Den ytterst originale vokalisten Patty Waters ble født den 11. mars 1940 og forlot vår verden den 29. juni i år. Hun var mest kjent for sine frijazz-innspillinger på 1960-tallet på ESP-Disk-selskapet.
Hun ble født i Iowa og begynte å synge semiprofesjonelt på videregående skole. Etter skolen sang hun for Jerry Grey Hotel Jazz Band. Familien hennes flyttet til Denver hvor hun begynte å lytte til Billie Holiday, hvis liv og sang hadde en dyp innflytelse på henne.
På begynnelsen av 1960-tallet fulgte hun vennenes anbefaling om å flytte til New York. Albert Ayler hørte henne på klubb og introduserte henne for Bernard Stollman, eieren av det eksperimentelle jazzselskapet ESP-Disk. Hennes mest innflytelsesrike album, Sings (1965) og College Tour (1966) ble laget for dette plateselskapet.
Hennes mest kjente innspilling er en nesten fjorten minutters versjon av den tradisjonelle sangen «Black Is the Color (Of My True Love’s Hair)» (fra Sings).
På slutten av 1960-tallet tilbrakte hun en del tid i Europa og forlot deretter musikken for å oppdra sønnen som ble født i 1969 i California. Nesten 30 år senere spilte hun inn albumet Love Songs i 1996 og begynte å opptre offentlig igjen. Dette inkluderte gjenforeningskonserter med pianisten Burton Greene på to musikkfestivaler i mai 2003: Visions Festival i New York og Le Weekend i Stirling.
I 2004 ga hun ut You Thrill Me: A Musical Odyssey, en samling sjeldne og uutgitte innspillinger fra årene 1962–1979. ESP-Disk ga ut Sings og College Tour på nytt på en enkelt CD (The Complete ESP-Disk Recordings) i 2006. Hun kom tilbake i 2019 med albumet Live på Blank Forms, som ble spilt inn i First Unitarian Congregational Church i Brooklyn. Albumet ble fulgt opp i 2020 med en annen live-innspilling med tittelen An Evening In Houston på Clean Feed). 5. juni 2020 ga hun ut en uutgitt LP fra 1970 med tittelen Plays på sitt eget plateselskap.
Den 8. november 2015 dukket hun overraskende opp i på Jazzhouse i København, hvor hun gjorde, etter sigende, sin femte offentlige konsert gjennom tidene. På dette besøket spilte hun sammen med pianisten Burton Green, bassisten Tjitze Vogel og trommeslageren Barry Altschul. salt peanuts* var selvsagt på plass, og kunne melde om at de gjorde en rekke svært såre og personlige versjoner av blant andre «Careless Love», «Black Is The Color Of My True Love’s Hair», den såreste versjonen av «Don’t Explain» siden Billie Holiday, på duo med bassisten Tjitze Vogel, pluss «Fly Away With Me», «Solitude», og en aldeles nydelig versjon av «Nature Boy», en like fantastisk og sår versjon av «Lover Man», før de avsluttet med en strålende og usigelig sår versjon av «Hush, Little Baby». Som ekstranummer fikk vi hennes egen «Moon, Don’t Come Up Tonight», som er åpningssporet på debutalbumet. I tillegg gjorde de noen komposisjoner av Burton Greene, en fra Par Metheny, og en av de mer ukjente Thelonious Monk-komposisjonene.
Jeg er glad for at jeg fikk høre henne i alle fall en gang før hun forlot vår verden. Og den såre konserten i Jazzhouse står spikret som en av de sterkeste konsertene jeg har hørt. Hun hadde en stemme og en sårhet i fremføringene som fremdeles sitter spikret i hukommelsen, og vi vil savne den svært originale artisten.
Tekst og foto: Jan Granlie
