Pianisten og komponisten Randy Weston ble født den 6. april 1926, og døde den 1. september i år.

Hans pianostil var sterkt påvirket av kollegene Duke Ellington og Thelonious Monk. Fra 1950-tallet jobbet han ofte med trombonisten og arrangøren Melba Liston, og han ble beskrevet som «The America’s African Musical Ambassador» og han har tidligere uttalt at, «Hva jeg gjør, gjør jeg fordi det handler om å undervise og informere alle om vårt mest naturlige kulturelle fenomen. Det handler egentlig om Afrika og Afrikas musikk».

Randolph Edward Weston vokste opp i Brooklyn, New York, hvor hans far eide en restaurant. Hans mor var fra Virginia, og hans far var av jamaicansk-panamansk avstamning, og han studerte klassisk piano som barn og tok dansetimer. Han ble uteksaminert fra Boys High School i Bedford-Stuyvesant, en skole hans far sendte ham til fordi det hadde et rykte for høy kvalitet på utdanningen. Han tok pianoleksjoner hos Atwell, fordi i motsetning til hans tidligere pianolærere, tillot Atwell ham å spille musikk utenfor det klassiske musikkrepertoaret.

Etter å ha tjenestegjort i den amerikanske hæren under andre verdenskrig, ble han i likhet med sin far, restauranteier, som ble besøkt av mange jazzmusikere. Blant dem mange av hans store pianohelter som annet Count Basie, Nat King Cole, Art Tatum, Duke Ellington og hans fetter Wynton Kelly. Men av alle pianistene, var det Thelonious Monk som hadde størst påvirkning på den relativt unge musikeren.

På slutten av 40-tallet begynte han å spille med Bullmoose Jackson, Frank Culley og Eddie «Cleanhead» Vinson. Han spilte med Kenny Dorham i 1953, og i 1954 med Cecil Payne, før han dannet sin egen trio og kvartett og utga sin debutplate, «Cole Porter in a Modern Mood» på Riverside i 1954, en plate Cole Porter ilikte godt.

Han ble kåret til «New Star Pianist» i Down Beat International Critics ‘poll av 1955, og flere album fulgte, hvor «Little Niles» var blant de aller beste, en plate som kom på slutten av tiåret.

På begynnelsen av 60-tallet startet mye av Westons musikk å påvirkes av den afrikanske musikken, som man kan høre blant annet på innspillingen «Uhuru Africa» fra 1960, (hvor poeten Langston Hughes medvirker) og «Highlife» (full tittel: «Music from the New African Nations featuring the Highlife»), den sistnevnte utgitt i 1963, to år etter at Weston for første gang besøkte Afrika, som en del av en amerikansk kulturdelegasjons tur til Lagos i Nigeria. På begge disse albumene jobbet han sammen med arrangøren Melba Liston. «Uhuru Africa», eller «Freedom Africa», regnes som historisk og som feiret flere nye afrikanske lands uavhengighet. I tillegg hadde bandet på\ den tiden ofte med tenorsaksofonisten Booker Ervin.

I 1991 (utgitt i 1992) gjorde han også dobbel CDen «The Spirits of Our Ancestors», som besto av arrangementer av hans langvarige samarbeidspartner Melba Liston. Albumet inneholdt nye, utvidede versjoner av mange av hans mest kjente låter, og bandet inkluderte flere afrikanske musikere, med trompeteren Dizzy Gillespie og saksofonisten Pharoah Sanders som gjester.

Weston produserte en rekke album i en rekke formater: solo, trio, mellomstore grupper og hadde et fruktbart samarbeid med Gnawa-musikere fra Marokko. Hans mest populære komposisjoner må kanskje være «Hi-Fly», som han har sagt var inspirert av sin erfaring med å være så storvokst, og at avstanden ned til bakken var så stor (!), «Little Niles», som ble oppkalt etter hans sønn, «Blue Moses» «The Healers» og «Berkshire Blues», som aller ofte er blitt spilt av andre fremtredende musikere.

I 2002 ble han hyret inn sammen med bassist James Lewis for å spille ved innvielsen av Bibliotheca Alexandrina i Alexandria, Egypt. Samme år spilte han med Gnawa musikere i Canterbury Cathedral i England, på invitasjon av erkebiskop av Canterbury. Han spilte også i Kamigamo-helligdommen i Japan i 2005.

