Vi har i en annen artikkel gitt deg en presentasjon av hvem årets residerende artist Gard Nilssen er, og hva han står for. Denne artikkelen skal veilede deg gjennom ukas program, vise veien gjennom Gards bok som vil brette seg ut disse dagene.
Under årets Moldejazz får vi først høre Gard Nilssen, sammen med Sirill Malmedal Hauge, i samtale med Audun Vinger under headingen Festivalakademiet. Sted: Bar A, kl. 13.00.
– Dessuten skal jeg før dette være med i festivalparaden på mandagen, og spille et soloinnslag der.
– I parken, da, eller?
– Ja, sikkert. Det skal settes opp et trommesett for dette.
Dancing with monkeys
Det første «ordinære» musikalske møtet med Nilssen skjer med sPacemonKey. Denne duoen har han hatt med Morten Qvenild i mange år nå. Men grunnet de tos travle dager, har duoen vært alt for sjelden å høre fra en scene.
Nå får vi en solid dose med virkelig frittgående, frilynt og kraftfull musikk fra en fordoblet duo – denne gangen tar de med seg Ståle Storløkken på diverse tangenter og Stian Westerhus på gitar. Dette blir første gangen duoen utvides, og kanskje kan samarbeidet med Westerhus vekke noen Puma-minner også. Konserten skjer i Teatret Vårt, kl. 20.00.
– Her blir det jo helt fritt improvisert! Ståle [Storløkken] var vel den første musikeren jeg tenkte på, da jeg fikk dette oppdraget. Dersom Ståle har lyst, tenkte jeg, så må jeg gjøre noe med ham. Jeg kunne gjerne ha spilt med ham hver dag!
– Han er en av mine største helter. Jeg har mange helter, men det er han som inspirerte meg til å spille slik musikk som jeg holder på med. Holdningene hans til friere musikk. Jeg digger hvordan han angriper «jazzen» i musikken.
sPacemonKey med Ståle Storløkken og Stian Westerhus, i studio i Oslo 3. juni 2019. Foto: Harald Opheim
– Stian har jeg ikke spilt med på svært lenge. Men han er også kanskje en av de jeg har spilt mest med. I Puma …
– Så det kjentes veldig riktig å spørre ham om å være med. Vi har et felles språk i den typen band. Det er bare å skru på en bryter, så er vi tilbake i t språk som han og jeg forstår godt sammen.
– Vi har vært i studio nylig, men dette er en helt åpen gig.
Her kan alt skje, og vi ser fram til et heftig møte på mandag.
Buskmannens hevn
I trioen Bushman’s Revenge har Nilssen med seg gitaristen Even Helte Hermansen og bassisten Rune Nergaard, begge musikere han kjenner fra langt tilbake. Trioen – som blant annet kjennetegnes ved finurlige platetitler – kom nylig ut med den svært anbefalelsesverdige plata «Et hån mot overklassen» på labelen Hubro, ikke lenge etter «Jazz fritt etter hukommelsen» på Rune Grammofon.
Denne gangen skal vi få høre frittflytende energi fra Bushman’s Revenge utvidet for anledningen til en kvintett, slik vi gjorde da trioen spilte på Moldejazz i 2013, med gjestene Ola Kvernberg og Kjetil Møster.
Gard Nilssen har denne gangen invitert den svenske saksofonisten og klarinettisten Per ‘Texas’ Johansson og komponisten, orkesterlederen, tangentisten osv. Anja Lauvdal. Om Gard Nilssen er å likne med Jupiter, er Anja Lauvdal en stjerne i et annet, men nærliggende solsystem – slik som systemet Alpha Centauri er til oss, kanskje – mens Per ‘Texas’ Johansson er en gigantisk gass-exoplanet borte i Orion-tåka et sted.
– Even Helte Hermansen har skrevet mye ny musikk, dette er jo en releasekonsert.
Plata «Et hån mot overklassen» er Bushman’s Revenge tiende plate siden oppstarten for over seksten år siden.
Bushman’s Revenge med Per ‘Texas’ Johansson og Anja Lauvdal, øvelse i Oslo 15. mai 2019. Foto: Harald Opheim
Gard Nilssen sier videre om Per ‘Texas’ Johansson, at da
«Alla mina kompisar» kom i 1998 var den en skikkelig vekker for meg. Den viste meg hvor jeg ville musikalsk, og for alvor vekket den min interesse for ny akustisk jazz.
