Ahmad Jamals egentlige navn var Frederick Russell Jones, og han ble født i Pittsburgh, Pennsylvania, den 2. juli 1930. Han begynte å spille piano da han var tre år. Han begynte med formell pianoøving da han var åtte med læreren Mary Cardwell Dawson, som han beskriver som at hadde stor innflytelse på ham. Hans Pittsburgh-røtter forble en viktig del av identiteten hans («Pittsburgh betydde alt for meg og det gjør det fortsatt», uttalte han i 2001), og det var der han ble inspirert av pianister som Earl Hines, Billy Strayhorn, Mary Lou Williams og Erroll Garner. Han studerte også med pianisten James Miller og begynte å spille piano profesjonelt da han var fjorten år, og allerede da ble han regnet som en «coming star» av pianisten Art Tatum.
Da han ble «voksen» ble han en viktig musiker for svært mange pianister og andre jazzmusikere. Men, på mange måter, ble han en musikernes musiker. Etter innspillingen av det bestselgende albumet But Not For Me, vokste Jamals popularitet gjennom 1950-tallet. Samtidig som han var en dyktig pianist og komponist, hadde hans popularitet ført til at han ble en formuende mann, og hans økonomiske teft, fikk han til å investere sine oppsparte penger. I 1959 tok han en rundtur i Nord-Afrika for å utforske investeringsmulighetene i Afrika. Jamal, som da var 29 år, sa at han var nysgjerrig på hjemlandet til sine forfedre, sterkt påvirket av hans konvertering til den muslimske troen. Han sa også at religionen hans hadde gitt ham sinnsro om rasen hans, noe som stod for hans «vekst innen musikkfeltet som har vist seg veldig lukrativt for meg». Da han kom tilbake til USA etter en turné i Nord-Afrika, og med den økonomiske suksessen til Live at the Pershing: But Not For Me åpnet han en restaurant og klubb kalt The Alhambra i Chicago.
I 1962 ble hans faste band, The Three Strings oppløst og han flyttet til New York City, hvor han som 32-åring tok en pause fra musikken. Medn allerede i 1964 var han tilbake med innspillingen The Awakening, som førte til at han gjenopptok turneringen, denne gangen sammen med bassisten Jamil Nasser, og de spilte inn et nytt album, Extensions, i 1965. Jamal og Nasser fortsatte å gjøre konserter og plater fra 1964 til 1972. Fram til 1970 spilte han utelukkende akustisk piano. På 70-tallet spilte han også elektrisk piano, noe man kan høre på innspillingen av «Suicide is Painless», temalåten fra 70-tallsfilmen MASH, som ble utgitt på en nyutgivelse av filmens lydspor fra 1973, og erstattet den originale vokalversjonen av låten.
Han fortsatte å spille gjennom 70- og 80-tallet, for det meste i trioer med piano, bass og trommer, men noen ganger utvidet han gruppen til å inkludere gitar. En av hans mest langvarige spillejobber var å spille på nyttårsaften på Blues Alley i Washington, D.C., fra 1979 til et stykke ut på 90-tallet.
På 80-tallet fortsatte han å gjøre en rekke turneer og plateinnspillinger, så som albumene Saturday Morning (2013), CD/DVD-utgivelsen Ahmad Jamal Featuring Yusef Lateef Live at L’Olympia (2014), og Marseille (2017).
Jamal var opplært i både tradisjonell jazz («amerikansk klassisk musikk», som han foretrakk å kalle det), og europeisk klassisk musikk. Han har blitt hyllet som en av de største jazzinnovatørene gjennom sin eksepsjonelt lange karriere. Etter bebop-storheter som Charlie Parker og Dizzy Gillespie, gikk Jamal inn i jazzens verden i en tid da fart og virtuos improvisasjon var sentral for suksessen til. Jamal tok imidlertid skritt i retning av en ny bevegelse, det som senere er blitt kallt «cool jazz» – et forsøk på å flytte jazz i retning av populærmusikk. Han la vekt på rom og tid i sine musikalske komposisjoner og tolkninger i stedet for å fokusere på beboppens hastighet. På grunn av denne stilen ble Jamal «ofte avvist av jazzskribenter som ikke mer enn en cocktailpianist». Forfatteren og skribenten Stanley Crouch, har en helt annen reaksjon på Jamals musikk, og hevder at Jamal, i likhet med Thelonious Monk, var en sann innovatør av jazztradisjonen og er nummer to i utviklingen av jazz etter 1945 etter Charlie Parker.
Hans unike musikalske stil stammet fra mange individuelle egenskaper, inkludert hans bruk av orkestereffekter og hans evne til å kontrollere rytmen i låtene. Disse stilistiske valgene resulterte i en unik og ny lyd for pianotrioen: «Gjennom bruk av rom og endringer av rytme og tempo», skriver Crouch, «oppfant Jamal en gruppelyd som hadde all overraskelsen og dynamisk variasjon av en fantasifullt ordnet storband». Jamal utforsket teksturen til riff, klangfarger og fraser i stedet for mengden eller hastigheten i en gitt improvisasjon. Når han snakket om Jamal, sa A. B. Spellman fra National Endowment of the Arts: «Ingen bortsett fra Thelonious Monk brukte plass bedre, og ingen har noen gang brukt det kunstneriske verktøyet for spenning og frigjøring bedre». Disse (på den tiden) ukonvensjonelle teknikkene som Jamal hentet fra både tradisjonelle klassiske og moderne jazzmusikere bidro til å bane vei for senere jazzstorheter som Bill Evans, Herbie Hancock, McCoy Tyner, Cedar Walton, Ethan Iverson og Bill Charlap.
Selv om Jamal ofte blir oversett av jazzkritikere og historikere, blir han ofte kreditert for å ha stor innflytelse på Miles Davis. Davis er sitert for å si at han var imponert over Jamals rytmiske sans og hans «romkonsept, hans letthet i berøring og hans understatement».
Jamal og Davis ble venner på 50-tallet, og Davis fortsatte å støtte Jamal som medmusiker, og spilte ofte versjoner av Jamal’s egne komposisjoner som «Ahmad’s Blues» og «New Rhumba», til han døde i 1991.
Den 16. april 2023 døde Jamal i sitt hjem i Ashley Falls, Massachusetts. Dødsårsaken var komplikasjoner fra prostatakreft.
