Misha Alperin hadde håpet å bruke intervjuet jeg gjorde med ham seinhøsten 2006 i sitt den gangen nye prosjekt The Art of Making Mistakes, fortalte han meg en kveld vi begge var på Norges Musikkhøgskole i Oslo.

Beklageligvis måtte jeg svare nei på begge spørsmål. Digitalkopiene av dette nummeret av Jazznytt var tapt, og mitt manuskript var tapt på en nå avdød datamaskin. Jeg fikk ordnet en dårlig scannet kopi av intervjuet for ham, men denne var så godt som uleselig og ikke brukbart til noen ting.

Selv et fysisk eksemplar av bladet var ikke å få tak i! Og selv hadde jeg bare én kopi — som jeg svært nødig ville gi slipp på. Kanskje spesielt fordi dette var det aller første større profilintervjuet jeg gjorde i Jazznytt. Det intervjuet der jeg nok har vært aller mest usikker både på prosessen og på resultatet.

Intervjuet var altså å anse som tapt. Men så, i dag, noen dager etter Moldejazz 2019 og vel to måneder etter Misha Alperins bortgang holdt jeg en opprydning og fant fram noen gamle harddisker med backup jeg hadde liggende. Da jeg forsøkte å få liv i disse, kom jeg over en mappe med navn Jazznytt. I den lå det en undermappe ved navn Misha interview.

Det var bare to muligheter. Det var enten det tapte intervjuet med Alperin, eller dette intervjuet med Misha Mengelberg! Jeg lukket øynene og klikket, mens jeg krysset fingrene på høyre hand (joda, jeg er keivhendt!).

Og der, … der, … «… under a pile of garbage …» som Arlo Guthrie sang det en gang i klassikeren Alice’s Restaurant Massacree, der lå intervjuet med Misha Alperin — både i et word-dokument og som en ferdigredigert pdf-fil!

Nå skjønner jeg hvordan arkeologer har det! For der var det tapte intervjuet. Kanskje noe á la følelsen å gå i NRKs arkiver og oppdage en rull med et opptak som alle var overbevist om at var tapt for alltid!

For å hedre Misha Alperins minne, republiserer vi dette intervjuet i salt peanuts*. Vi inkluderer også til slutt den biartikkelen jeg laget den gangen for snart tolv år siden. Der snakket jeg om Misha Alperin som lærer med noen av hans daværende studenter, og én tidligere en: Eyolf Dale, Øystein Skar, og Helge Lien. Ingen av disse trenger vel i dag noen nærmere presentasjon!

Noen trykkfeil er rettet opp, og en lettere omredigering er gjort for å lette lesing på nettlesere. Ellers er det ikke gjort noen endringer fra originalen som ble publisert i mars 2007.

På jakt etter Misha
– Альперин Михаил Ефимoвич. Здравствуйте! [- Alperin, Mikhail Efimovitsj. Zdras’vujte!]

– Hei på deg! Men for all del – bare kall meg Misha!

Allerede fra starten har Misha Alperin iscenesatt vår samtale; formelle, russiske tiltaleformer med alle sine muligheter til å uttrykke respekt, men som nok Jazznytts utsendte – i sin uvitenhet – har brutt allerede ved ankomsten, er erstattet av norske og respektløse tiltaleformer. Misha har for lengst knekket den norske koden – og formet den i sitt bilde. På samme måte som han stadig er på jakt etter nye koder å knekke.

Utgangspunktet for møtet var svært konkret. I slutten av januar fikk jeg og 60 andre oppleve hans musikalske skaperkraft i Kalkmølla, et intimt lokale rett overfor Sandvika i Bærum. Konserten ledet til mitt behov for å forstå – å forstå hvorfor Misha Alperins musikk virket så sterkt på meg.

Enten det er hans soloarbeider, hans prosjekter med det bulgarske koret Angelite og Huun-Huur-Tu fra Tuva i det sibirske høylandet mot Mongolia eller samarbeidet med Arkadij Shilkloper og Sergej Starostin i Moscow Art Trio. Han skaper ikke bare vakker musikk. Dette er MAT for sjelen.

