I de senere årene er det flere jazzmagasiner med lang fartstid som har endret navn og fokus, for å gjøre et krampaktig forsøk på å få nye og flere lesere. Ett av verdens eldste jazzmagasiner, svenske Orkesterjournalen, skiftet navn til JAZZ, for noen få år siden. Og nå har danske JazzSpecial endret navn til det litt merkelige og språkforvirrende All That… jazz med mere.
JazzSpecial har i lengre tid jobbet med en omlegging, ikke minst av sin hjemmeside, men også med magasinet. De har i mer enn 30 år vært det ledende jazzmagasinet i Danmark, hele tiden med fokus på jazz som det aller viktigste. I de senere årene har det vært krefter som har ønsket et litt annet fokus i magasinet, og at de skulle skrive om et bredere musikkområde enn kun jazz. Og det var med stor spenning jeg åpnet det nye bladet for å se om mye var endret.
For noen år siden, i starten av planleggingen av det nye magasinet, hadde salt peanuts* et møte med JazzSpecials ledelse om et samarbeid. Et mulig samarbeid som strandet på grunn av flere ting. Senere har de forsøkt å få til samarbeid med flere jazznettsteder i Danmark, uten hell, før de fikk til et samarbeid med side33.dk.
Den nye redaktøren, Mads Kornum, skriver i lederartikkelen, eller i en slags velkommen til-artikkel, at det nye bladet vil følge den ånd som JazzSpecial var basert på, men i tillegg vil de forsøke å bygge på og utvide stoffinnholdet. Dette gjelder særlig på det nye nettstedet allthat.dk, som erstatter magasinets tidligere, relativt statiske, kjedelig og intetsigende hjemmeside. Ideen er å presentere nyheter, anmeldelser med mer hver dag, for at nettsiden skal bli et sted man bare må besøke for å holde seg oppdatert.
Nå har den nye hjemmesiden akkurat blitt lansert. Men her forefinnes det altfor mange «barnesykdommer» til at vi kan si noe endelig om den. Men allerede nå kan vi si at å bruke maler for platecovere i «bokformat», det vil si et format som ikke fungerer for platecovere, ikke holder de kvalitetsmål vi må kunne forvente etter flere år med utvikling av siden.
All That… jazz med mere på papir
Men først og fremt er det papirmagasinet vi vil se på i denne omgang, så får vi vurdere nettsiden grundigere senere. Og jeg må innrømme at jeg ble skuffet etter å ha bladd gjennom All That… jazz med mere nr. 189 (de fortsetter nummereringen etter JazzSpecials 188 utgaver).
Ja da, designet er endret til noe som kanskje er «hippere» og mer innenfor det moderne, danske magasindesignet. Men det er dessverre ikke nok til at undertegnede jubler over resultatet. Det virker nesten som om at man først har bestemt sidetallet, for deretter å forsøke å fylle sidene med stoff, i alle fall i dette første magasinet. Dette har ført til at altfor mange sider har fått altfor mye luft, noe som gjør at magasinet virker tilfeldig sammensatt og uten «flyt».
Utvidet stoffområde?
Når ideen med nytt navn, nye profil og ny «start» skulle være basert på at man ville utvide stoffområdet til også å innbefatte andre musikkstiler, synes jeg redaksjonen har bommet fullstendig. For her er det eneste som er «nytt» en omtale av Tom Waits sin plate Bone Machine fra 1992 (hvorfor i all verden er denne platen trukket fram? Serien den er presentert i kalles «De udødelige», men er Bone Machine den platen i Tom Waits sin katalog som virkelig trenger oppmerksomhet? I tillegg for vi en prisverdig og god artikkel om Savage Rose og om tekstene på den utmerkede platen Wild Child. Resten kunne gått fint inn i et av de 188 tidligere utgavene av JazzSpecial.