Per ‘Texas’ Johansson fikk da også en Gyllene Skivan for denne plata, akkurat slik han også gjorde for vel tre år siden for den kritikerroste skiva «De långa rulltrapporna i Flemingsberg». Gard fortsetter,
– Han er også en helt for meg, og han har betydd mye for meg. Og det altså på grunn av én plate.
– Jeg tror det var en fordel å vokse opp for tjue år siden. Det var en tid der det var album det gikk i, det tilhørende plate-formatet var det som betydde noe. Ikke som i dag, der nesten alt er redusert til enkeltlåter og streaming. Det at du ikke hadde umiddelbar tilgjengelighet, til Youtube, Tidal, Spotify, den gangen, det var viktig. Nå er alt ett eneste tastetrykk unna, der finner du absolutt all musikk. Men da blir også dypdykkene borte.
– Fordi albumene sto så sterkt den gangen, det at du måtte ut og kjøpe dem, betydde også at du virkelig kunne dem. Du spilte dem igjen og igjen … og igjen. Plata til Per ‘Texas’ kom på akkurat riktig tidspunkt for meg, 1999-2000. Jeg hørte og hørte … og hørte igjen på den.
Og så den andre gjesten: Anja Lauvdal – som jo er kjent for en nesten uendelig rekke av kreative band, som Skrap, Broen, Skadedyr, trioen Moskus. Tidligere i sommer har vi også fått høre hennes glitrende hyllest til Joni Mitchell. Det virker heller ikke lenge siden vi hørte henne i Teatret Vårt med Heida Mobeck, som JazZtipendiat i verket «Antropocen» med Trondheim jazzorkester.
– Til denne konserten har du da valgt Per ‘Texas’ Johansson og Anja Lauvdal. To svært forskjellige generasjoner musikere. Skal dere møtes på midten?
– Anja [Lauvdal] var et soleklart valg for meg. Jeg har aldri spilt med henne før, og er veldig glad for endelig å få sjansen. Hun er en nøkkelperson i en generasjon som jeg mener har snudd opp ned på alt i norsk musikkliv – med friske tanker og en utømmelig kreativitet.
– Vi har vært veldig mye på fest sammen, hos meg og [sam-grenlender] Thomas Johansson, i Trondheim, da vi alle gikk på jazzlinja. Men vi spilte aldri sammen, når jeg tenker etter … det var ikke en jam en gang! Jeg har alltid hatt lyst, og nå var muligheten der.
– Dessuten lever Bushman[‘s Revenge] i et landskap som har mye Alice Coltrane-inspirasjon i seg. Og Anja har sans for det samme. For hennes måte å spille på. Anja har helt frie tøyler til å gjøre hva hun ønsker. Og det gjør hun knallbra. Dette blir bra.
Dette blir ikke bare bra, det blir storveis. Kvintetten kan du få høre i Teatret Vårt, på tirsdag, kl. 14.00.
Akustisk mat til den som kjøper plater
Gard Nilssen’s Acoustic Unity, Nasjonal jazzscene, Oslo 28. februar 2019. Foto: Harald Opheim
Og så: Gard Nilssen Acoustic Unity feat. Ambrose Akinmusire på onsdag. Trioen GNAU slipper akkurat i disse dager plata «To Whom Who Buys a Record» på Norsk jazzforums label Odin, ei skive som er spilt inn midt i planleggingen av oppdraget til Moldejazz 2019. Den kommer altså to år etter den på så mange måter store «Live in Europe» på portugisiske Clean Feed.
GNAU består ved siden av sjefen sjøl, av sam-grenlenderen André Roligheten på saksofoner og annen treblås og svenske Peter Eldh på kontrabass. Men det er ikke nok med det! Akkurat som på «Live in Europe» vil Gard Nilssen utvide palletten.
På den nevnte plata fra 2017 fikk vi høre GNAU med en doblet og tredoblet ‘reed section’. Nå ønsker Nilssen å ekspandere den til nå ikke-eksisterende ‘horn section’ i GNAU med mange ganger disse tallene. Denne gangen inviterte han den amerikanske trompetisten Ambrose Akinmusire til å bli med. Og Akinmusire svarte ja.
Det startet, forteller Nilssen, på vei til Flesland etter at han hadde spilt på Vossa Jazz i fjor. Akinmusire hadde spilt med Mary Halvorson’s Code Girl på Stationen. Gard hadde vært med på åpningskonserten med Arild Andersens kvartett med Helge Lien og Marius Neset.