Videre: Hvordan kan det ha seg at denne musikeren, som bodde nærmest i mitt eget nabolag, var så godt som ukjent i landet han hadde valgte å bosette seg i for femten år siden? Profet blir man som kjent ikke i eget hjemland, men Norge er jo ikke Mishas hjemland – eller er det det?

På mitt spørsmål om det ikke var på tide å løfte denne offentlige hemmeligheten fram, kastet Jazznytts redaktør frekt ballen tilbake. Skulle det bli noe, fikk jeg da gjøre det sjøl. Min påpeking av at jeg var da ingen jazzjournalist, at jeg helst uttrykte meg i et langtekkelig forskningsspråk, hjalp ikke.

Nordmannen Misha
Den tunge veien til telefonen for å be Misha om en samtale ble raskt glemt. Hans åpenhet og nysgjerrighet skapte umiddelbart kontakt:

– Hvorfor kommer du ikke hjem til meg, så kan vi snakke sammen i roligere former?

En kort vandring gjennom et stille forstadsområde i Asker utenfor Oslo leder meg fram til huset hans. Umiskjennelig norsk, med ski og snømåker på utsiden. Når jeg kommer inn, er Misha – stående – opptatt ved klaveret som dominerer stua i den åpne førsteetasjen. Overhodet ingen tvil om hva som er senteret her. Blyant, notepapir – og viskelær – ligger lett tilgjengelig på klaverets topp.

En gjennomspilling av noen linjer følges av iherdig visking over ett par takter, hvoretter de raskt fylles igjen med nytt innhold. Ny gjennomspilling. Alt som del av forberedelsene til urpremieren med Tromsø Kammerorkester 26. juni [2007] ved Festspillene i Nord-Norge.

Som i ettertanke kommer han mot meg, nysgjerrig, smilende, mens han på norsk vis spør:

– Kaffe?

Da jeg forlot ham tre timer senere var hodet mitt fullt – fylt med tanker om musikk, om filosofi, om meningen med livet, om å oppdra tenåringsdøtre, om å være mann ”i sin beste alder”, og om gleden ved å se medmennesker blomstre.

Hadde jeg lykkes i min jakt på Misha? Hadde jeg ham nå? Etter å ha fordøyet alle inntrykkene, erkjente jeg at svaret nok var nei – men allikevel på en uutgrunnelig måte, ja. Kunne jeg sette ord på det? Tvilsomt.

Misha gjør et så sterkt inntrykk at det er svært vanskelig – for ikke å si umulig – å skille mellom ham selv og min egen respons på ham. Men av hensyn til Jazznytts leserskare må jeg gjøre et forsøk.

Mikhail Alperins aller første møte med Norge skjedde like mye uten forvarsel som det var uten forklaring. Det var russisk nyttår i Moskva, Konstantin Tsjernenko var generalsekretær i Kommunistpartiet. I Norge er Kåre Willoch statsminister.

En av Mishas nyttårsgaver er en syvende sans for det nye året. På første siden fyller han i ”Navn: Alperin, Misha” og uten å tenke seg om fortsetter han – ”By: Oslo”, og ”Land: Norge”.

Til nyutgivelsen av Blue Fjord på tyske JARO i 2004, forteller han: ”To this day I have no idea why I did that. At the time, I had no connection whatsoever with Norway or Oslo. …  [I]t was not me who wrote those words, it was my hand … I myself was completely baffled by the words written … Strange. ”

Skjebne? Underbevisste valg som allerede var gjort? Det kunne vært opplegg til en stor russisk roman. Men svaret ville uansett være det samme: Hvem vet? Det historien understreker er allikevel én viktig egenskap ved Misha Alperin – evnen til å forholde seg åpent til det uventede og uforklarlige, og til å bruke det konstruktivt.