Her kan vi lese artikler om verdensmusikeren Nulle, trommeslageren Cornelia Nilsson, som også pryder forsiden med et bilde som ikke gir en eneste idé om at dette er et musikkmagasin (hun ser nesten ut som en revisor), pianisten Peter Rosendal, minneord om Torben Ulrich og Michael Friis, en artikkel om den «nye» bølgen av ung, dansk jazz (som ikke er den nye, danske jazzen i det hele tatt), og en artikkel om vokalisten Camila Dayyani, som kanskje er mer verdensmusikk enn ren jazz. JazzSpecial og Jazzcups evige jazzidealist, Søren Friis, har et fint essay om seg selv og Billie Holiday, og vi får en artikkel om Jason Morans nye plate, From The Dancehall To The Battlefield, om Morans forhold til James Reese Europe (22. februar, 1881 – 9. mai 1919), berbeidet og oversatt av Søren Friis. Vi får intervju med amerikanske Jonatha Brooke, som besøkte Danmark under årets Vinterjazz, og vi får et intervju med Nils Bo Davidsen (det var jammen på tide!), pluss en samtale med Franz Beckerlee, som var et viktig medlem av blant annet det legendariske, danske rockebandet Gasolin’. I tillegg får vi et utvalg plateanmeldelser, som fra nå av er utstyrt med «terningkast» eller poengsetting (fra 1 til 6). Og på disse sidene, hvor hver anmeldelse har fått nesten skremmende god plass, er det kun jazzrelaterte plater. Så avsluttes magasinet, som de alltid har gjort, med Jazzklubben, plateklubben som alltid har vært den økonomiske bærebjelken for magasinet.
Det vil si at så godt som alt innhold i papirmagasinet ikke er nevneverdig endret fra JazzSpecial. Og jeg er redd for at det ikke vil føre til at papirmagasinet får en eneste ny leser, men heller færre, siden man, samtidig, satser såpass mye på nettsiden, som er gratis.
Same shit, new wrapping
Jeg hadde virkelig tro på at det nye magasinet ville gi meg som leser utvidet kunnskap om den danske musikken. I stedet får jeg akkurat det samme som tidligere, i et design som gjør at magasinet fremstår som tilfeldig og uten «flyt». Jeg savner «Blindebukken». Jeg savner mer om den nye, kreative, danske musikken, og jeg savner at magasinet skal ta noen steg utenfor egen «andedam» og for eksempel skrive om hva som skjer i Sverige, Norge, Finland og Island, for å ta de nærmeste nabolandene først.
All That… jazz med mere, er et samarbeid med nettstedet side33.dk, som var/er drevet av den nye redaktøren. Nå er jeg redd for at det nye magasinet vil gli mer og mer over til å bli et rent nettmagasin, og at papirutgaven vil forsvinne litt etter litt, om det ikke satset mer resurser på papirmagsinet.
Jeg er overbevist om at den måten man lager det nye papirmagasinet på, er en dyr måte å produsere et magasin på. Her kunne man spart inn nesten en god del av sidene ved å velge en «tettere» design og bedre «flyt» i artiklene. Men hvis redaksjonen mener at ved å skifte navn, vil de få en ny «vår» for papirmagasinet. Hvis de mener at nettmagasinet og papirmagasinet vil utfylle hverandre på en god måte, som også er bærekraftig økonomisk, tror jeg det danske medielandskapet ser temmelig annerledes ut enn i resten av verden. For slik nett- og papirmagasinene ser ut nå, vil det nok ende opp med at det gode, gamle papirmagasinet forsvinner til fordel for nettutgaven.
All That…jazz med mere?
Det danske språket er, på lik linje med en del andre små språkgrupper, et språk som kjemper for sin eksistens. Jeg vil hevde at når man velger å kalle et nytt, danskspråklig magasin, All That… jazz med mere, er man med på å gjøre det danske språket enda mer engelsk, i stedet for å gjøre en innsats for å bevare det danske språket. I Danmark merker man, adskillig mer, enn for eksempel når det gjelder svensk og norsk og, ikke minst, finsk og islandsk, at språket «vaskes» vekk og at danskene bruker mer og mer engelsk som skrift- og talespråk. Hvis ideen er at man skal få flere lesere, kanskje særlig yngre lesere, av å gi magasinet et engelsk navn, med litt dansk tillegg, er de med på å gjøre det danske språket enda mindre tilgjengelig.
Jan Granlie
(tidligere skribent i JazzSpecial og medarbeider i Jazzcup)
