I den senere tiden har det gått en debatt i Danmark om at jazzhus Montmartre i Store Rgenegade i København ikke får økonomisk støtte for videre drift. Pianisten Carsten Dahl og saksofonisten Fredrik Lundin har bidratt med innlegg om saken på salt peanuts*, og flere medier i Danmark, med Politiken i spissen, har omtalt saken. Og ifølge Danmarks Radio (DR) og Politken har nå den danske kulturminister Jakob Engel-Schmidt, fra partiet De Moderate, kommet med en livbøye til den historiske jazzklubben på en million danske kroner.
Pianisten Carsten Dahl sier til danske TV 2 Kosmopol at: – Hvis vi ikke har Montmartre, har vi absolut ingenting. Så bliver alle sat ud på det frie marked med caféer, hvor man kan få en dårlig sandwich for 200 kroner. Vi er nødt til at bevare Montmartre som institution.
Slike redningsaksjoner har blitt noe nærmest en vane i det københavnske jazzliv. Også for fire år siden fikk Montmartre avslag på sin søknad til Kultuministeriet, og også da var det redningsaksjoner, stenging og trusler om nedleggelse aktuelt. Og så skjedde det igjen, etter at søknadsfristene om økonomisk støtte for fire nye år hadde gått ut. Og igjen må det aksjoneres og trues med nedlegging.
Carsten Dahl sier videre til TV2 Kosmopol at: – Om fire år skal nogen igen ud med redningsveste til folk, der drukner, hvis stedet ikke bliver reddet inden da.
Men hva ville det danske jazzliv gått glipp av om Jazzhus Montmartre måtte legge ned? Situasjonen for jazzlivet i København er ikke holdbar slik den er i dag. Etter at Jazzhouse ble nedlagt, som spillested for danske og internasjonale kunstnere, som kunne måle seg med Victoria i Oslo og Fasching i Stockholm, ble det nye spillestedet Alice startet. Dette er en sammenslåing av gode, gamle Jazzhouse og spillestedet for verdensmusikk på Nørrebro. Hovedgrunnen til at Jazzhouse gikk inn i dette fellesskapet var at de holdt til i et kommunalt bygg, hvor man hadde svært lav husleie. I tillegg hadde Jazzhouse den siste tiden da de holdt til i Niels Hemmingsensgade i sentrale København, endret sin programpolitikk, ved at det ble mindre og mindre jazz og mer og mer eksperimentell electronica og rock. Jazzhouse var i utgangspunktet jazzmusikernes sted, men etter at «kaospilotene» overtok, ble jazzen skjøvet mer og mer ut i skyggen. Og da lokalet i Niels Hemmingsensgade ble solgt til Hotel Cæcil, som også er et konsertsted, men med adskillig mer kommersiell drift, slapp ikke jazzen inn i det omfang man gjerne ønsket.
Det er nedsatt en komité av musikere som skal vurdere et nytt spillested a la Jazzhouse, som kan huse de store jazzkonsertene, både de danske og internasjonale store navn, men en slik arbeidsgruppe bestående av musikere, har sjelden eller aldri tid til å jobbe aktivt og hardt med å få planlagt og etablert et slikt spillested. Derfor ligger dette utredningsarbeidet litt på vent.
På den bakgrunn er det derfor av stor viktighet at et historisk sted som Jazzhus Montmartre får leve. Sammen med de idealistiske og mindre klubbene, som i stor grad enten presenterer «gammel» musikk som hovedregel, eller fritt improvisert musikk, ville Jazzhus Montmartre være et slags bindeledd mellom tradisjonene og det moderne. Men det kreves også en helt annen bookingpolitikk i Montmartre, som ser både bakover og framover i tid, i den musikken de presenterer. En god idé hadde kanskje vært at klubbene snakker mer sammen, og legger opp en slags felles bookingpolitikk hvor klubbene ikke går i vegen for hverandre, men samarbeider. Det tror jeg vil være en vinn-vinn-situasjon for det københavnske jazzlivet.
Det er mange jazzklubber i København og omegn. Men ofte er det «pop up»-klubber i cafeer og barer, som popper opp under Vinterjazz og Copenhagen Jazz Festival, hvor det er penger å tjene, men som, mer eller mindre, ligger «brakk» resten av året.
Men nå er i alle fall Jazzhus Montmartre tydeligvis reddet for en ny periode. Men det bør ikke være slik at jazzlivet i København senker skuldrene og går i hvileposisjon framover. Arbeidsgruppen som skulle utrede et nytt «jazzhouse» bør intensivere arbeidet, både når det gjelder sted og profil. For uten en god plan, tror jeg ikke de politiske myndigheter vil gå inn med flere redningsaksjoner.
Jazzhus Montmartre har siden 60-tallet vært det ledende stedet for jazz i Norden. I den tiden hvor amerikanske musikere som Dexter Gordon, Ben Webster, Thad Jones, Stuff Smith med flere, boddee i kortere eller k¨lengre perioder i København, var stedet et samlingssted for kvalitetsjazz, og det var her man fikk det såkalte «danskekompet» med Kenny Drew, Niels-Henning Ørsted Pedersen og Alex Riel. For Ørsted Pedersen og Riel var Montmartre jazzutdannelsen de fikk, og den fikk de på den harde måte inni Montmartre, enten der de startet, I Store Regnegade eller i Nørrebrogade, hvor de holdt til noen år. Men det største problemet med stedet er at det er altfor lite. De tar ikke mer enn ca. 70 personer, med det resultat at de må operere med høye billettpriser. Noe som førte til at det ble et «turiststed» mer enn en skikkelig jazzklubb.
Tekst: Jan Granlie