Hans andre norske møte er direkte og fysisk – møtet med hans senere gode venn Isak Rogde utenfor en jazzklubb i utkanten av Moskva. Det går en direkte vei fra dette møtet til Mishas første besøk til Norge. Takket være Isak Rogde og Lars Mossefinn deltok Alperin-Shilkloper-duoen på Vossajazz i 1989.

Etter flere besøk i tiden som fulgte, var det ikke lenge før Musikkhøgskolen gjorde et kupp og fikk ansatt Misha som lærer i improvisasjon. Resten er, som det heter, historie.

Musikeren Misha
Med oppvekst i det sørlige Moldova, mellom Ukraina og Romania, et område med mange og levende regionale så vel som etniske folkemusikktradisjoner, var det improvisasjon som verktøy for å uttrykke seg selv som fanget interessen. Men for å kunne utnytte dette virkemidlet krevdes ikke bare innsikt i hva han ville, men like mye om hvilke muligheter som fantes.

Mishas grensesprengende åpenhet for enhver musikalsk tradisjon og ramme er åpenbar. Men å beskrive ham som grensesprengende gir helt gale assosiasjoner, like mye som det er feil å beskrive ham som grenseblind. Misha er verken en barrikadestormer eller en postmoderne nihilist. Han kjenner og utforsker grensene, og utnytter krysningen av dem bevisst til å utvide sitt eget mulighetsrom. Nysgjerrigheten er stor på ”andre måter” å gjøre ting på.

Forfatteren Boris Pasternak sa engang at ”talent er det eneste nye som alltid er nytt”. Men dette nyskapende talentet er ikke talentet til å gjøre noe, men talentet til å utvikle det en gjør. Det krever en systematisk åpenhet, en søken etter å la seg utfordre, og en ydmykhet overfor og villighet til å lære fra andre måter å gjøre dette noe på. Men sist, og langt fra minst, det krever en evne og vilje til å integrere det ”nye” og det ”gamle” – å gjøre det til sitt eget. Dette talentet har Misha Alperin, et talent han har forvaltet og foredlet ’to perfection’.

Jeg spør Misha:

– Hva ser du deg selv som? Jazzmusiker? Svaret kommer raskt, – Nei.

– Komponist? – Nei, kommer det like raskt.

– Lærer? Fortsatt tålmodig, og med et lite, ertende smil om munnen, – Nei.

Slik fortsetter det en stund, negative svar på alle mine spede forsøk. Den frustrerte intervjuer gir opp:

– Men hva da?
– Jeg ønsker å være universalmusiker – eller totalmusiker, en musikertype som forsvant sammen med det 18. århundret. En musikertype som forsvant da skillet mellom komposisjon og utøvelse – mellom Komponisten og Den Utøvende Musiker – ble institusjonalisert. Tilbake til før disse funksjonene ble formaliserte og repeterbare, hver for seg. Først ved å oppheve skillet får også improvisasjonen sin naturlige og rettmessige plass.

– Jeg er glad jeg ikke er klassisk musiker, folke- eller jazzmusiker. Riktignok har jazz har vært en arena hvor det har vært en plass for meg, om vi ser jazz som et laboratorium, en arena for eksperiment. En arena med plass for mine eksperimenteringer.

Etter noe tid kommer det, ettertenksomt:

– Men først og fremst ser jeg meg selv som dramaturgen, som en regissør. Jeg elsker å dramatisere historier, det er det aller viktigste for meg. Til det trenger jeg mange farger; jo flere farger, jo mer nyanser kan jeg uttrykke.

– Men det er ikke noe poeng å bruke alle fargene. Det kritiske elementet er å velge ut hvilke nyanser og kontraster som skal brukes, å se dem i forhold til hverandre og til sammenhengen de inngår i. For å kunne gjøre det må jeg ha gjort hele fargepaletten, og hvordan fargene utfyller hverandre, til mitt eget.

