Christian Reim gikk bort i går 14. april 2025, 79 år gammel, etter et lengre sykeleie.
Christian Reim ble født 30. september i fredsåret 1945 og vokste opp i Porsgrunn og Grenland. Om det var jubelen sommeren og høsten han ble født og alle de framførte variantene av det Reim seinere skulle omtale som «… ei vise av Rikard Nordraak», som ga ham inspirasjonen til å provosere det borgerskapet han var vokst opp med, skal være usagt. Men det var da også den gangen da borgerskapet lett lot seg provosere, også av en jazza variant av «Ja, vi elsker».
Men at Reim likte å provosere, og at han kunne skremme både Fanden og mange andre på flatmark, var det ingen tvil om. «… Hold kjeften på’ræ! Du veit ikke hva du snakker om!» svir fortsatt i ørene etter en overhøvling etter en konsert, eller var det en jam?, der jeg hadde tillatt meg å kommentere spillet. Den jazzskribenten som ikke har fått en overhøvling av Christian Reim har ikke gjort jobben sin, sier et egenskapt jungelordtak.
Det er kanskje ikke underlig at Christian Reim alltid syntes å være i en opposisjon til det etablerte, en radikal provokatør som i lang tid hadde en fingerspissfølelse for den nye jazzen. Første gangen han ble lagt merke til var i NM i amatørjazz høsten 1962, samme året som Jan Garbareks kvartett vant klassen for «Annen jazz» som det het, det vil si alt annet enn dixieland. Det var elevene som hadde fått grunnleggende jazzopplæring på Gamlebyen under Arild Wickstrøm som dominerte den moderne jazzen i NM dette året. Christian Reim vant ingen pris, men i boka Jazz i Norge fra 1975 heter det, «[f]orøvrig merket man seg ‘The Modern Jazz Sounds’ fra Porsgrunn, med Christian Reim p og Wagn Hæstbeck d». Det tok et par år før 17-åringen kom til Oslo. Her satte han en uendelighet av farger på denne byen og på den nye norske jazzen som snart skulle vokse fram.
Han kom raskt med i Ditlef Eckhoffs band, og kretsen rundt ham. Bandet var nærmest husband på Club 7 i den perioden klubben holdt hus på Edderkoppen. Den 20 år unge pianisten og organisten ble kastet ut på dypt vann, da saksofonisten Johnny Griffin og trommeslageren Art Taylor kom til Oslo for en rekke med Club 7-konserter gjennom tre uker i mars 1966. Unge Christian Reim på brettet og Svein Haugen på bass ble satt sammen med de to. Historien forteller at Reim ropte ut: «… let’s play something fast!». Art Taylor sa «OK!» og la med et glis i vei i et vanvittig tempo: «Go, baby …!»
Club 7-miljøet ble raskt et ankerfeste for en del passe frikete, utesvevende unge musikere, som kunne framstå som rabiate og ustrukturerte. Men var det én ting de var seriøse med, så var det musikken. Med navn som Reim og nevnte Wickstrøm, og nylig avdøde Terje Venaas, vokste det fram et utforskende, nysgjerrighetsdrevet musikalsk miljø. ‘Diffen’ Eckhoff, Calle Neumann, Arild Boman, Hans Marius Stormoen, Bjørnar Andresen, Tom Karlsen, Ole Jacob Hansen, ‘Affen’ Kjellmann, Knut Riisnæs, og en lang rekke andre, skapte et musikalsk verksted for ny musikk som uten noen hemninger kunne hente inspirasjon fra overalt, og gjøre det til sin musikk.
En sprudlende, buldrende, dundrende gryte av den feiteste karnevalsmusikken løftet både lokk og scenetak langt utover bygningsforskriftene. Den nye soulmusikken etter 1965 fascinerte flere av de unge musikerne, og da Stax-gjengen kom til Oslo og den akustisk katastrofale, halve blikkboksen på Makrellbekken, satt Christian Reim og hans venner på første rad og digga. Band No Name, Sapphires, Public Enemies, sporene er mange. Ut av dette kom band som Bash og Filmkvartetten og en rekke med mer eller mindre kortlivede band med navn etter en eller flere av musikerne.
Med soul, pop (avansert pop er en ofte brukt formulering av Reim), progmusikk og jazz vokste et unikt band ut av den fosskokende gryta, men Dream ble ikke det langlivede bandet medlemmene håpet på. Det ble allikevel en skjellsettende hendelse, et før og etter. Vi kan fremdeles Get Dreamy med Reim, Stormoen, Karlsen og Rypdal.
På tampen av 1970-tallet falt den jazz-musikalske grunnmuren på Club 7 mer eller mindre sammen, og Club 7-musikera søkte andre steder. Reim kontakta Rosenkrantz Restaurant i Rosenkrantzgata i Oslo, og etablerte Hot House, etter hvert med jazzkonserter seks ganger i uka. Etter åpningen 19. oktober 1979, ble Hot House gjennom åtte år en av de varmeste hotbed-ene for jazz i Oslo.
Takket være entusiaster som Lars Mørch Finborud og Fredrik Lavik kan vi i dag følge deler av historiene Christian Reim var med å skape. Takket være flere TV-opptak av NRK kan vi også følge hans musikk og spill. Særlig vil jeg peke på et portrett av Reim et al. som NRK-regissør og trommeslager Jan Horne lagde i 1976-77.
Samarbeidet mellom Christian Reim og Calle Neumann var heftig og nært. I en lang periode, om du så den ene, så var ikke den andre langt unna, verken fysisk eller musikalsk. Hvorvidt det var Neumann eller Reim, eller begge, som ga navn til bandet, så sto de for swingende, ringende, dingende jazz på aller øverste hylle. Smellvakre Mona Lisa med opptak fra Molde i 1973, eller den inderlige Neumann/Reim-kvartetten på klubbkonsert i Moldes Lucullus 1976 er (så langt?) de to siste utgivelsene med radarparet på Laviks Jazzaggression Records.
Den sist innspilte musikken med Christian Reim ble utgitt på samme label som Christian Reim Trio. Med opptak fra 2001 og 2003, ble det et møte i platerillene med ungdommer som Håkon Mjåset Johansen og Ingebrigt Håker Flaten, Jarle Vespestad og Harald Johnsen. Sammen med Neumann, Bjørnar Andresen og Svein Finnerud fikk de unge barske fra 1970-tallet et fruktbart møte med nye generasjoner norske jazzmusikere. Møtet mellom disse skapte grobunn for en fornyet norsk jazz i tiårene etter 2000 som ser både framover, men også bakover til de tradisjonene nestorene var med å etablere.
Christian Reim er gått bort, men musikken er fortsatt her.
Hvil i fred, Christian Reim!
Johan Hauknes
