony Braxton
Forrige gang jeg hørte Ingrid på konsert, var under Jazz em Agusto i Lisboa i sommer, hvor hun var en del av Anthony Braxton Falling River Music Quartet. Her spilte hun sammen med Braxton (as), Taylor Ho Bynum (tp, tb, co), Mary Halvorson (g) og John Herbert (b). Dette er et av Braxtons nye prosjekter, hvor han har med flere unge musikere, i et kammermusikalsk uttrykk hvor mye er basert på fri improvisasjon. Vi lurer selvsagt på hvordan hun ble innlemmet i dette prosjektet? – Jeg har også lurt litt på hvordan dette egentlig kom i gang… Men jeg tror jeg ble introdusert for Anthony for flere år siden. Det var rett etter at jeg hadde flyttet til New York, og jeg gikk på så mange av konsertene hans som mulig. Men han har en sånn hjerne som husker alt, og han husket å ha lest et intervju med meg i Wire for seks eller sju år siden, og sa at… «å ja, så det er du som liker Lee Konitz!» Han har en hukommelse som er helt vill, og han husket intervjuet helt i detalj. Han ber alltid om å få CDer fra unge musikere, og han er også flink til å høre på de platene han får, noe som viser hvilken flott fyr han er! Han er nysgjerrig og interessert i hva som skjer blant unge musikere og hva den yngre generasjonen holder på med. – Men jeg spiller jo mye med Mary, og jeg har også spilt med Taylor tidligere, både i mer løse sammenhenger og i et Chicago-basert band hvor både Mary, Taylor og jeg er med. Så jeg tror det må ha vært en av dem som har fått meg inn i varmen.
– Og du er fast medlem i bandet? – Jeg tror jeg er fast medlem i bandet. Han liker å variere mye i besetningene i banda sine. Av og til vil han spille kvartett og andre ganger kvintett – og noen ganger mye større sammenhenger.
– Hvordan er det egentlig å spille med Braxton? Jeg registrerte under konserten i Lisboa, at notearket inneholdt kun en stor, selvlysende, grønn banan… – Å ja, den grønne bananen… Han bruker alltid vakre, grafiske tegninger som noter. De inneholder alltid en del symboler og alle har forskjellige grafiske elementer. Ofte er det vakre malerier, spesielt i denne kvartetten. Men de grafiske elementene blir ofte sekundære i komposisjonene. Han bruker heller kroppsspråk for å styre musikken.
– Så de grafiske elementene er mer til inspirasjon for dere? – Ja, jeg har alltid oppfattet det sånn, men etter hvert lærer jeg mer og mer om hva han egentlig mener med dem. Men allerede på den første konserten jeg spilte med han, sa han at vi bare skulle bli inspirert av dem.
– Men hva har du lært av å spille med Braxton? – Han er utvilsom en «oppdager» og en stor saksofonist. Og hans tekniske spill er fantastisk, og noe jeg har prøvd å lære en del av. Men det er så mye struktur innenfor det improviserte materialet han lager, og alt det som skjer mellom det komponerte og det improviserte er noe jeg virkelig elsker, og som det er spennende å prøve å lære noe av. Det mystiske som skjer i det område er noe jeg er kjempefascinert over. I tillegg er også den store fleksibiliteten i spillet og komposisjonene hans, noe jeg liker. Jeg tror ikke han liker at folk skal føle seg for avslappet og trygge når de spiller med ham. Han pusher hele tiden for mer og mer. Han er ikke så glad i hele tiden å skulle komme opp med nye komposisjoner, han ønsker mer at musikerne skal gå lenger og lenger inn i materien for å virkelig få noe ut av komposisjonene. For meg er det omtrent som å befinne seg inne i en merkelig drøm. – Jeg spilte med en av hans tolvtetter, og det var helt vilt å være med på. Jeg kan ikke engang beskrive følelsen. Det var så mye som foregikk. Og for meg virket ikke stoffet improvisert, men veldig strukturert og planlagt.
Oktetten
Ingrid Laubrock er, i likhet med de fleste andre musikere med tilhold i Brooklyn, hele tiden på vei. Så det må nesten sees på som en bragd å få samlet en oktett for å spille inn plate. – Platen er mastret av den norske bassisten Eivind Opsvik, som er en god venn og kollega i Brooklyn. Det er en plate med min musikk, som er laget for The SWR Music Meeting allerede i 2011. Men jeg ville ha den nye Anti-House-platen ut først, siden vi skulle gjøre turné med bandet. På denne plata har jeg med Mary (Halvorson) og Tom (Rainey), Drew Gress, Ted Reichman, Liam Noble, Tom Arthurs og Ben Davis. De tre siste fra «my old world», noe som har vært veldig morsomt. Vi hadde en uke med øvelser før vi gikk i studio, og etterpå gjorde vi tre konserter. – Jeg har også laget en haug med musikk for et nytt band med Tim Berne, Dan Pegg, Ben Gerstein, Tom og meg. Bare horn og trommer. He-he! Det var veldig moro. Et band som er veldig lett å reise rundt med.
I høst gjør Ingrid Laubrock turné i Europa med sitt Anti-House-prosjekt. Da besøker hun
Fasching, Stockholm den 17. september
Victoria, Nasjonal Jazzscene, Oslo den 18. september
Nefertiti, Gøteborg den 19. september
Copenhagen Jazz House, København den 20. september
Ellers blir bandet å høre i
Stadtgarten, Køln, 16.09
Jazz in Leer, Leer, 21.09
Cafe Wilhelmina, Eindhoven, 22.09
De Singer, Rijksevorsel, 23.09
Bimhuis, Amsterdam, 24.09
Jazzcase, Neepelt, 25.09
Jazzclub, Darmstadt, 26.09
Birdland, Neuburg, 27.09
