I dag republiserer vi denne portrettartikkelen fra Jazznytt i salt peanuts*.

På dette tidspunktet i 2012 hadde Paolo Vinaccia båret en kreftdiagnose i flere år, med meget kort forventet gjenværende levetid. Men det var ikke en kreftpasient nær døden vi møtte. Tvert i mot, det ble et møte med en livskraft og livsvilje som var overveldende den gangen. Paolo var fortsatt Paolo. Møtet sitter fortsatt som et av de aller beste minnene om møter med andre mennesker. Paolo Vinaccia var overveldende, han kunne nok kreve stor plass, og han snakket gjerne i store bokstaver … om han mente det var behov for det. Men du var heller aldri i tvil om Vinaccias store hjerte, menneskekjærligheten, og den altomfattende omsorgen han hadde for både nære og mer perifere venner.

Paolo Vinaccia strakk seg alltid etter å yte sitt aller ypperste, han var aldri fornøyd med en betryggende, gjennomsnittlig ytelse. Han var alltid på søken etter nye måter å yte på, jakten på en bedre ytelse enn den i går. Men skulle han forventet også at du skulle yte det tilsvarende. At du skulle utfordre deg selv. Rundt ham ble du selv inspirert av hans stadige jakt etter nye lyder, nye lukter og smaker, nye opplevelser, nye opplevelser som nytes i samvær med, i samvirke med andre mennesker — med livsvenner.

Det gode liv etter Paolo Vinaccia er ikke et liv i overflod og i rikdom, det gode liv er et liv der du lærer å verdsette de gode tingene som leves sammen i samvær med andre, mat, drikke, en perfekt espressobrent kaffebønne. I et perfekt samspill, sosialt, og musikalsk. Med den rette kunnskapen og de rette virkemidlene kunne noen unnselige søtpaprika-frukter bli til et måltid som huskes med stor glede og masse varme 12 år seinere.

Paolo Vinaccia satte store spor hos mange. For meg så er det urkraften som alltid drev ham til å yte sitt meste, som var slående. Fullt og helt, ikke stykkevis og delt, heter det hos salige Henrik Ibsen. Det gjaldt også Paolo Vinaccia. Ja, selv når han, som på festivalen i midten av mars 2019 der vi feiret Jan Erik Kongshaug, leverer mange ganger over det som enhver annen i samme situasjon ville ha klart. Men for Vinaccia var det viktig å levere. Ettter festivalen skrev jeg, «først og fremst er det Paolo Vinaccia som tar ikke bare kaka, men som før vi har kommet så langt, har lagt til rette hele måltidet. Vinaccia flørter, fleiper, leiker og shower. Men også, han spiller som den italienske guden han er. Så vidunderlig full av liv. … Riktignok er han fysisk preget av sykdommen. Men vi ser også gleden hans over musikken, over å være i musikken. Og denne gleden smitter over på oss alle. Nei, det er mer enn det, Paolo Vinaccia er musikk! En musikk som gjør livet verdt å leve for oss alle. Og takk for det. Vi ser fram til å oppleve Paolo Vinaccia igjen — og igjen — på en scene, bak et trommesett, strålende full av liv».

Det ble bare én opplevelse til med Paolo Vinaccia. I kirken på Vossevangen på palmesøndagen 14. april, der han var sterkt tilstede i Olav H. Hauge-prosjektet «Under stjernone», med musikk av Edvard Askeland. Den varme og nære avskjeden vår på mandagen, etter felles frokost på Park Hotell, vil være med meg så lenge leg lever. Det ble siste gangen jeg fikk treffe Paolo Vinaccia.

5. juli 2019 forlot Paolo Vinaccia oss. Men Paolo Vinaccia vil alltid være med oss. De sporene mennesket, musikeren, livsfilosofen Paolo Vinaccia etterlot seg er dype — de utslettes ikke. Han var en av oss, Han var også et speil som viste fram hva det beste i oss kunne være. Men Paolo Vinaccia var også noe helt annet, noe for seg selv. Noe sjeldsynt.