Har du noen gang opplevd at et klart lys av innsikt om noe du ikke riktig har skjønt skjærer gjennom hjernen, og alle brikkene plutselig faller på plass? Plutselig er det enkelt – og du spør deg selv: Hvordan kunne jeg unngå å se det? Et slikt ras dundrer nå gjennom bakhodet mitt.

Selvfølgelig! Konsentrer deg om detaljene kun som verktøy og biter, som deler av et spill, av en totalitet. Se etter historien – helheten, etter totalformen. Historien former detaljene, former hvordan de er satt sammen og former hvordan de former hverandre. Det er jo klart som … som blekk!

– Som musiker har du to muligheter – enten kan du forsøke å kontrollere klangen, å styre overtonene eller så kan du stole på klangen og fargene. Gir du dem plass skaper de en egen verden, en uforutsigbarhet. Men da må du gi dem tid til å leke med hverandre. Noe som forutsetter at du er trygg på dem, trygg til å avgi kontrollen, uavhengig av variasjonene i de akustiske egenskapene i instrument, lokale, tidspunkt osv.

– Kontrasten til dette, dans og sang, gjennom det tid og rytmikk er den andre inspirasjonen. Dansen og sangens utdyping av klangen er viktig for meg.

En Alperin-framføring er preget av en elastisk bruk av tid og rytme. En ofte lett hørbar grunnpuls, mens et bredt spekter av forskyvinger skaper dynamisk forløp. Snart er vi i jazzikalsk ”swing”-land, snart i Øst-Europeisk folkemusikk, i Norge, eller i samtidsmusikk. Verktøyarsenalet er bredt, mulighetsrommet er stort. Utførelsen velger ut et lite og betydningsfullt underrom i dette.

En opplevelsesreise med Misha er en global reise, men en global reise som ikke er noen pastisj. Helheten, sammensetningen, enheten er … organisk, den framtrer som helhetlig i rom og i tid – som det er en tanke bak. Og det er det jo, Mishas tanke.

Tid — ‘time‘ — er viktig. Men for å bruke tid som dynamisk variabel kreves en forståelse for tid – og tidsforløp. Den enkelte musiker må selv bygge en solid, indre grunnmur, og så eksponere seg for forskjellige måter å bruke denne basisen.

Spill alt mulig, ikke for å gjenskape stiliserte musikkformer, men for å forstå og gjøre erkjennelsen til ditt eget. Om noe framstår som Mishas motto er det dette: Hold øyne, ører, hjerte og hjerne åpne og ta til deg det du får. Headbangeren Misha sier:

– Tungmetall lot meg bygge min grunnmur. Hardrock er en god og effektiv skole i tid – i rytmisk disiplin. Fort kjedelig, men tjue år etter sitter lærdommen der og inngår i grunnmuren jeg bygger på. Alle jazzmusikere skulle spille hardrock.

Den organiserte strukturen leder tankene til et begrep om natur. Mishas musikk, Mishas dramaturgi virker naturlig. Verken i et naivt forsøk på å karakterisere den som ”natur-beskrivende”, eller av å være ”rå” og uforedlet.

Det naturlige ligger i den organiske helheten som vokser fram. Den er naturlig, i det den framstår der og da som åpenbar og selvforklarende. Den er naturlig, fordi den er så selvfølgelig og ”enkel”. I dette ”enkle” ligger mystikken, det fruktbare, og det vakre.

– Endring, muligheter for endring og utprøving er essensielt for meg. Jeg er ikke opptatt av hva jeg blir karakterisert som. Det viktige er plattformen, verktøyene for å utvikle meg og min musikk videre, til noe helt annet. Til å ta den et helt annet sted. Jo mer jeg kan, jo flere muligheter har jeg for hvor jeg kan gå.

Humoristen Misha
Men det underliggende paradokset blir åpenbart når jeg spør,

– Hvem spiller du for? Hva vil du formidle?
– Når jeg framfører musikk, spiller jeg alltid for meg selv – og bare for meg selv.

