Ornette Coleman ble født den 9. mars 1930. Han var en av hovedaktørene i utviklingen av frijazzen på 1960-tallet, og en av de viktigste musikerne i jazzhistorien. Coleman ble født i Forth Worth, Texas, hvor han startet som tenorsaksofonist innen R&B og bebop. Senere byttet han tilalt saksofon som han har beholdt som sitt hovedinstrument helt til sin død den 11. juni.. Colemans saksofontone er kanskje en av de lettest gjenkjennelige innen jazzen. Hans klagende og gråtende tone er tydelig påvirket av blues.

Coleman flyttet til Los Angeles i begynnelsen av 1950-årene, og hadde forskjellige jobber, som f.eks. heisoperatør, mens han samtidig satset på sin musikalske utvikling. Alt fra starten var musikken han spilte relativt uortodoks. Han var f.eks. mer opptatt av relativt enn absolutt gehør. Hans sans for harmonier og akkordprogresjoner er heller ikke så rigid som hos de fleste swing- og bebopmusikere. Mange jazzmusikere i Los Angeles mente at Colemans spilte falskt og han hadde derfor til tider problemer med å finne likesinnede å spille med. Pianisten Paul Bley var en tidlig tilhenger. I 1958 gjorde Coleman sin første innspilling, «Something Else! The Music of Ornette Coleman». Her hadde han med seg trompeteren Don Cherry, trommeslageren Billy Higgins, bassist Don Payne og pianisten Walter Norris. Norris var positiv til Colemans ideer, men har blitt kritisert for ikke å ta tak i dem, og i tillegg så bandt et piano Coleman til å holde normal stemming. Derfor har dette albumet ofte blitt regnet for å være en noe skeiv start.

I 1959 ga han ut «Tomorrow Is The Question!», en pianoløs kvartett med den tidlige tilhengeren Shelly Manne på trommer. Coleman oppdaget bassisten Charlie Haden, kanskje hans viktigste samarbeidspartner og dannet et fast band med ham, Cherry og Higgins. Kvartetten spilte inn «The Shape of Jazz to Come» in 1959 på Atlantic Records, som hadde signert en multi-album-kontrakt med Coleman.

«The Shape of Jazz to Come» var ifølge kritikeren Steve Huey «et fossefall av en hendelse i skapelsen av avant-garde jazz». Selv om musikken, om enn noe løst, var basert på blues og ofte var ganske melodisk, var låtene uvanlige og uforutsigbare. Det var sterkt delte meninger om hans evner, selv om noen anså ham for å være et geni. Colemans kvartett fikk et lengre, og til tider kontroversielt engasjement på den berømte New York -klubben, Five Spot. Kjente artister som The Modern Jazz Quartet, Leonard Bernstein og Lionel Hampton var positivt imponert og oppmuntret Coleman. Hampton var etter sigende så imponert at han skal ha spurt om å få spille med kvartetten. Bernstein hjalp senere Haden med å få et stipend fra John Simon Guggenheim Momorial Foundation. Opinionen var imidlertid delt. Miles Davis erklærte at Coleman måtte være «ødelagt innvendig», og Roy Eldridge uttalte at han hadde hørt Coleman både full og edru, men kunne ikke forstå eller sette pris på musikken i hverken den ene eller andre tilstanden. Colemans mest kjente tidlige innspillinger på Atlantic Records er samlet i en boksen «Beauty is a Rare Thing». Her spiller Don Cherry trumpet, Charlie Haden eller Scott LaFaro bytter på bassjobben og Billy Higgins og Ed Blackwell deler på trommejobben.

I 1961 spilte Coleman inn albumet, «Free Jazz: A Collective Improvisation», en dobbelkvartett med bl.a. Eric Dolphy på bassklarinett og Freddie Hubbard på trompet. Innspillingen var i stereo med en kvartett med treblås/brass/bass/trommer isolert i hver sin kanal. Albumet var på nærmere 40 minutter, den lengste jazzinnspillingen til da. Musikken hadde generelt stødig svingende puls, men den uvanlige harmoniseringen og den improviserte gruppestrukturen var kontroversiell. Coleman hadde kun tenkt å bruke «frijazz» som tittel på albumet, men frijazz ble snart betraktet som en ny genre, selv om Coleman har uttrykt at han ikke er komfortabel med begrepet. En av grunnene til dette er at musikken også består av en betydelig del komposisjon. Selv om hans melodiske materiale kun er å betrakte som rammeverk, minner de likevel sterkt om melodiene Charlie Parker skrev over standard harmoniskjemaer. På samme måte som Thelonious Monk, spilte Coleman sjelden standardlåter, men konsentrerte seg om egne komposisjoner som til gjengjeld synes å komme i en endeløs strøm.