Den 27. mars i år ville Paolo Vinaccia fylt 70 år. Slik skulle det ikke gå. Men for en feiring det ville vært! Derfor oppleves det som viktig å feire Paolo Vinaccia, å hedre det han sto og står for, med å republisere resultatet av den samtalen jeg og vi hadde med ham, i en leilighet i sjette etasje ved Bislett, i 2012. Artikkelen Very much Paolo ble opprinnelig publisert i Jazznytt nr. 1/2012, s. 14-19. Alle verbformer og tidsbøyinger er beholdt uendret fra 2012. Det skal leses som at Paolo fortsatt er blant oss og lever.

Johan Hauknes

Very much Paolo

Hvordan er det mulig? Med en sykdomshistorie som ingen burde få oppleve, er det en livsglad, om ikke friskmeldt, Paolo Vinaccia som tar imot oss midt i et voldsomt flyttekaos. Aktivt på jakt etter musikk med trøkk og energi. På jakt etter gode smaker og det gode livet. Og med det sprer han godfølelse og livsglede til alle rundt seg. Og musikken i ham lever, sterkt og godt.

Paolo Vinaccia – navnet ånder av musikk. Etter en opplevelse vi andre ikke ville ønske selv våre verste fiender, framstår han fortsatt som den livsglade, den livsmusikalske, Paolo vi har opplevd i så mange sammenhenger.

I en leilighet preget av den pågående flytteprosessen til ny bolig i de vestlige egne av hovedstaden, tar han mot oss, undertegnede som er utkommandert av d’Herr Redaktøren, og redaktøren selv, denne gang i rollen som min fotograf. Det som var ment å skulle bli et intervju om hvordan livet var blitt, ble i stedet et samvær om livets vidunderligheter, så som godt samvær, god mat, vin og ikke minst, om god musikk, samvær om gode opplevelser. Kort sagt, et samvær fokusert om alt det som gir livet dets mening.

Selv etter mer enn tretti år i Norge, er Paolo fremdeles italiensk, til fingerspissene. Ved siden av å være en fremragende musiker og musikkprodusent, med et sterkt øre for dynamikk. Det skal skje noe rundt Paolo Vinaccia, det gjennomsnittlige holder ikke for ham. Samtidig er han en kløpper til å løfte fram andre. Han har ikke behov for å skyte fram egen brystkasse, å framheve seg selv. Om jeg forstår ham rett, og det tror jeg, er hans ideologi at sammen blir vi gode, og ikke at jeg framstår som god når jeg bekjemper deg. Han framstår som sulten på videre utvikling, som sulten på livet selv. Det er alltid noe nytt å lære.

Almost Musician
Som når han ikler seg sin selv-erklærte T-skjorte-favoritt. «Almost Musician». For riktig å understreke den klassiske musikervitsen. Musiker 1 spør nr. 2, «Hvor mange var dere på gigen i går?» – «Vel», svarer nr. 2, «vi var tre musikere … (lang pause) … og en trommis!». Men Paolo Vinaccia er definitivt en ekte musiker. Alle som har opplevd ham med Terje Rypdal, med Arild Andersen, og i en rekke andre anledninger, som privatperson og som del av et fellesskap, er overhodet ikke i tvil.

Det er ingen falsk beskjedenhet som ligger bak valget av T-skjorte. Tvert i mot, jeg er overhodet ikke i tvil om at dette gjenspeiler hans eget selvbilde. Valget av denne favoritten er på et dypt nivå uttrykk for Paolos syn på seg selv. Kanskje er det tryggheten på sin egen rolle, kombinert med ydmykheten i forhold til hva som er mulig, og til hva medmusikanter kan få til, som skaper dette selvbildet.

