Som MacArthur Pris-mottager får gitaristen og komponisten $ 625 000
Gitaristen og komponisten Mary Halvorson er kåret som en av årets stipendiater til John D. og Catherine T. MacArthur Foundation. Stipendiet, populært kjent som «geni»-stipendet, tildeles $ 625 000 som skal brukes over fem år.
Mary Halvorson er en avantgarde-gitarist fra Brookline, Massachusetts. Hun har spilt med Anthony Braxton, Jessica Pavone, Robbie Lee, Taylor Ho Bynum, Trevor Dunn, Marc Ribot, Susan Alcorn, Ingrid Laubrock, Kris Davis, Yo La Tengo og Wessel Walter. Siden 2008 har hun hatt sin egen trio med bassisten John Herbert og trommeslageren Ches Smith.
Hun startet sn musikalske karriere med fiolin, men ble raskt fascineret av tanken om å spille gitar etter å ha oppdaget Jimi Hendrix. Hun startet å spille elektrisk gitar i 11-årsalderen, og hennes første gitarlærer var Issi Rozen. Hun startet et studium i biologi ved Wesleyan University, men hoppet av etter å ha vært med på en undervisningstime med Anthony Braxton. De fikk god kontakt, og han oppfordret henne til å få sitt eget uttrykk i gitarspillet. Hun tok også undervisning hos Joe Morris ved Wesleyan University.
Selv om hun ofte karrakteriseres om jazzgitarist, inneholder hennes spill flere andre genre, så som flamenco, rock, støy og psykedelica. I et intervju med Jazz Times i 2008 beskrev hun gitaren som et «nøytralt fartøy», og sa at det coole med gitaren er at den ikke er så mye forbundet med en genre, det kan vært klassisk, det kan vært rock, det kan være jazz og det kan være folkemusikk.
Hun har siden debuten i 2005, med albumet «Prairies» på Lucky Kitchen-selskapet gjort en rekke plater i eget navn, blant annet den fine «Code Girl» som er hennes seneste soloprosjekt, pluss at hun har medvirket på plater med blant andre Trevor Dunn’s Trio-Convulsant, People (Kyle Forester og Kevin Shea), Weasel Walter, Peter Evans, Jessica Pavone, Marc Ribot, Tomeka Reid, Noël Akchoté, Robbie Lee og Ingrid Laubrock.
Vi gratulerer og gleder oss til å høre hennes helt særpregede gitarstil mange ganger i årene som kommer.
Tekst: Jan Granlie
