Den sveitsiske pianisten Irène Schweizer døde 16. juli 2024 etter et lengre sykeleie. Schweizer ble født 2. juni 1941, og hadde fylt 83 år kort tid før hun døde. Et viktig kapittel i den musikalske historien om europeisk jazz etter 1965 lukkes med det igjen.
I 1967 hadde den tyske jazzpaven – der Jazzpapst – Joachim Ernst Berendt, enda en av sine spenstige ideer om ny improvisert musikk. Året før hadde han initiert det som ble Globe Unity Orchestra, og dette året lanserte han en prosjektidé han kalte Jazz Meets India. Prosjektet skulle lanseres på Donaueschinger Musiktage für Zeitgenössische Tonkunst 21. oktober og på Berliner Jazztage 11 dager seinere. Konseptet var grunnleggende sett det samme: Sett sammen tre små grupper til et større ensemble og la dem skape ny og tidligere uhørt musikk. Både i 1966 og 1967 ble resultatet skjellsettende.
Der Berendt i 1966 hadde tatt utgangspunkt i Alexander Schlippenbachs pianotrio, var utgangspunktet i 1967 også en (annen) tysk pianotrio. Leder av trioen var den kvinnelige pianisten Irène Schweizer, med Uli Trepte på bass og Manfred ‘Mani’ Neumaier på trommer. Trioen hadde fått sitt internasjonale gjennombrudd på Montreux jazzfestival sommeren 1967, og spilte også med Peter Brötzmanns kvartett og Manfred Schoofs kvintett i september, initiert av Radio Bremen. Trepte og Neumaier skulle seinere initiere det legendariske proto-krautrock-bandet Guru Guru.
Joachim Ernst Berendt satte Schweizers trio sammen med to blåsere, Manfred Schoof på trompet og saksofonisten Barney Wilen, og med det som ble benevnt som The Indian Trio, med Dewan Motihar på sitar og vokal, Keshay Sathe på tabla og Kusum Thakur på tambura. Som året før tok han musikerne med i SABAs Tonstudio i Villingen og to dager etter at oktetten hadde vært det musikalske høydepunktet på festivalen i Donaueschingen foran et entusiastisk publikum, spilte de inn albumet som året etter ble utgitt på SABA: Jazz Meets India. I utgangspunktet var dette en av flere utgivelser i en serie som ble kalt Jazz Meets the World, men det er dette albumet som har blitt stående igjen som en milepæl i europeisk jazz.
Schweizer var i stor grad selvlært som pianist. Hun startet med en interesse for cool jazz, og fikk seinere sans for hard bop. Tidlig på 1960-tallet startet hun et band som ble gitt navnet Modern Jazz Preachers. Musikken var inspirert av Horace Silver og Art Blakey’s Jazz Messengers. Men det var møtet med Paul Bleys musikk som inspirerte henne til å bryte med funksjonsharmonikk, og med det vandre ut i den framvoksende friformige improvisasjonsmusikken.
Med Jazz Meets India burde Irène Schweizer vært et velkjent navn i historien om den tyske og europeiske frijazzen etter 1965. Slik gikk det ikke, som kvinne ble hun møtt med mange fordommer i et europeisk jazzsamfunn der det ikke var nok med musikalske «baller» for å slå gjennom lydmuren. Det var vanskelig for en kvinnelig musiker å finne plass i den gutteklubben som dominerte frijazzscena i Europa. «I was suffering sometimes; they all respected what I did as a musician and I could feel that», har hun sagt. «But I had to cope with them and sometimes I didn’t feel like going to the bar and drinking my head off. I wanted to do other things, but then I was alone. Musically I never had any problems and sometimes other female musicians when they played with men, singers you know, they had problems because musicians wanted to have more than music! But they knew they couldn’t do that with me because I’m not heterosexual, I’m a lesbian. Most of them knew it so they didn’t try».
Men i løpet av siste halvdel av 1970-tallet, ti år etter Jazz Meets India, var det umulig å overse henne. Sammen med blant andre den ti år yngre treblåseren Lindsay Cooper som fikk anerkjennelse gjennom sitt bidrag til kunstrock/samtidsmusikk-bandet Henry Cow, og vokalisten Maggie Nicols, anerkjent gjennom samarbeid med Keith Tippett, Spontaneous Music Ensemble, og andre, bidro Schweizer til å skape FIG – Feminist Improvising Group – opprinnelig startet i London høsten 1977 for en festival som het Music for Socialism.
Hun har spilt med «alle», som det heter. Don Cherry, John Tchicai, Joe McPhee, og ikke minst med trommeslager Pierre Favre. Pierre Favre Trio med Irène Schweizer og Peter Kowald på bass, ga ut albumet Santana i 1969. Trioen ble også utvidet til kvartett, med Evan Parker, Gerd Dudek eller Trevor Watts, og den var et formativt springbrett for Schweizer rundt 1970. Albumet Pierre Favre Quartett innspilt i 1969, med Evan Parker, står som en milepæl. Trioutgivelsen Messer med Louis Moholo-Moholo på trommer og Rüdiger Carl på saksofoner fra 1975 er også verdt et besøk.
Lenge var det hennes solo- og duoarbeider som var den viktigste arenaen for å høre hennes musikk. Siden midten av 1970-tallet har hun sluppet en lang rekke solo- og duoalbum på platelabelene FMP og Intakt. Sjekk ut hennes soloalbum Wilde Señoritas på FMP, fra 1976.
Trioen som ble dannet for godt og vel tretti år siden, Les Diaboliques, de djevelske (kvinnene), med Maggie Nicols på vokal og kontrabassisten Joëlle Léandre, satte en høy standard for performativ, improvisert kunstmusikk på 1990-tallet. De skapte musikk med humor, med liv, med glede. Du kan lese de tre medlemmenes refleksjoner over trioens historie, skrevet for The Wire i 2016, her.
Vel femti år etter hennes egentlige gjennombrudd, møter ikke lenger like ofte kvinnelige instrumentalister i dag de idiotiske fordommene som Schweizer og hennes samtidige møtte til stadighet. Vi er Schweizer og de øvrige pionerne, stor takk skyldig for å ha knust og brutt seg gjennom mange lag med glasstak. Men vi må ikke glemme å nyte den strålende musikalske arven hun etterlot seg.
Hvil i fred, Irène Schweizer. Takk for at du tok kampen.
Johan Hauknes
Foto: Intakt Records