Sammen er vi dynamitt! Men hver for oss er vi knapt en liten kinaputt. Hans rolle som trommeslager og perkusjonist er ikke å drepe de andre, men å understøtte og provosere de andre, og med det gjøre dem gode. Og strekke seg selv etter et ideal, høyt der oppe blant stjernene. Og mane de andre til å gjøre det samme.

Mamma, perdonami
Paolo Vinaccia ble født langt sør i Italia for snart 58 år siden. Den italienske tradisjonen tro dro hans mor til sin familie og sitt arnested da hennes sønn skulle fødes. Med bestemor Nonna som bisitter kom lille Paolo til verden, og etter en uke vendte den unge familien hjem igjen. Denne lille babyen kom til Norge som en svært ung mann i 1979. Og etablerte seg raskt som en perkusjonist som tilpasset seg de fleste anledninger og sammenhenger. Fordi han hadde øret på riktig plass. Som Arild Andersen har sagt det; «Paolo er jo en av verdens beste trommeslagere, verken mer eller mindre. Når jeg tenker at det skulle vært spelt sånn eller sånn, så kommer akkurat det fra Paolo!»

Som verdens beste trommeslager har han vært med på mye rart, han viser ingen begrensninger, og ingen fordommer for hva han har bidratt til. På hans merittliste etter at han kom til Norge som ung dansemusiker, står ikke bare jazz, men også Steinar Albrigtsen, Jonas Fjeld, Anne Grete Preus, Jan Eggum, og deLillos. I tillegg til Arild og Terje, Knut Reiersrud, Øystein Sevåg, Bugge Wesseltoft, Sondre Bratland, lista er lang, svært lang. Han innrømmer i ettertid at noe av det han har vært med på, kommer han til å velge bort i framtida. Er det noe han har lært, er det å bruke tiden han har igjen, om den nå blir kort eller lang, til det som betyr noe for ham selv.

Mamma, tilgi meg!

It’s a big fight, but we have no choice
Etter lang tids magesmerter og manglende oppfølging, får endelig Paolo gjennomført en MR-undersøkelse. Diagnosen er like soleklar, som den er sjokkerende. I hans kropp befinner det seg to kreftsvulster, hver på over ti centimeter i diameter. En i leveren, og en i bukspyttkjertelen. Beklager, det er ikke mye vi kan gjøre. Det var beskjeden han fikk. Julen 2009 kunne han ikke regne med å oppleve. Samtidig forteller han oss at han ikke kunne fortelle familien i Italia om dette. Etter tre dødsfall i den nære familien kunne han ikke belaste sin familie med sine egne utsikter. Så i vissheten om at han må planlegge slutten, holder han sin egen familie utenfor.

For de av oss som er så heldige og ha nytt godt av Vinaccias hjertevarme, kan vi akseptere hans vurderinger. Selv om vi har vanskelig for å skjønne dem. Fordi vi vet at han setter sitt eget beste bak hva han kan gi andre. I stedet for å legge seg ned og vente på den skjebne som er tildelt ham, velger han å fokusere på det som kommer etter. Han gikk raskt i gang, ikke bare med å produsere en samling av konsertopptak i samarbeid med Terje Rypdal. Noe som ble til en fantastisk CD-boks på Jazzland, under tittelen «Very Much Alive – Paolo Vinaccia». Som han forteller oss, da han produserte de seks CD-ene var boks-tittelen satt til «In Memory of – Paolo Vinaccia».

Men som han forteller videre, han organiserte ikke bare salg av sin beholdning av teknisk utstyr, for å «sikre familien at de fikk noe igjen etter meg», men planla også programmet for sin begravelse. Hvem skulle spille, hva og når! Kontroll-freak, vil du si. Nei, sier jeg: Tvert i mot! Det dreier seg om en som er opptatt av hva hver av oss skal sitte igjen med. Hvordan vi skal huske Paolo.

Legene sa at det ikke var mer de kunne gjøre. De sa det var umulig, og han gir seg aldri. Eller som en annen av Paolos T-skjorter sier, «It’s a big fight, but we have no choice». «Jeg har ikke noe valg», sa han selv den gangen, «jeg må kjempe videre». Vi er mange som takker for at Vinaccia tok kampen.