Driver han gjøn med meg? Er dette hans humor? Hans underfundige sans for humor er jo ellers like slående som den er en integrert del av hans personlighet. Men det er alltid humor i tråd med Arthur Koestlers ideal, beskrevet og analysert i The Act of Creation, humor som ikke bare er humor, humor som er kreativ og lærende, mentalitetsutvidende.

Men mer enn det; som Koestler beskrev det – den Vise, Narren og Kunstneren er tre fasetter av den samme underliggende kreative ånd. Noen få ganger møter vi mennesker som framstår som legemliggjøringen av dette kreative enhetsprinsippet. Misha er en av disse.

Ikke rart da et et møte med Misha Alperin i 2001 også gjorde et voldsomt inntrykk på Mike Zwerin, innsiktsfull jazzskribent gjennom årtier ved Paris-kontoret til Herald Tribune. En person som man ellers ville tro hadde sett det meste.

Etterpå skrev Zwerin at Misha ”…jokes often. There is often at least an edge of a smile around both his face and his music. Alperin is an intellectual who enjoys masquerading as a clown — smart and funny, avant-garde and accessible all at once. Rare combinations in jazz, if indeed that’s what this [music] is. Rare in anything.”

Hans konserter provoserer fram latter hos publikum. Latter med utspring i en Koestlersk kollisjon mellom vidt forskjellige perspektiv eller fasetter, perspektiv som i kollisjonen opplyser hverandre. Musikalske skift og krumspring, hans bruk av pust og stemme, hans kroppslige medskaping. Misha spiller ikke musikk, han er musikk.

Et eksempel: En framføring av Mishas stykke Jeg er norsk – i dag blir humoristisk og opplysende gjennom en konfrontasjon mellom tre plan. Dialogen og tautrekkingen mellom det dynamisk plastiske i pianoet og en firkantet, regelbundet metronom. Og Mishas bruk av kropp og ansikt i forsøket på å mane metronomen til å ”slappe av”, å løse opp.

Spenningen mellom det ”norske” eller det ”nordlige” og det ikke-norske, det ”sydlige”. Er Misha norsk? Definitivt ikke. Har han fanget en metahistorie om det norske? Absolutt. Hvordan har han klart det? Misha:

– Det er helt naturlig; for å forstå det norske, må man reise til Kina! Svaret ligger i kontrastene – kontraster er viktig for meg. Skal jeg kunne bruke kontraster konstruktivt, må jeg kjenne fargene, få tak på hva de er for meg.

Hvem andre enn Misha Alperin ville avslutte en plate som At Home med opptak av en dagligdags utveksling mellom faren og hans datter på vei ut?

Mentoren Misha
Jeg bestemmer meg for å la det tilsynelatende paradokset ligge foreløpig. Og heller rette fokuset mot hans rolle som lærer og mentor for håpefulle norske jazzpianister. Hva er viktig for ham? Og hvorfor er det etter alle disse årene ikke en ”Alperin-skole” i Norge? Tristano-skolen er jo velkjent, hvorfor ikke en Alperin-skole?

– Jeg underviser ikke jazzpiano. Det eneste målet jeg har er å hjelpe studentene til selv å finne sin egen stemme, sine egne regler. Men jobben må han eller hun gjøre selv. Min rolle er som veileder, som samtalepartner, som deltaker på erkjennelsesreisen.

– Min oppgave er å være Papa, bror, psykolog, venn. Men jeg har ikke svarene. Det er ingen svar, ingen fasit. Svarene, og veien til dem, må skapes hver gang, av den enkelte.

Mishas engasjement er sterkt og medrivende. Men også ekstremt ressurskrevende – og fullstendig blottet for muligheter til rutinisering, til å ”snu bunken”. Dette krever mye,

– En dag med fem-seks studenter tømmer meg. Når jeg kommer hjem er jeg fullstendig tom. Men samtidig er jobben så spennende. Når studenten investerer de nødvendige ressursene, og vokser, utvikler sin egen stemme, er det fantastisk. Men det krever at jeg investerer hele meg, alle mine ressurser.

