salt peanuts* føler sitt store samfunnsansvar og hjelper deg med å velge musikk (på CD eller vinyl) i gave til de som har alt fra før. Våre medarbeidere har satt opp hver sin liste over plater man mener bør finnes i ethvert møblert hjem, og vi deler gladelig i bunkene med gullplater på øverste hylle.
Her følger hva vår prosjektleder Jan Granlie har valgt ut:
Jula er faktisk ikke en høytid jeg har all verdens sans for. Hele julen er blitt en kjøpefest og en tvangstrøye fra næringslivet, som viser hvor store forskjeller det er blant folk. Men man slipper på mange måter ikke unna, og hvis man absolutt skal gi bort presenter på den tiden av året hvor det er mørkest og tristest, så er plater noe av det beste å gi bort. Ikke noe Spotify eller Wimp blir godtatt. Så her snakker vi harde pakker.
Til de som trenger omsorg og varme i jula, vil jeg gi min absolutte julefavorittplate. Ei plate som ikke nødvendigvis er ei plate man bare spiller i jula, men som for meg er blitt den optimale avslapningsplaten etter julemiddagen.
KRISTIN SKAARE, «Var» (Grammofon, 2008) Sammen med bassisten Bjørn Kjellemyr og trommeslagerne Jon Christensen og Erland Dahlen er dette den perfekte musikken å spille etter en lang og altfor fet julaften. Da er det bare å sette seg i godstolen med et ørlite glass fra bølgelandskapet i Piemonte, og bare nyte! Kristin Skaare er en pianist som har ene beinet i det religiøse og det andre i rocken, men på «Var» beviser hun at hun også er godt innenfor jazzen – med begge beina. Å høre bassist Kjellemyr i en sånn nedstrippa setting er fantastisk. Han, og de andre musikerne, er det perfekte følge for Kristin på disse vakre melodiene.
Den andre julegaven velger jeg å gi til Ruth og Erik, som har solgt sin leilighet på Fredriksberg til meg, og som gjør at jeg får min gamle drøm om å flytte til København oppfylt.
MILES DAVIS QUINTET, «Live In Europe 1969, The Bootleg Series Vol.2» (Columbia, 2013) Dette er noe av det tøffeste som er utgitt på plate, noen gang, uansett musikkstil. Innspilt i Antibes, Frankrike og i Stockholm, med Wayne Shorter (saksofon), Chick Corea (piano og el.piano), Dave Holland (bass), Jack DeJohnette (trommer) og sjefstrompetist Miles Davis i front, høres det like friskt ut i 2014 som det gjorde i 1969. I tillegg til CDene, får vi også en DVD fra konserten i Berlin den 7. november samme år, i overraskende god kvalitet.
På samlingen får vi gnistrende versjoner av låter som «Mils Runs The Voodoo Down», «Milestones», «Footprints», «’Round Midnight», «Spanish Key», «Nefertiti», «Sanctuary», «Masqualero», «No Blues» og my annet snadder.
Et must i ethvert møblert hjem!
Den tredje platen jeg har plukket ut, velger jeg å gi til de som står på gata i Oslo, i alt slags vær og selger gatemagasinet =Oslo. Uteliggerne, de narkomane, alkoholikerne og de andre som har falt utenfor samfunnet, og som kunne trenge et løft i julen. Og da velger jeg selvsagt
JOHN COLTRANE, «A Love Supreme De Luxe Edition» Universal, (1965 og 2002), et mesterverk av en plate hvor Coltrane spiller med pianisten McCoy Tyner, bassistene Jimmy Garrison og Art Davis, trommeslageren Elvin Jones og saksofonisten Archie Shepp. Kanskje den beste Coltraneinnspillingen som ble gjort av saksofonmesteren.
Mine gode venner i og utenfor salt peanuts* trenger også å få fylt opp hyllene med litt skikkelig «utafor-sjelen-opplevelser». Jeg vet at i alle fall en i redaksjonen har denne fra før, men det får stå sin prøve (han skal få en flaske billig, spansk vin i stedet). Jeg gir mer enn gjerne, hvis jeg hadde penger nok, bort den gedigne samleboksen ICP (Instant Composers Pool) «45» (ICP, 2012). Denne boksen inneholder ikke mindre enn 50 CDer pluss plakat og en fotobok av bandets følgesvenn gjennom de fleste av disse 45 årene, Pieter Boersma. Boksen er laget i begrenset opplag (mitt eksemplar er nummer 991), og coveret er laget og håndsignert av bandet trommeslager Han Bennink.
Nå er ikke alle disse 50 CDene med hele ICP- bandet, men du får stort sett alt de har gjort i denne boksen (med unntak av deres nylig utkomne CD), her har man samlet alt man utga på ICP-plateselskapet mellom 1967 til 2009 (og det kommer stadig nye utgivelser).
Vi møter de to hovedpersonene, pianisten og komponisten Misha Mengelberg og trommeslageren Han Bennink sammen med alt som i løpet av denne tiden kunne krype og gå av frittgående jazzmusikere i Nederland, pluss en del gjester fra den store verden. Ikke noe du setter på etter julemiddagen med svigermor til stede, men perfekt tidtrøyte i romjula, med enda et ørlite glass i hånda.
Skal man gi bort musikk til jul, så kommer man rett og slett ikke unna «mor sjøl»! Til min gode venn og selverklærte «manager», velger jeg Joni Mitchell «Hejira» (Asylum, 1976). Dette er etter min mening, fru Mitchells beste innspilling. Med en perlerad av sjefslåter som «Coyote», «Amelia», «Furry Sings The Blues», «A Strange Boy», «Hejira», «Song For Sharon», «Black Crow», «Blue Motel Room» og «Refuge Of The Roads», og med et stjernelag av musikere bak seg, som gitaristen Larry Carlton, bassisten Jaco Pastorius, vibrafonisten Victor Feldman og Neil Young på munnspill for å nevne noen. Men hele veien er det Joni Mitchell som står i front sammen med Pastorius’ fantastiske bass. God jul!