If I try harder, I may become a musician, too
Vilde Bjerke sier det slik: «Paolo Vinaccia er en kongeørn i det musikalske landskap. Han har blikk for de vareste stemninger. Vinaccia har presisjon, intensitet, urkraft. Hans lydbilder løfter sjelen som røkelse. Han er en indianer. Vinaccia går dypt, han har ørnens blikk og fjær». Paolo Vinaccia er for norsk jazz hva Mikkjel Fønhus var for norske naturskildringer, sansen for detaljer, styrken i å se de store sammenhengene, viljen til å erkjenne at det er sammenhengen som teller, ikke detaljene.

Som når vi kommer til samtalen bak denne artikkelen. Vinaccia godtar ikke bare avtalen og venter hva som skjer. Han tar ansvar. Når vi gamle menn sliter oss opp mange trapper oppunder taket i en seks-etasjes Bislett-bygning, tar Paolo oss i mot som om vi skulle være gamle venner. På veien har han handlet litt å sette tennene i, og har en ide om hvordan han skal presentere det.

– Sett dere ned. En macchiato som oppvarming? Slik en macchiato virkelig skal være?, spør han. – og ikke slik disse gjennomsnittlige, såkalte verdensmesterlige barristaene i Oslo serverer den. «Ja takk», sier vi begge, både den utskremte og fotografen. Og jeg får servert en smaksbombe, en bombe som minner meg om hvorfor jeg for nær førti år siden med glede betalte fire italienske telefon-sjetonger, hver verdt 25 lire, for en espresso doppio med en (stor) teskje sukker i.

Mens vi venter, går samtalen videre. Jeg skjønner raskt at alle forestillinger om å gjøre et målrettet intervju må jeg bare glemme. Her er det bare en ting som gjelder. Å følge med, å være med på ferden. Så når vi, som en oppstart, blir servert en improvisert bruschetta med skogsopp og hvitløk, sammen med en olivenolje som nesten står av seg selv, sier jeg bare takk og tar i mot noe velsmakende som viser hva jazz egentlig dreier seg om. Om å koke noe uventet, men velsmakende, sammen. Hvor hver del i seg selv framhever alle de andre smakene. Uten å gå i krig mot «de andre». (Teksten fortsetter under bildet).

Den italienske kokken

Det er det mangfoldige fellesskapet som skaper enhet og hever samværet til nye høyder. Men selv det å koke det sammen er ikke nok. Det fordrer også at sammenhengen, konteksten, omgivelsene, er riktige. Like mye som fysiske forutsetninger, dreier det seg om å rette inn antennene. Om å være åpen for de nye inntrykkene. Å legge til side dine egne fordommer om hva det skal være, om hva som kommer. Åpne sansene på vid gap, det er det det dreier seg om. Det er det Paolo forventer, nei, krever av deg!

Samtalen dreier seg over mot vin og mat. Etter en naiv berømmelse av en i min munn svært god amarone fra Valpolicella, ser Paolo alvorlig på meg, og sier at om den endelige vurderingen må jeg vente med til jeg har smakt en rødvin laget på inntørkede druer, såkalt appasiamento-metode, fra en annen nord-italiensk region, fra Valtellina like ved den sveitsiske grensa. Faktisk ikke langt fra steder vi forbinder mer med vinter og snø enn med varme solbakker med vinstokker, som Davos og Val di Fiemme. Her lager man Sforzato-vin over inntørkede Nebbiolo-druer. Sjekk Nino Negri, Cinque Stelle, sier Paolo, og jeg må love høytidelig å gjøre akkurat det.