Gard Nilssen forteller;
– Denne konserten er jo også en releasekonsert for den nye plata, «To whom who buys a record». Jeg har skrevet mesteparten av den nye musikken, sammen med André og Peter.
Han fortsetter om hvordan han traff Akinmusire,
– Første gangen jeg hørte Ambrose [Akinmusire] live var på Vossa Jazz i fjor. Det var et helt rått kick-ass trompetspill. Jeg tenkte at han trompetisten der, han har ingen grenser, på en fin og bra måte.
– Vi fikk tilfeldigvis felles transport fra Voss til Flesland om natta, så vi ble sittende sammen et par timer i bil. Da oppdaget jeg at han visste mer om skandinavisk crossover-musikk enn meg og de aller fleste. Han var fan av Sidsel Endresen, han visste til og med om Streifenjunko!
– Etter en stund tok jeg motet til meg og spurte, og så passet det. Han virker så positiv til det hele.
– Han var med meg på Blow Out på Mir i Oslo i fjor, han var i byen, og så ble han med bort dit. Verdens beste trompetist, men helt nede på jorda. Ingen nykker. Sånne folk liker jeg!
Å få med Ambrose Akinmusire stod høyt på Gards ønskeliste. Å høre dette bandet står høyt på vår. Dette vidunderlige skal skje i lille Storyville onsdag 17. juli, kl. 22.00. Her gjelder det å være på plass, tenker jeg.
Finnes det et bærekraftig Molde?
Torsdag er det tid for en Festivalakademiet Spesial. Temaet for samtalene denne dagen er «Verden til Molde og Molde til verden – men hvordan?». Dette skal skje i Teatret Vårt, kl. 13.00.
Her skal det bli musikalsk innslag med to trommeslagere: Gard Nilssen og Dave King. Dave King spiller jo som vi alle vet seinere torsdag kveld med Joshua Redmans Still Dreaming-prosjekt i Teatret Vårt. Dette er i hvert fall det festivalinformasjonen sier.
Supersonisk fart mot stjernene
Så på fredagskvelden kommer rosinen i pølseenden, karamellen å sutte på og en lekkerbisken å sveve på. Teatret Vårt, fredag 19. juli, kl. 20.00. Be there!
«Sitt ned, spenn fast sikkerhetsbeltet. Velkommen om bord i dette Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra, med destinasjon stjernene. For Deres egen sikkerhet, anbefaler vi at De beholder setebeltet fastspent under hele flyturen. Det vil være full musikalsk servering underveis.
Vær oppmerksom på at det kan forekomme sterke akselerasjonskrefter underveis. Disse kan umiddelbart oppleves ubehagelig. Men skjønnheten i disse vil bli åpenbar etter hvert. Takk for oppmerksomheten og vi håper De vil få en behagelig reise mot stjernene.»
«If you listen carefully, the music is yours» er navnet Gard Nilssen har gitt dette bestillingsverket. Stikkord for musikken er improvisasjon, energi, frihet, groove, fandenivoldskhet, dynamikk og pur spilleglede.
Da to av Gard Nilssens inspirasjoner, Ornette Coleman og Don Cherry, sammen med seks andre spilte inn den hoderystende flotte plata «Free Jazz: A Collective Improvisation» i desember 1960, var bandet med åtte musikere ikke organisert som en oktett. Derimot var essensen av verket at det var to kvartetter som spilles som instrumenter i seg selv, mot hverandre.
Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra, øvelse i Oslo, 17. juni 2019. Foto: Harald Opheim
Om det er dette, eller Globe Unity-orkestrene til Alexander Schlippenbach som er forbildet her, vet jeg ikke. For å beholde spenningen har jeg med vilje ikke spurt. Hva blir balansen mellom komponert og improvisert musikk? Mellom strukturerte former og friere former? Mellom kollektiv og individ? Den som låner øre, får se!
Da John Coltrane lagde sitt mesterverk «Ascension» i 1965, var det «a big band thing», hevdet han. Men det lignet ikke på noe storband noen hadde hørt før. Jeg er sikker på at dette heller ikke vil likne på noen «big band thing»!
For det er et monster Gard Nilssen har satt sammen for anledningen. Der Coltrane hadde piano og trommer, to basser og sju blås, med to horn og fem saksofoner, satser Nilssen større. Tre par trommer & bass – uten at jeg tror det blir noe særlig «drum ‘n bass» – og ti blås, herav sju treblås. Det kan bli vakker musikk av slikt!