I 2013 spilte han inn albumet «The Roots of the Blues» på Sunnyside, en duosession med tenorsaksofonisten Billy Harper. Den 17. november 2014, som en del av Londons jazzfestival, spilte han nok en duokonsession med Harper, denne gang i Queen Elizabeth Hall. Og skribenten Kevin Le André i Jazzwise skrev i sin anmeldelse at de to musikerne nådde «den type avanserte samtaleintimitet som bare mestere oppnår».

Weston feiret sin 90-årsdag i 2016 blant annet med en konsert på Carnegie Hall i New York, men han fortsatte å turnere internasjonalt også etter det. Han spilte på Gnawa-festivalen i Marokko i april 2016, og deltok i Spoleto-festivalen i Charleston, South Carolina, den 2. juni, og samme år var han blant de som åpnet den 50. Montreux Jazz Festival. I juli 2016 var han en av de innledende talerne på den 32. verdenskonferansen for International Society for Music Education i Glasgow.

Weston fikk aldri den oppmerksomheten han fortjente som musiker og komponist, og ikke minst, brobygger mellom USA og Afrika. Han forble en musikernes musiker helt til sin død.

Du kan se et videoklipp fra Kongsberg Jazzfestival i 1974 HER

Diskografi:

Som bandleder:
1954: «Cole Porter in a Modern Mood» (Riverside) – 10-inch LP
1955: «The Randy Weston Trio» (Riverside) – 10-inch LP
1955: «Get Happy with the Randy Weston Trio» (Riverside)
1956: «With These Hands…» (Riverside)
1955-56: «Trio and Solo» (Riverside) bl.a. med låter fra «The Randy Weston Trio»
1956: «Jazz à la Bohemia» (Riverside)
1956: «The Modern Art of Jazz by Randy Weston» (Dawn) – også utgitt som «How High the Moon» (Biograph)
1957: «Piano á la Mode» (Jubilee)
1958: «New Faces at Newport» (MetroJazz)
1959: «Little Niles» (United Artists)
1959: «Destry Rides Again» (United Artists)
1959: «Live at the Five Spot» (United Artists)
1960: «Uhuru Afrika» (Roulette)
1963: «Highlife» (Colpix)
1964: «Randy» (Bakton) – senere utgitt som versjon to av «African Cookbook» (Atlantic) i 1972
1965: «Berkshire Blues» (Freedom) – gjenutgitt i 1977
1964-65: «Blues» (Trip)
1966: «Monterey ’66» (Verve)
1969: «African Cookbook» (Polydor)
1969: «Niles Littlebig» (Polydor)
1972: «Blue Moses» (CTI)
1973: «Tanjah» (Polydor)
1974: «Carnival» (Freedom)
1974: «Informal Solo Piano» (Hi-Fly)
1975: «Blues to Africa» (Freedom)
1975: «African Nite» (Owl)
1975: «African Rhythms» (Chant du Monde)
1976: «Randy Weston Meets Himself» (Pausa)
1976: «Perspective» (Denon)
1978: «Rhythms-Sounds Piano» (Cora)
1984: «Blue» (Arch)
1987: «The Healers» (Black Saint) – med saksofonisten David Murray
1989: «Portraits of Thelonious Monk: Well You Needn’t» (Verve)
1989: «Portraits of Duke Ellington: Caravan» (Verve)
1989: «Self Portraits: The Last Day» (Verve)
1991: «The Spirits of Our Ancestors» (Verve)
1992: «Marrakech in the Cool of the Evening» (Verve/Gitanes)
1992: «The Splendid Master Gnawa Musicians of Morocco» (Verve/Gitanes)
1993: «Volcano Blues» (Verve/Gitanes)
1995: «Saga» (Verve)
1997: «Earth Birth» (Verve) – med Montreal String Orchestra
1998: «Khepera» (Verve)
1999: «Spirit! The Power of Music» (Arkadia Jazz)
2002: «Ancient Future» (Mutable)
2004: «Nuit Africa» (Enja)
2006: «Zep Tepi» (Random Chance)
2009: «The Storyteller» (Motéma)
2013: «The Roots of the Blues» (Sunnyside)
2017: «The African Nubian Suite» (African Rhythms)

Som sidemann:
«Duet in Detroit» (Enja, 1984 [1993]) – med Roy Brooks
«Charles Mingus and Friends in Concert» (Columbia, 1972) – med Charles Mingus

Foto: Carol Friedman