I mens spretter Paolo rundt i leiligheten, fra det ene til det andre og snakker på inn- og utpust. Samtidig som han preparerer en ny smaksbombe for seinere. Paprika i massevis, sopp, hvitløk – og masser av olivenolje. Og hvilken olje. «Smak på denne», sier han og serverer en skål med olje så full av olivenrester at den nesten kan gå over bordet selv, sammen med et fiberrikt brød. «La den fylle munnen», sier han. Vi dypper, nei, vi drukner brødet, og siger sammen ved bordet i rein velvære. Hvem bryr seg om at dette skulle vært et intervju, hvor jeg stiller spørsmålene og Paolo skal svare? Det beste er å overlate regien fullt og helt til ham. Vi må bare seile med.

Old, but still Alive
Samtalen dreier inn mot konserten i Kongsberg Kino under 2009-festivalen, med Arild Andersens trio, Paolo og Tommy Smith, supplert med danske Carsten Dahl som pianist. En konsert Dagbladets Terje Mosnes utpekte til 2009-årets beste konsert – en konsert for festivalhistorien, «da Coltrane-kvartetten møtte ‘Belonging’-kvartetten i en glovarm kinosal». I min anmeldelse av konserten for Jazznytt på web, utropte jeg Arild til kongen av sølvbyen, og skrev at dette var «en konsert det vil bli snakket om lenge, lenge i Kongsberg-historien. Terningkast? Nei, vi driver selvfølgelig ikke med slike forenklende og fordummende ting i Jazznytt. Men denne gangen skulle jeg ønske vi gjorde. Dette var ikke bare 6. Dette var fullt hus, Yatzy, og fire like. Alt på en gang!».

Jeg pekte på at Paolo var den som ikke bare satte konserten i gang: «System set, ready, go!» Paolo satte showet i gang. Alle fire falt på plass. Arild gliste bredt – det satte seg fra første anslag. Paolo – denne gangen med logoen «Old, but still Alive» på t-skjorta – som et drivende kraftverk med store ører. Han sørget også for å utsette avslutningen av konserten; da ekstranummeret gikk mot slutten, var han overhodet ikke ferdig. Da dro Paolo i gang med Arilds «Outhouse», og de tre andre fulgte raskt opp. Det er sjelden jeg har opplevd fire så spellekåte musikere samtidig, fire så samstemte, lekne og seriøse menn som samarbeider om å skape et kollektivt produkt, og som ikke bare gleder seg over det, men som også viser det og involverer publikum i denne gleden.

Hva gjør Paolo, anno 2012? Jo, selvfølgelig. Han fisker fram et opptak av denne konserten og speller det for oss. Jeg spør: «Hvorfor blir ikke dette utgitt?» Det er jo en fantastisk pendant til ECM-plata Live at Belleville. Nei, det blir nok aldri utgitt. Opptaket er et passivt to-spors opptak fra miksebordet, med svært begrensede muligheter til redigering. «Men det er et fantastisk historisk dokument», repliserer jeg. Denne kvartettversjonen av Arilds «Independence»-suite bringer noe totalt nytt til materialet, sier jeg. Men Paolo er lojal mot sin bandleder, det holder ikke de kvalitative mål man skal stille. Men gjennomhøringen av konserten to og et halvt år etter bekrefter mitt opprinnelige inntrykk, den gangen i Kongsberg Kino. Dette materialet er magisk. But it’s not my call!

If it’s too loud, you’re too old
Etter å ha nytt en vidunderlig blanding av fysiske smaker og en atmosfære som gjør livet verdt å leve, uansett hvor lenge det varer, topper Paolo serveringen. Vi har sett hvordan han vandrer uavlatelig fra sitt hjemmestudio, til sitt åpne kjøkken. Han spiller musikk for oss, «hør på dette!», hans 85 kg høyttalere har en dynamikk som får hele bygningen i Frydenlundgata til å svinge i en poly-rytmisk dans vi er sikker på at den aldri var bygget for å tåle. Men den gjør det! Mens han klargjør de langsomt preparerte paprikaene, forteller han samtidig om sitt fellesskap med fuglene i luften utenfor. Etter at han la ut diverse former for mat til dem, oppunder skråtaket i øverste etasje, fikk han overraskende besøk.

