Hyman Paul Bley, ble født den 10. november 1932 og forlot denne verden den 3. januar 2016. Han var, ved siden av Oscar Peterson, Canadas mest kjente jazzpianist, og en pianist som var kjent for sine viktige bidrag i frijazzens begynnelse på tidlig 60-tall, så vel som hans store innflytelse på jazztrioen som kunstart. Bley var bosatt i USA. Paul Bley ble født i Montreal i Quebec, Canada. Hans adoptivforeldre var Betty Marcovitch, en innvandrer fra Romania, og Joe Bley, eier av en broderifabrikk.
I 1950 grunnla Bley Jazz Workshop i Montreal, hvor han spilte piano både på konserter og opptak med Charlie Parker. På den tiden spilt han også med tenorsaksofonistene Lester Young og Ben Webster. I 1953 spilte han med Charles Mingus på innspillingen «Charles Mingus og His Orchestra». Samme år produserte Mingus innspillingen «Introducing Paul Bley» (Debut) med Mingus på bass og trommeslageren Art Blakey. I 1960 Bley spilte han mer eller mindre fast med Charles Mingus Group.
I 1958 hyrte han de unge avant garde-musikere Don Cherry, Ornette Coleman, Charlie Haden og Billy Higgins til å spille på Hillcrest Club i California.
På begynnelsen av 1960-tallet var han en del av Jimmy Giuffre 3, med Giuffre på klarinett, og bassisten Steve Swallow. Dette var en trio som skapte en helt ny stil innenfor den nye jazzen, hvor musikken var neddempet og til tider relativt inadvent. Her introduserte Bley blant annet komposisjoner av sin ekskone, pianisten og organisten Carla Bley. Trioens musikk beveget seg mot den frie improvisasjonen, men var hele tiden preget av følelser og empati.
I samme periode var Bley på turné og gjorde også innspilling med tenorsaksofonisten Sonny Rollins, som endte opp med albumet «Sonny Meets Hawk!» med tenorsaksofonisten Coleman Hawkins.
I 1964 var Bley med på dannelsen av Jazz Composers Guild, en co-operative organisasjon som samlet mange jazzmusikere i New York. Her finner vi musikere som Roswell Rudd, Cecil Taylor, Archie Shepp, Carla Bley, Michael Mantler, Sun Ra, og andre. Denne gruppen arrangerte ukentlige konserter og opprettet et eget forum for «jazz-revolusjonen» i 1964.
Bley hadde lenge vært interessert i å utvide paletten i sin musikk ved hjelp av ukonvensjonelle lyder (for eksempel å spille direkte på piano-strengene). Det var derfor naturlig at han tok fikk interesse for de nye elektroniske muligheter som dukker opp i slutten av 1960. Han var en pioner i bruk av Moog synther, som han benyttet før et publikum for første gang i Philharmonic Hall i New York 26. desember 1969. Dette «Bley-Peacock Synthesizer Show», inkluderte også keyboardisten Annette Peacock, som hadde skrevet mye av Bleys repertoar siden 1964. Det resulterte i opptakene til «Dual Unity» (utgitt under navnet «Annette & Paul Bley») og «Improvisie», en fransk utgivelse som inneholdt to utvidede improvisasjoner med trioen med Paul på melodisk elektrisk piano og modulert synthesizer, Annette Peacock med bemerkelsesverdig, eksperimentell vokal gjennom hva som høres ut til å være en Maestro (designet av Tom Oberheim) og Ring Modulator og den nederlandske frijazz-trommeslageren Han Bennink, som også hadde dukket opp som en del av «Dual Unity».
Etter dette eksperimentet returnerte Bley til det akustiske pianoet.
I løpet av 1970 ble Bley, i samarbeid med videofotograf Carol Goss, ansvarlig for et viktig multi-media-initiativ, nemlig impro Artists, som ga ut LP-plater og videoer som dokumenterte solopiano-innspillinger med Sun Ra og andre frijazz-prosjekter med Giuffre, Lee Konitz, Gary Peacock, Lester Bowie, John Gilmore, Jaco Pastorius, Pat Metheny, Steve Lacy og andre.
På 1990-tallet begynte Bley som lærer på New England Music Conservatory, hvor han var en del år. Bley fortsatte å turnere internasjonalt helt til sin død, med godt over hundre CDer på samvittigheten. I sin selvbiografi som kom i 1999, Stoppe Tid: Paul Bley og Transformation of Jazz, ble publisert. I 2003 Time Will Tell: «Stopping Time: Paul Bley and the Transformation of Jazz». I 2008 ble han gjort et medlem av «Order of Canada».
Av musikere Paul Bley har innspilt plater med, kan vi nevne: Charles Mingus, Art Blakey, Charlie Haden, Ornette Coleman, Don Cherry, Billy Higgins, Kent Carter, Barry Altschul, Gary Peacock, Paul Motian, Anette Peacock, Dave Holland, Niels-Henning Ørsted Pedersen, Pat Metheny, Jimmy Giuffre, Lee Konitz, Jesper Lundgaard, Aage Tanggaard, John Surman, Bill Frisell, John Abercrombie, Red Mitchell, Evan Parker, Barre Phillips, Jane Bunnett, Adam Nussbaum, Franz Koglmann og Victor Lewis.
Hans siste innspilling på plate var «Play Blue: Oslo Concert» (ECM), som ble innspilt under Oslo Jazzfestival i 2008, og som kom ut i 2014, hvor han spiuller låtene «Far North», «Way Down South Suite», «Flame», «Longer» og «Pent-Up House».
Paul Bley døde den 3. januar 2016 hjemme hos sin familie. Han ble 83 år.
Jan Granlie
