På begynnelsen av 80-tallet var jeg bookingansvarlig for jazz- og rockeklubben Den ensomme ulv i Kabelvåg i Lofoten. Vi hadde booket Alf Cranner til konsert omtrent på denne tiden av året som vi er inne i nå. Og Cranner kom fra Bodø med Widerøes Twin Otter, og med rutebussen fra flyplassen til Kabelvåg, hvor vi innlosjerte han på Kabelvåg hospits.
En stund før lydprøve traff jeg Cranner på hospitset, og han foreslo at vi skulle gå en tur rundt i Kabelvåg for å se på husene. Og i løpet av denne timen turen varte, lærte jeg mer om grunnmurer og byggeskikk enn jeg hadde lært hverken før eller siden.
Konserten var veldig bra. Men det var litt lite publikum. Men vi fikk skrapt sammen nok penger til at han fikk sitt honorar. Da han hadde fått honoraret telte han over, og ga tilbake halvparten til oss. Han syntes det hadde vært en fin kveld, og at vi ikke behøvde å betale full «hyre».
Dagen etter hadde Cranner fri, og skulle tilbringe dagen i Kabelvåg. Han hadde noen kunstnervenner i det lille fiskeværet, og ville bruke dagen på å besøke dem. Utpå ettermiddagen fikk jeg en telefon fra han, og jeg ante at det var noe galt. Men en blid Cranner sa at jeg måtte komme til Kabelvåg etter jobb, for han hadde lyst til å treffe meg igjen.
Etter arbeid dro jeg ut til Kabelvåg, jeg bodde i nabobyen Svolvær, og opp til en av Cranners kunstervenner. Og der var alt gjort klart til stor middag. Cranner hadde vært på kaia og kjøpt skrei, lever og rogn, og på polet for å kjøpe drikkevarer som passet til den nord-norske favoritten mølje.
Og etter middagen fikk jeg høre at Cranner hadde insistert på å lage en stor middag denne kvelden. Alle kunstnervennene og en del av studentene ved kunstskolen i Kabelvåg var invitert, og det ble en lang kveld. Og alt, både vått og tørt, var betalt av Cranner. Så da han omsider kom seg på flyet over Vestfjorden og hjem til Østlandet, hadde han nok sikkert gått i minus på konserten i Kabelvåg.
Og dette tror jeg sier en del om hvor romslig og raus person som i dag har forlatt denne verden.
Alf Cranner ble født den 25. oktober 1936 i Oslo, og var en av Norges ledende visesangere, låtskrivere og også en svært habil billedkunstner.
Han blir regnet av mange som en foregangsmann for den norske visebølgen på 1960-tallet. Da han i 1994 ble tildelt Evert Taubes Minnefonds stipendium het det blant annet i begrunnelsen at: «Det är motiverat att anse honom som sin tids fader för den norska viskonsten».
Han er kjent for flere populære visetolkninger og visemelodier, blant annet til «Å, den som var en løvetann»» med tekst av Alf Prøysen, «Den skamløse gamle damen» med tekst av Klaus Hagerup og «Sjømannsvise» med tekst av Harald Sverdrup, for å nevne noen få. Blant Cranners viser med egne tekster er «Båt til lyst» og «Hambo i fellesferien» to av de mest kjente. Visa «Din tanke er fri» er Cranners gjendiktning av den tyske «Die Gedanken sind frei».
Alf Cranner gikk malerlinjen ved Statens Kunst- og Håndverksskole. Han underviste i musikk og tegning frem til han pensjonerte seg i 1998. Han tok fiolinundervisning som barn, og begynte å spille gitar som 13-åring. Han hadde allsidige musikalske interesser. Cranner spilte klassisk gitar og vanket i jazzkretser. I 1961 ble han medlem av Visens venner. Her møtte han blant andre den svenske visesangeren Olle Adolphson, som var med på å avgjøre hans karrierevalg. Her begynte han også sitt arbeid med norske folkeviser, som kom til å prege hans repertoar frem til midten av 1970-tallet. Rolf Wesenlund, som den gang var innspillingsleder for plateselskapet Philips, tilbød Cranner platekontrakt i 1963, og året etter kom LPen «Fiine antiquiteter». Den består av 18 norske folkeviser, bearbeidet og fremført av Cranner kun akkompagnert på gitar. I 1964 ble han kjent med Alf Prøysen, et bekjentskap som ble avgjørende for Cranners videre utvikling. Prøysen skrev flere tekster som Cranner satte melodi til, deriblant «Å, den som var en løvetann». På samme tid traff han komponisten Geirr Tveitt, et møte som resulterte i Lpen «Både le og gråte» (1964), med tonesatte dikt av Jakob Sande. I 1966 dro Cranner på en turné med poeten Harald Sverdrup i regi av Den Norske Bokklubben. Et opptak av konserten i Universitetets Aula i Oslo ble utgitt på LPen «Vers og viiiiiiser». I 1967 utgav Cranner sin kanskje viktigste plate i 1960-årene, «Rosemalt Sound». Her samarbeidet han med komponisten og musikeren Alfred Janson, og kombinerte visetradisjonen med jazz.
I 1970-årene innledet han et samarbeid med forfatteren og kåsøren Odd Børretzen, og de gav ut de to Lpene «Odd Børretzen og Alf Cranner i levende live på Sandvika kino en kald desemberdag i 1973» (1974) og «Hva er det de vil? Live fra ABC-teateret» (1980) sammen, med opptak fra konserter. Cranner gikk inn i dette tiåret som en moden visekunstner, både som komponist og tekstforfatter. Han mottok Spellemannsprisen 1974 i klassen visesang for albumet «Trykt i år» ogsamme pris i 1977 i klassen visesang for albumet «Vindkast». På 80-tallet samarbeidet han igjen med jazzmusikere, deriblant Egil Kapstad og bandet Lava. I 2003 kom samleplaten «50 beste fra 40 år». Platen «Som en rose» ble utgitt i 2004, der han har oversatt og tolket den skotske forfatteren Robert Burns. I 2006 ble «I går, i dag, i morgen» utgitt, som er en liveinnspilling fra jubileumskonserten i Konserthuset i forbindelse med hans 70-årsdag.
Alf Cranner skrev også musikk til teater, blant annet i samarbeid med Klaus Hagrup, til «Romeo og Julie» i Kjetil Bang-Hansens regi på Det norske teatret og til filmene «Jentespranget» fra 1972 og «Faneflukt» fra 1973. I 2001 gav han ut boka «Jordbundet og himmelvendt», som er en biografi om hans oldefar, oppfinneren Christian Holberg Gran Olsen. I 2007 kom han med viseboken «I Adrians hus – sangpoesi og viser». Hans bok «Fra Alf til Alf» om vennskapet og samarbeidet med Alf Prøysen kom ut i 2016, og i 2019 gjorde han comeback som artist med albumet «Presang», der han synger med Knut Reiersrud Band. Albumet ble etterfulgt av en rekke konserter rundt om i Norge, blant annet under Oslo Jazzfestival i 2019.
Alf Cranner var fra 60-tallet og fram til sin død bosatt i Kragerø fra 1960-årene. Han døde etter kort tids sykdom. Og med han har nok en bastion i det norske kulturlivet forlatt denne verden.
Tekst: Jan Granlie
med hjelp fra Wikipedia