Da maten, hengende i en snor ut av vinduet og nedetter taket, en dag tok slutt, fikk han klar beskjed. Han åpnet inngangsdøra, men det var ingen der. Nei, vel, det var vel igjen en fantasi på overdrive. Men nei, det samme gjentok seg. Nok en gang, ingen utafor døra. Fortsatt insisterende banking. Og der sitter en samling av «verdig trengende» og knakker nebbet mot ruta, «hvor blir det av serveringa?». Og Paolo er ikke den som lar seg naudby, som det heter utenfor Ring 3 rundt Oslo. Der sitter de på rekke og rad, fuglene, og knepper nebbene insisterende mot ruta.

Paolo gir av seg selv, til alt og alle, hele tiden. Hvordan makter han det? Selv etter det han har vært gjennom? Men Paolo er en som får energi fra å gi energi – til andre. Som ønsker å dele av sitt overskudd, som elsker å se at dette overskuddet gir overskudd til de som er rundt ham. Jeg føler meg vidunderlig privilegert og be-gavet, i å være en av dem som kan være mottaker for dette. Av å skjønne at det å være «begavet», eller «gifted» på den nye norsken, dreier seg om å ha mottatt en gave.

Just a little louder
Langt om lenge kommer paprikaene på bordet. Svømmende i et oljeblandet hav av rike smaker. Så enkelt, så komplekst. Og «Gesu!», hvordan det smaker. På dette tidspunktet klarer jeg ikke lenger å skille mellom min rolle som objektiv iakttager og subjektiv deltaker. Det er som Bent Hamers vidunderlige film «Salmer fra kjøkkenet» viser; den klassisk modernistiske ideologien om skillet mellom observatør og deltaker blir meningsløs i møtet med virkeligheten. Skal jeg som intervjuer og som anmelder forholde meg «objektivt» til mine intervju-objekter og til de konserter og annet jeg skal anmelde, mister jeg totalt den sammenhengen som gir musikken spesielt, og den sosiale aktiviteten mer generelt, mening.

Det blir enda tydeligere for meg at den modernistiske ideen om en, som det heter i vitenskapssosiologien, totalt «disinterested» og «objektiv» observatør-rolle til sosiale fenomener som intervjuer og musikk, er totalt meningsløs. At en harmonisk fortolkning av musikk på en eller annen magisk måte skulle fortelle meg noe om musikkens nyskapende kraft, blir meningsløs.

Ja da, Coltrane’s «Giant Steps»-changes er en relativ «enkel» variasjon over den klassiske, og for jazzen velkjente, ii-V-I-vendingen. Som i C-dur, der en ii-V-I svarer til vendingen d-moll, G-dur, C-dur. For oss alle som hører den, en velkjent måte å komme «hjem» på. Coltrane’s variasjon var å starte med den samme ii-akkorden, og så skifte V-I i tre trinn som insinuerer en «augmented», utvidet, en +-akkord, basert på store ters-intervaller. Sier denne analysen noe om musikkens storhet? Om musikerens intensjoner? Om hvordan musikken lever i forhold til tilhørerne? Overhodet ikke. Sier det noe om hva som drev musikerne i å utvikle dette tonespråket? Igjen, overhodet ikke! Og hvorfor ikke? Fordi alle disse harmoniske tekniske relasjonene aldri var ment å være noe mer enn verktøy, midler for å nå høyere mål. Og om ikke musikkanmelderens oppgave er å forholde seg til disse høyere målene, har han ingen vital rolle å spille lenger. (Teksten fortsetter under bildet)

Den italienske trommeslageren

Dette er noe av de mange tankene møtet med Paolo Vinaccia får meg til reflektere over. Samtidig som han selv er verdens enkleste menneske å forholde seg til. Han krever ingenting av deg, men gir så mye. Hans største ønske er at du skal ha det bra. Verken mer eller mindre. Men den som tror at det dreier seg om en totalt selv-utslettelse, en total utvisking av selvet, en fullstendig oppofrelse av seg selv, vil aldri skjønne poenget. Det er ikke et valg mellom narsissisme på den ene siden og altruisme på den andre. Ikke et valg mellom et subjektivt eller et objektivt ståsted. Og overhodet ikke et normativt valg mellom de to.