– Det jeg forventer til gjengjeld er studentens bevissthet om hvorfor han vil dette. Overbevisningen må komme fra studenten selv, fra en indre overbevisning om å kunne utvikle og uttrykke egne kvaliteter og sider ved personligheten.

– Studenten har ansvaret. Han eller hun må gjøre den viktigste jobben selv. Men det stiller meg overfor en svært vanskelig oppgave – som lærer må du være der på deres premisser. Du må respondere på deres behov, enten de er uttrykt eller ikke, og gjennom det søke å bidra til forståelsen av mulighetene for videre utvikling. Det innebærer å involvere seg i studentens frustrasjoner og skuffelser, men også i stegene framover.

Men han er også kritisk til studenters villighet til å investere de nødvendige ressurser:

– Ofte bruker de mindre ressurser på egenutviklingen enn de kan, det være seg pga. skolens andre fag, fordi de er nordmenn(!), spillejobber, osv.

– Å finne seg selv er en reise som hver må skape for seg selv. Min rolle er å bidra til å gjøre reisen litt mindre slitsom, å gjøre den litt lettere. Jeg kan peke på muligheter, hjelpe til å utvide horisonten. Men retningen må studenten bestemme, og kommunisere til meg. Da kan jeg bidra. Frustrerende – og livsbejaende, alt på samme tid. Jeg elsker denne jobben!

Framover, Misha
Utgivelsen av plata Instead of Making Children på tyske JARO i 2006 (anmeldt i Jazznytt -2006) markerte (de første) femten år med Moscow Art Trio (og at alle trioens medlemmer fylte femti år). Den ble i februar i år fulgt opp av en live DVD fra den polske pianofestivalen i Kalisz.

I løpet av våren kommer neste ECM-plate ut, tatt opp sommeren 2006 i Lugano. Den omfatter ved siden av soloframføringer, også duo- og trioframføringer. Plata vil inneholde fem eller seks av de åtte satsene i Misha Alperins Balinesisk Suite.

Åpningskonserten ved Festspillene i Nord-Norge vil være en konsert med Mountain Tale-prosjektet. To dager etterpå er det urframføring av verket Village Variations – Music for an Imaginary Ballett in 8 (eller 9) scenes, i samarbeid med Tromsø Kammerorkester, Moscow Art Trio og Rob Waring.

Våren og sommeren vil også gå med til en omfattende turnevirksomhet på det europeiske kontinentet, fra Russland til Portugal.

– Så, sist, men ikke minst: Double Dream-prosjektet med den svært dyktige klassiske pianisten Mikhail Rudy. Vi har nå gjennomført seks konserter med Rikskonsertene i Norge. Prosjektet er basert på improvisasjoner over klassisk og samtidsmusikk, samt min musikk.

Ansiktsuttrykket til Jazznytts utsendte røpet den manglende research,

– Så, du kjenner ikke til dette? Mikhail Rudy kontaktet meg etter at hans samarbeid med Michel Petrucciani ble avbrutt av Michels bortgang. Kunne jeg være en erstatning for Petrucciani? Som jeg sa, jeg er ingen jazzpianist, jeg kan ikke erstatte ham. Men etter at vi utviklet ideene og øvde, over telefon mellom Oslo og Paris i ett og halvt år, har vi funnet en form som fungerer og som vi vil fortsette å utvikle.

Idealisten Misha
Men hvor ble det av paradokset? Som feilslutninger flest løste den seg opp som en djinn etter at den ble sluppet ut av lampen. Paradokset lå i mine fordommer, ikke i Mishas virke. Ved å være seg selv, være i seg selv, skape musikk for seg selv; det er derfor Misha Alperins musikk virker så sterkt. Derfor kommuniserer den – følelser, historier som ikke kan fanges med ord, med intellektet.

Rom, luft, tid – livsglede og kjærlighet. Humor og melankoli. Livet, døden, kjærligheten. Fordi de allmenne spørsmål er behandlet med intuisjon, med tanke og vilje av ett subjekt, taler musikken til meg. Fordi Misha spiller for seg selv, blir det meningsfullt for meg.