Etter perioden med Atlantic og til begynnelsen av 1970-årene, dreide det seg fullt ut om avant-garde jazz. Kvartetten gikk i oppløsning og Coleman dannet en trio med David Izenzon på bass og Charles Moffett på trommer. Han begynte nå å utvide lydbildet ved å introdusere strykere og ved å selv spille trompet og fiolin. Til å begynne med hadde han få tekniske ferdigheter på instrumentene og brukte dem til å lage store ubeherskede uttrykk. Hans vennskap med Albert Ayler påvirket utviklingen på trompet og fiolin. Mellom 1965 og 1967 signerte Coleman en kontrakt med Blue Note Records og gav ut et antall utgivelser som startet med de innflytelsesrike innspillingene av trioen på The Golden Circle i Stockholm. I 1966 ble Coleman kritisert for innspillingen «The Empty Foxhole», en trio med Haden og sin egen sønn, Denardo Coleman, som var 10 år gammel. Mange mente at dette var et feilgrep. Andre mente imidlertid at Denardo, som til tross for sin unge alder hadde studert trommer i flere år, hadde en teknikk som selv om den var uferdig, var både respektabel og entusiastisk. Denardo har senere modnet til å bli en respektert musiker som har vært sin fars hovedtrommeslager siden slutten av 1970-årene. Coleman dannet også en annen kvartet med forskjellige bassister og trommeslagere, bl.a. bassisten Jimmy Garrison og trommeslageren Elvin Jones. Dewey Redman ble også med, vanligvis på tenorsaksofon. Han fortsatte også å utforske sin interesse for strykere, fra Town Hall-konserten i 1962 til det kulminerte i «Skies of America» i 1972.

Senere tok Coleman i bruk elektriske instrumenter som Miles Davis hadde gjort før ham. Album som «Virgin Beauty» og «Of Human Feelings» brukte rock og funky rytmer, enkelte ganger kalt free funk. Det kan synes å være en tilpasning til jazz fusion, som var moderne på den tiden, men Ornettes første innspilling med Prime Time («Dancing in Your Head» i 1976) var forskjellig nok til å skape betydelige sjokkbølger. Selv om «Electric guitars» var enestående, lignet musikken hans tidligere utgivelser. Framførelsene er basert på samme type melodier og gruppeimprovisasjoner som Joe Zawinul refererte til som «ingens solo, alles solo» og som Coleman selv kaller «harmolodics». Colemans rytmiske tilnærming har heller ikke endret seg nevneverdig. Noen kritikere har antydet at Colemans hyppige bruk av begrepet «harmolodics», er en slags avledningsmanøver for å unngå kritikeres overfokusering på Colemans uortodokse komposisjonsstil. I 1990 spilte Coleman på lydsporet ti David Cronenbergs film, «Naked Lunch». Orkesteret ble dirigert av Howard Shore. På midten av 90-tallet var aktivitetsnivået høyt. Han ga ut 4 album i årene 1995 og 1996, og for første gang på nesten 40 år, samarbeidet han jevnlig med pianister, enten med Geri Allen eller med Joachim Kühn. Mange kritikere fastslo at det tok pianister så lang tid å komme à jour med Colemans utvikling. Coleman har sjelden spilt på andres plater. Innspillinger med Jackie McLean i 1967 (hvor han spiller trompet), James Blood Ulmer i 1978, Pat Metheny i 1985, Joe Henrys Scar i 2001 og Lou Reed i 2003 er blant få unntak.

Selv om Coleman nå må regnes som en eldre etablert jazzmusiker, fortsatte han å presse seg selv inn i uvanlige spillesituasjoner, ofte med mye yngre musikere, eller med musikere fra radikalt forskjellige musikalske kulturer og han fortsatte å spille konserter helt til sin død. Et økende antall av hans komposisjoner har funnet veien til standardjazz-repertoiret, inkludert «Lonely Woman», «Peace», «When Will The Blues Leave?», «The Blessing», og «Law Years». Han har påvirket de fleste moderne saksofonister, og også andre jazzmusikere fra generasjonene etter ham. I 1998 utgav John Zorn «Spy Vs Spy», et album som består av nye radikale versjoner av Colemans låter.

Selv har jeg hatt gleden av å høre Ornette Coleman flere ganger, spesielt på Moldejazz, hvor han var to ganger. Første gang vat i 1987, da han spilte med sitt Prime Time Band, med Don Cherry som gjest (Charles Ellerbee ig Bernie Nix – gitar, Albert Macdowell og Jamaladeen Tacuma – bass, Calvin Weston og Denardo Coleman – trommer og Don Cherry – trompet) og siste gang i 2008 hvor han spilte med sin kvartett bestående av Al Mc Dowell bass, Tony Falanga bass, Charnett Moffett bass, Denardo Coleman trommer. Det beste med den konserten, var at han fikk besøk på scenen under konserten av sin gode kollega, Patti Smith, og leste noen dikt over Ornette-kvartettens improvisasjoner. Han spilte også i Den Norske Opera under Oslo Jazzfestival i 2010.

Tekst: Jan Granlie / Wikipedia