Ja, det undergraver min rolle som «anmelder», som nøytral observatør. Men det gir meg og mine eventuelle lesere et rikere spektrum for å uttrykke verdien av den musikken som vi deler en interesse for. Og hvorfor i all verden skal jeg som observatør, late som om den musikkformen vi liker å kalle jazz er meg likegyldig med andre musikkformer? Den musikkformen som har vært beveggrunnen til at jeg har endt opp som en enkel, og fattig, skribent i Jazznytt!

Paolo Vinaccia legger fram for allmennheten den fantastiske CD-boksen «Very Much Alive», med konsertopptak med Terje Rypdal, Ståle Storløkken og Palle Mikkelborg. Dette er hans gave til oss alle, mens han forbereder sin egen avslutning av livet. Det forundrer ingen at det umiddelbart etter at boksen ble utgitt av Bugge Wesseltofts «Jazzland»-label, at Spellemannkomiteen nominerte den som en av fem jazzutgivelser i 2010. Sammen med Elephant9, som vant jazz-prisen det året, Supersilent 10, også bort etter.

If I’m reborn, I’ll do it again
Kampanjen var klar! Gi Paolo en Spellemann! Det ble jo nødvendigvis organisert en gigantisk Facebook-aksjon, «Paolo må få en Spellemann». Gitt den rollen han har spilt i norsk populærmusikk, som produsent og som studiomusiker, burde det være en selvfølge, men nei! Selv i åpne kategorier som «Åpen klasse» og «Årets Spellemann» forbigikk man den rolle Paolo har spilt. Jeg mener, Karpe Diem og Jarle Bernhoft? For å nevne de to siste årenes Spellemenn. Skal Spellemannsprisen reflektere kommersiell suksess eller kunstnerisk ytelse? Hvordan vurderes de forskjellige kriteriene mot hverandre? Dette er noen av de grunnleggende spørsmålene mange av oss sitter med etter de siste årenes tildelinger.

Den gledelige beskjeden, på tross av alt dette, er at Paolo fremdeles er med oss. Vi var mange som mottok beskjeden for to år siden med skrekk og gru. Men vi var også mange som skjønte at vår egne reaksjoner var bare bleike refleksjoner av den erkjennelsen som traff Paolo selv som et løpsk hurtigtog. At våre reaksjoner var uvesentlige. Det viktigste var at det var et medmenneske som var blitt rammet, et menneske som hadde rørt oss, og at det var derfor dette ble viktig for oss.

Paolo er på mange måter en taoist. Joda, han er en italiener, fullt og helt. Hvor han renner over av engasjement og iver. Men samtidig har han taoistens tilnærming til livet. Det er ikke det absolutte som betyr noe. Det at du er noe her og nå, og innser at du aldri kan løse livets store gåte, det er det som betyr noe. Gleden over livet her og nå, og over hva det kan gi oss. Gleden i smaken av en fullendt olivenolje! Som jeg nå skjønner, takket være Paolo. Plukking av olivenbær med nett, uansett om det skjer gjennom plukking av enkelt-bær eller gjennom risting av hele trær, det er definitivt fy-fy!

