Altsaksofonisten David Sanborn (David William Sanborn) ble født den 30. juli 1945, og døde den 12. mai 2024. Selv om han jobbet i mange sjangre, blandet soloinnspillingene hans typisk jazz med instrumental pop og R&B. Han ga ut sitt første soloalbum Taking Off i 1975, men hadde spilt saksofon siden før han gikk på videregående og var sesjonsmusiker lenge før den utgivelsen. Han var ytterst aktiv som sesjonsmusiker, og spilte på flere album med en rekke forskjellige artister.
En av de mest kommersielt suksessrike amerikanske saksofonistene som har oppnådd fremtreden siden 1980-tallet, ble Sanborn beskrevet som av kritikeren Scott Yanow, som også betegnet han som «den mest innflytelsesrike saksofonisten innenfor pop, R&B og crossover-utgivelser de siste 20 årene». Han er ofte identifisert med radiovennlig smooth jazz, men uttrykte en seriøsitet for sjangeren og hans tilknytning til den.
Sanborn ble født i Tampa, Florida, og vokste opp i Kirkwood, Missouri. Han fikk polio i ungdommen. Han begynte å spille saksofon etter råd fra en lege for å styrke de svekkede brystmusklene og forbedre pusten, i stedet for å studere piano. Altsaksofonisten Hank Crawford, på den tiden medlem av Ray Charles sitt band, var en tidlig og varig innflytelse på Sanborn. Han gikk på college ved Northwestern University hvor han studerte musikk. Men han flyttet over til University of Iowa, hvor han spilte og studerte med saksofonisten J.R. Monterose.
Sanborn spilte med bluesmusikerne Albert King og Little Milton allerede da han var 14 år. Han fortsatte å spille blues da han begynte i Paul Butterfield bluesband i 1967. Og han var med på fire Butterfield-album som medlem av hornseksjonen og solist fra 1967 til 1971.
Tidlig mandag morgen 18. august 1969 dukket han opp som medlem av Paul Butterfield Bles Band på Woodstock i Bethel, New York. I 1972 spilte han på sporet «Tuesday Heartbreak» på Stevie Wonder-albumet Talking Book. I 1975 spilte han med David Bowie på albumet Young Americans og på James Taylor-låten av «How Sweet It Is (To Be Loved by You)» på albumet Gorilla, som gjorde at altsaksofonstemmen hans ble ytterligere fremtredende i populærmusikken.
På midten av 1970-tallet ble han med i i Brecker Brothers hvor han ble påvirket av Michael Brecker, og det var sammen med brødrene Brevker han spilte inn sitt første soloalbum, Taking Off, i dag sett på som noe av en jazz/funk-klassiker. Selv om Sanborn er mest assosiert med smooth jazz, studerte han frijazz i ungdommen sammen med saksofonistene Roscoe Mitchell og Julius Hemphill. I 1993 var han igjen innom denne sjangeren på nytt da han dukket opp på Tim Bernes Diminutive Mysteries, dedikert til Julius Hemphill.
Han har vært en høyt ansett sesjonmusiker siden slutten av 1960-tallet, og han har spilt med en rekke store artister inne forskjellige sjangere, som James Brown, Bryan Ferry, Eric Clapton, Cat Stevens, Roger Daltrey, Stevie Wonder, Paul Simon, Jaco Pastorius, Brecker Brothers, Michael Franks, Kenny Loggins, Casiopea, David Bowie, Todd Rundgren, Bruce Springsteen, Little Feat, Bob James, James Taylor, Al Jarreau, Kenny G , Loudon Wainwright III, George Benson, Joe Beck, Elton John, Gil Evans, Carly Simon, Guru, Linda Ronstadt, Billy Joel, Kenny Garrett, Roger Waters, Steely Dan, The Eagles, Grateful Dead, Nena, The Rolling Stones, Ian Hunter og Toto., for å nevne noen få.
Mange av soloinnspillingene hans var samarbeid med bassisten/multiinstrumentalisten/komponisten og produsenten Marcus Miller, som han møtte i Saturday Night Live-bandet på slutten av 1970-tallet. Han spilte med Eric Clapton på filmlydspor som Lethal Weapon (og dens oppfølgere) og Scrooged.
I 1991 spilte han inn Another Hand, som All Music Guide to Jazz beskrev som en «retur av Sanborn til hans ekte, sanne kjærlighet: usminket (eller bare delvis utsmykket) jazz» som «balanserte skalaene» mot hans glatte jazzmateriale. Albumet, som var produsert av Hal Willner, inneholdt musikere som Charlie Haden, Jack DeJohnette, Bill Frisell og Marc Ribot. I 1994 dukket han opp i A Celebration: The Music of Pete Townshend and The Who, også kjent som Daltrey Sings Townshend. Dette var en to-netters konsert i Carnegie Hall produsert av Roger Daltrey fra det engelske rockebandet The Who i feiringen av hans femtiårsdag. I 1994 ble det gitt ut en CD og en VHS-video, og i 1998 ble det gitt ut en DVD.
I 1995 opptrådte han i The Wizard of Oz in Concert: Dreams Come True, en musikalsk fremføring av den populære historien på Lincoln Center til inntekt for Children’s Defense Fund. Konserten ble sendt på Turner Network Television (TNT) og gitt ut på CD og video i 1996.
David Sanborn var en utrolig fleksibel musiker som ble mye brukt som sturiomusiker, i tillegg til at han laget noen utmerkede plater på egen hånd. Han var en svært godt likt musiker i alle deler av populærmusikken, og han tilpasset seg de enkelte sjangerne på en utmerket måte. Og den amerikanske musikken har mistet en av sine beste støttespillere i Davis Sanborns bortgang.
Tekst: Jan Granlie
