Det var under Punkt-festivalen i Kristiansand jeg traff han første gang. Han var en av festivalens æresgjester dette året (jeg tror det var i 2007), og jeg hadde fått audiens til å gjøre intervju med han i hans suite på hotellet. Mye av tiden gikk med på å snakke om den fantastiske utsikten utover havet fra hans rom, men det ble også et intervju ut av det, som ble publisert i norske jazznytt i etterkant.

Senere traff jeg han på jazzfestivalen i Reykjavik, hvor han spilte med norske musikere, blant annet Jan Bang, og etter konserten spiste vi middag sammen på en restaurant som var innredet som en liten leilighet, og hvor vi fikk bord (i ekte respatex) i kjøkkenet. Senere har vi støtt på hverandre flere ganger, og hver gang kalte han meg Michael Moore (uten at jeg noen gang kunne forstå grunnen?)

Og så kom det triste budskapet om at jeg ikke lenger skulle treffe denne utrolig hyggelige og spennende musikeren igjen. Jeg tror den siste gangen jeg hørte han spille var på Tampere Jazz Happening for noen år siden, hvor han ikke var like fornøyd med musikerne sine, og fortalte publikum i klare ordelag hva han mente om dem.

Men det var nok slik Jon Hassell var. Han sa hva han mente om det meste, men var han fornøyd og i godlage, var han verdens hyggeligste bekjentskap.

Han ble født i Memphis, Tennessee den 22. mars 1937, og var aktiv som amerikansk trompetist og komponist siden 1960-tallet. Han var mest kjent for å utvikle konseptet «Fourth World»-musikk, som beskriver en «enhetlig primitiv / futuristisk lyd» som kombinerer elementer fra ulike etniske verdenstradisjoner med moderne elektroniske teknikker. Konseptet ble først brukt på platen «Fourth World, Vol. 1: Possible Musics», i 1980 da han samarbeidet med Brian Eno. Han hadde også jobbet med artister som Theatre of Eternal Music, Talking Heads, Farafina, Peter Gabriel, Tears for Fears, Ani DiFranco, Techno Animal, Ry Cooder, Moritz von Oswald og Carl Craig.

Hassell har sin mastergrad fra Eastman School of Music i Rochester, New York. I løpet av tiden der oppe, tett på grensen mot Canada, ble han involvert i europeisk musikk, spesielt arbeidet til Karlheinz Stockhausen, og etter at han var ferdig med studiene, søkte han seg inn på Cologne Course for New Music (grunnlagt og regissert av Stockhausen) i Köln i to år. Han kom tilbake til USA i 1967, hvor han møtte Terry Riley i Buffalo, New York, og opptrådte på den første innspillingen av Rileys banebrytende arbeid «In C» i 1968. Deretter tok han sin doktorgrad i musikkvitenskap i Buffalo og opptrådte i La Monte Youngs Theatre of Eternal Music i New York City, og var med på platen «Dream House 78 ’17 «» fra 1974. Da han kom tilbake til Buffalo tidlig på 1970-tallet, ble han introdusert for musikken til indiske Pandit Pran Nath, en spesialist i Kiranic-stil. Det førte til at han og noen venner dro til India for å studere med Nath. Hans arbeid med Nath vekket hans interesse for tradisjonell musikk fra hele verden, og på albumet «Vernal Equinox» brukte han trompeten (behandlet med forskjellige elektroniske effekter) for å imitere de vokale teknikkene som Nath hadde lært han. Han har sagt at: «fra 1973 og frem til da var jeg kun opptatt av å spille raga på trompeten. Jeg ønsket at den fysiske fingerferdigheten skulle kunne komme inn i et rom og kunne gjøre noe som ingen andre i verden kunne gjøre. Målet mitt var å lage musikk som var vertikalt integrert på en slik måte at du i et hvilket som helst tverrsnittsøyeblikk ikke var i stand til å velge et enkelt element som et bestemt land eller en bestemt musikkgenre».

I 1980 samarbeidet han med Brian Eno på albumet «Fourth World, Vol. 1: Possible Musics» og dukket opp på det Eno-produserte Talking Heads-albumet «Remain in Light». Samme år gjorde han også sine første solokonserter. Hans utgivelse fra 1981, «Dream Theory in Malaya», førte til konsert på den første World of Music, Arts and Dance (WOMAD) Festivalen i England, organisert av Peter Gabriel. Han fremførte og var med på å skrive låter på David Sylvians første soloalbum «Brilliant Trees», og dens instrumentelle oppfølging «Words with the Shaman».

På slutten av 1980-tallet var han med på Peter Gabriels plate «Passion», lydsporalbumet til Martin Scorseses film, «The Last Temptation of Christ». Hassell og Pete Scaturro komponerte den elektroniske temamusikken til TV-showet «The Practice». Og i 1989 bidro han på albumet «The Seeds of Love» med popgruppen Tears for Fears.

I de senere årene har han vært mindre aktiv, men han gjorde flere innspillinger på ECM, først platen «Power Shot» i 1986, før han utga «Last Night The Moon Came Dropping Its Clothes In The Street» i 2008, hvor han blant annet hadde med de norske musikerne Jan Bang, Eivind Aarset og Helge Norbakken, før han medvirket på Jon Balkes «Siwan»-prosjekt og platen «Siwan» i 2009. Dette store bandet med Balke, Barokksolistene, Amina Alaoui og en rekke musikere fra flere forskjellige land, hadde faktisk verdenspremiere på Cosmopolite i Oslo samtidig som unbdertegnede feiret sin 50-årsdag i de samme lokalene. Musikerne ble selvsagt invitert til å være med på festen etterpå, sammen med andre musikere som hadde vært på konserten, og, som en venninde sa det: «I enhver 50-årsdag med respekt for seg selv, må det være obligatorisk å henge i baren med Jon Hassell og Nils Petter Molvær».

Hassell døde av naturlige årsaker 26. juni. Han hadde i lengre tid hatt helseproblemer, men når beskjeden kom om hans bortgang var det likevel et stort sjokk. Så i dag er det bare å plukke fram de gamle platene man har med han, sammen med platene han utga på ECM, og spille de høyt, for å minnes en fantastisk hyggelig musiker.

Tekst og foto: Jan Granlie