På vei ut, spør denne førstegangs jazzreporter:

– Om jeg spør deg hva du føler for en betegnelse som romantisk idealist, hva svarer du da?
– Da svarer jeg: Ja!

Спасибо и пока, Миша — Spasibo i poka, Misha. Vi ses!

I Mishas fotefar
Hvem bedre til å kaste lys over Misha, enn unge pianister, konfrontert med Misha Alperin som lærer på Musikkhøgskolen. Rundt bordet i Jazzforums lokaler sitter tidligere Misha-student Helge Lien, og nåværende studenter Eyolf Dale og Øystein Skar. Spørsmålet er like enkelt som det er umulig å besvare:

– Hva har Misha betydd for dere? Er det noe i dere som kan tilbakeføres til Misha?

Helge: – Når du møter Misha første gang 19-20 år gammel – snur han din verden opp-ned. Det er et sjokk. Som fører deg inn i en vrien prosess med å finne kjernen i deg selv. Etter perioden på høgskolen trengte jeg lang tid på å fordøye det. Det han gir er så sterkt.

Eyolf: – Møtet er et kultursjokk. Han forteller deg ikke hva du skal jobbe med, han tvinger deg til å stille spørsmål og selv finne svarene. Her er han nådeløs. Har du ikke noe å levere får du beskjed. Tungt, men bevisstgjørende. Men hele tiden er det på dine premisser – der du er. Får du positiv tilbakemelding, da betyr det noe.

Øystein: – Jeg har aldri hatt en sånn lærer. Det var hardt å møte ham så ung – du blir feid av banen. Først ved å bygge fundamentet på nytt kan du møte ham i dialog, ikke som læreren som forteller deg. Selv om du blir konfrontert med din svake sider, lærer du å sette pris på det.

– Fokuset hans er på helheten av hva du gjør – arbeidsteknikk, øvingsstrategier, hvordan møte utfordringer, hvordan stille spørsmål – og hvorfor. Han bryr seg om deg, på ditt nivå. Med et krav om å tenke selv, å finne din egen vei – og å kunne hente inspirasjon til dette overalt.

Helge: – Innsikt i verktøy, i uttrykksmuligheter, er viktig for ham. Ikke formell innsikt. Det er ikke bare snakk om at formalverktøyet – som kompositoriske teknikker – skal være der. Det er studentens trygghet i egen intuitive innsikt – intuisjon i bruk av dem – som er viktig.

– Men han er først og fremst opptatt av å fortelle historier. Han ser sammenhengene – mellom historiene og følelsene, med evne til å fortelle det gjennom musikk. Å sitte en meter unna når han spiller, illustrerer sine poenger, å se hva han gjør og skjønne hvorfor – det er fantastisk.

Øystein: – Han har en unik blanding av humor og dønn seriøsitet. Barnligheten – lekenheten – kommer alltid fram i musikken hans.

Eyolf: – Og lekenheten blir aldri stiv, det er en grunn for den. Denne dobbeltheten – lek og alvor – er overgripende. – Og totalt sjangeruavhengig, en sterk motvekt mot bruken av klisjeer.

Helge: – Han er på mange måter kontraster. Det er hans intuitive bruk av kontraster som gjør at han får følelser fram. Du blir tvunget til å finne dine egne regler. Hans måte å gjøre det på er totalt eklektisk. Hent innspill overalt fra. Gjør det til ditt, og bruk det fra deg selv.

Eyolf: – I møtet med ham blir du tvunget til å ta standpunkt … og til å tørre å gå omveiene!

Øystein: – Det er ekstremt slitsomt. Av og til kunne jeg ønske meg en verden med entydige svar: Sånn er det! Men da mister du jo også utviklingen. Gleden ved å spørre nye spørsmål.

– Denne åpenheten er kanskje den størst gaven fra Misha.

Tekst og foto: Johan Hauknes