Vi får høre Håkon Mjåset Johansen, Hans Hulbækmo og selvfølgelig Gard Nilssen på trommer, Petter Eldh, Ole Morten Vågan og Ingebrigt Håker Flaten på kontrabasser. Videre er Eirik Hegdal, Per ‘Texas’ Johansson, Kjetil Møster, Hanna Paulsberg, Mette Rasmussen, Maciej Obara og André Roligheten med på saksofoner og annen treblås, mens Thomas Johansson og Goran Kajfes er på trompet og Erik Johannessen på trombone. Det er nok mange av oss som ville ende opp med flere av disse på lista, om vi skulle sette sammen vårt ønskeband.
– Det er jeg og André som har skrevet dette bestillingsverket, sier Gard. – All musikken her er helt ny.
Heftig er bare fornavnet her. Men vi er også begeistret.
Å danse med helter
På den siste dagen arbeider Gard Nilssen fra begynnelse til aller siste slutt. Han starter dagen med Festivalakademiet i samtale med Audun Vinger, sammen med Bill Frisell. Lørdag 20., kl. 12.00 i Bar A.
I Teatret Vårt på lørdagens åtte-konsert – altså kl. 20.00 — spiller Bill Frisell & Thomas Morgan Duo. Mot slutten av duo-konserten vil Gard Nilssen slutte seg til på scenen, og bidra til noen låter. Lite er planlagt,
– Hvordan kom dette i stand?
– Jeg har aldri hatt noe behov eller ønske om å spille med store amerikanske stjerner. Men Bill Frisell har vært min store nålevende helt i tjue år. Og skulle det være mulig å få til noe med ham, måtte det skje nå i forbindelse med Moldejazz.
– Så dette var et ønske fra meg. Først lurte jeg på om han ville gjøre noe i en ny setting, Da fikk jeg en kjempefin takk for spørsmålet, med svar at; nei takk, fra manageren hans. Det var et svært hyggelig svar, men han ville fokusere på sine egne, eksisterende prosjekter. Og det skjønner jeg svært godt.
– Da Hans Olav [Solli] ville booke duoen på festivalen som en ordinær konsert, ble jo dette aktuelt igjen. Så da muligheten allikevel åpnet seg, ville jeg ikke risikere å gå i veien for de to. Så viste det seg at de spiller jo også med Rudy Royston på trommer to dager før, i Polen.
– Denne trioen spilte jo på Kongsberg også, på fredagen.
– Men så gikk dette altså i stand. Jeg fikk en mail fra Bill Frisell for et par dager siden, midt under en øvelse med Trondheim jazzorkester. Da stoppet trommene å spille, gitt! Da var det bare Håkon [Mjåset Johansen] som spilte videre.
– Så det var Hans Olav som fikset dette. Jeg vet virkelig ikke hva vi skal spille. ‘Det finner vi ut av på lørdag’, sa Bill Frisell. Dette gleder jeg meg til!, avslutter Gard Nilssen.
Inn i templet
Og så, natt til søndag smeller det! Årets Moldejazz kommer til å gå ut med et så kraftig smell at det sikkert vil slå ut på seismografene på Kjeller. Amgala Temple er ikke bare en norsk supergruppe – det er et atomkraftverk! Den som har vært på konsert med dem, vil aldri noensinne kunne bli den samme igjen.
Bandet, med Lars Horntveth på bass, synth og mer, sammen med råskinnet Amund Maarud på gitar og Gard Nilssen, slapp rundt nyttår skiva «Invisible Airships». Lyden fra disse luftskipene har siden skapt riller og groover i mange platetallerkener og tapeter. Selv nevner de referanser som Jimi Hendrix, Dungen, Frank Zappa, Bombino og Miles Davis. Ingen dårlig kombo. Men for oss holder det med Amgala Temple! Hele natta!
Når bandet har tanket opp og vrir om tenninga, må du huske å løsne sikkerhetsbeltet. Om ikke kan du risikere nakkesleng, indre blødninger og brudd. For dette er musikk det ikke går an å sitte stille til. «Har du sans for musikk med atmosfære, overraskende vendinger og bunnsolid håndverk, så er det bare å lete opp Amgala Temple», skrev Dagbladet om plata deres.
– Her blir det tut og kjør og rock&roll …
– Ja, vi får se hvordan det blir, sier Gard Nilssen til slutt.
Vi i FireFlate ønsker årets residerende artist lykke til!