Bærene skal plukkes fra trærne med omhu og kjærlighet, ett for ett. Og legges langsomt, hvert enkelt bær, ned i kurven. Uten at de støtes hardt mot hardt. Paolo er nøye på å fortelle oss at disse sammenstøtene medfører en oksidering i slagområdet som gir usmak. Kun ved å følge kjærlighetsreglene, får du en olivenolje som holder mål, som tilfredsstiller dine krav. Noen av oss er så heldige at vi har opplevd Paolo Vinaccias redegjørelse for akkurat dette. Og kjent resultatet av hvordan oljen kan smake. Noen få av oss har også greid å se hvordan dette bidrar til å kaste lys over Paolo som musiker, som en fullendt musiker. Og ikke bare som en nesten-musiker. Uten at han trenger å anstrenge seg.

Not loud enough
Sammen med Paolo gleder vi oss over at den opprinnelige dommen i 2009 var feil. Ja visst kan vi forundres over skolemedisinens tilkortkommelse. Den klare dommen med to åpenbare svulster, viste seg å ikke holde stikk. Så vidt en medisinsk amatør som undertegnede kan skjønne, viste det seg at den ene såkalte «svulsten» var en abcess, en blod-utposing i leveren som raskt etterpå, nesten mysteriøst, bare forsvant. Den andre svulsten satt så vidt vi skjønner ikke i bukspyttkjertelen, og med det ble dens mortalitet undergravet. I løpet av kort tid ble dens omfang skarpt redusert, fra ti til tre centimeter. Som Paolo selv understreker, han er ikke friskmeldt, men den senere avklaringen, som ikke minst er et resultat av hand egen iherdige innsats for å få svar, har gitt ham en utsettelse, et handlingsrom, som han ønsker å utnytte.

Paradoksalt har den feildiagnosen han ble utsatt for, medført ytterligere komplikasjoner. Etter at han fikk den mortale diagnosen, ble han plassert på cellegift-behandling. En behandling som i neste omgang førte til at store deler av hans perifere nervesystem, dvs. detaljkontroll av armer og ben, ble ødelagt. På mange måter ødela behandlingsformene hans mulighet for å utøve sin egen profesjon. Og hvilken overraskelse: Det offentlige systemet skjønte ikke bæret!

– Heldigvis var det ikke bukspyttleverkreft, sier Paolo. De trodde det var to svulster, men heldigvis, fortsetter han,

– har kroppen min vært flink til å drenere blodet ut gjennom kapillærårer. Det de så som en metastase med fingre, var en abcess med kapillære årer ut av lever’n. Og ja, jeg kjøpte meg ut av køen. Det var slik det var, betal 3 000 kr eller vent i kø i tre måneder. Det er det norske velferdssystemet i praksis, betal deg ut, eller du kommer i en annen kø.

– Når skal du noensinne ta skrittet over til å bli A real Musician, og ikke bare Almost?»

– Det er vanskelig! Nå er jeg i stand til å kjenne fire akkorder! Så jeg skal lære meg noen flere.

I konkurransen mellom Erik Bye, som kunne to grep, og Alf Prøysen som kunne tre, så vinner Paolo.

– Hør på dette! Jeg må spille en halv låt, sier Paolo. Alt er spilt inn og mikset her, men ikke ferdig mastra. Han fortsetter,  – Jeg bruker bare kroppen som trommer, pust, handclap og m.m.». Nils Einar Vinje på gitar.

Bare det å høre dette er nok for oss. Våre gamle helter, J.J. Cale og brasiliansk swing, alt i ett.

Så vi får heller tilgi Paolo skriveleifen i «Very much alive»-boksen, hvor bygda Sunndalsøra har endt opp med noe sundalsk over seg!

For meg som formidler av alle disse inntrykkene, har det hele tiden vært en målsetting å la formen, og ikke bare innholdet gjenspeile den portretterte personen. Den ultimate dommeren for det er selvfølgelig Paolo Vinaccia selv. Om Paolo kjenner seg igjen, er min tjeneste gjort. For den allmenne leser framhever jeg at alle mellomtitler i denne artikkelen gjengir tekster på noen av de mange T-skjorter vi har observert Paolo med gjennom de siste årene.

Tekst: Johan Hauknes
Foto og illustrasjon: Jan Granlie

Den italienske maestro