Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Innlegg

R.I.P Tony Allen

Tony Oladipo Allen ble født i 1940 og døde den 30. april 2020. Han var en nigeriansk trommeslager, komponist og låtskriver som bodde og jobbet i Paris. Allen var trommeslager og musikalsk leder av Fela Kutis band Africa ’70 fra 1968 til 1979, og var en av de viktigste grunnleggerne av sjangeren Afrobeat. Fela uttalte en gang at «uten Tony Allen ville det ikke være noen Afrobeat.» Han er også blitt beskrevet av Brian Eno som «kanskje den største trommeslageren som noensinne har levd.»

Allens karriere og livshistorie ble dokumentert i hans selvbiografi fra 2013: «Tony Allen: Master Drummer of Afrobeat», co-skrevet med forfatter og musiker Michael E. Veal, som tidligere skrev en omfattende biografi om Fela Kuti

Allen, som var en selvlært musiker ble født i Lagos, og begynte å spille trommer da han var 18 år, mens han jobbet som ingeniør for en nigeriansk radiostasjon. Allen var påvirket av Jùjú, en populær Yoruba-musikk fra 1940-tallet, men også amerikansk jazz, og den voksende highlife-scenen i Nigeria og Ghana. Han jobbet hardt for å utvikle en unik stemme på trommene, og studerte LPer og artikler av og om Max Roach og Art Blakey, men også den revolusjonerende ghanesiske trommeslageren Guy Warren (senere kjent som Kofi Ghanaba – som utviklet en svært etterspurt lyd som blandet tribal Ghanesisk trommespill med be bop – og som jobbet med Dizzy Gillespie, Charlie Parker, Thelonious Monk og Max Roach.

I 1964 inviterte Fela Kuti Allen til audition for et jazz-highlife-band han hadde planer om å starte. Kuti og Allen hadde spilt sammen som sidemenn i flere band i Lagos.

I 1969, etter en turbulent og lærerik tur til USA, utviklet Fela og det nylig omdøpte «Africa ’70»-bandet en ny militant afrikansk lyd, og blandet de tunge riffene og den universelle appellen til soul med jazz, highlife og polyrytmikk. Allen utviklet en ny stil for å utfylle Felas nye afrikanske stil som blandet flere forskjellige sjangrene.

Allen har fortalt hvordan han og Fela skrev musikk i 1970: «Fela pleide å skrive ut delene til alle musikerne i bandet. Jeg var den eneste som lagde musikken mens jeg spilte. Fela spurte hvilken type rytme jeg ville spille … Du kan si det til en god trommeslager fordi vi … har fire lemmer … og de spiller … forskjellige ting … mønstrene kommer ikke bare fra Yoruba … men også andre deler av Nigeria og Afrika.»

Allen spilte inn mer enn 30 album med Fela og «Africa ’70». Men på slutten av 1970-tallet vokste det fram splid mellom musikerne i bandet. Det var i hovedsak diskusjonene om royalties, lønn og anerkjennelse som vokste i intensitet. Han som hadde «funnet opp» rytmene som lå til grunn for Afrobeat og var bandets musikalsk tilrettelegger, følte at han ble tilsidesatt. Fela sto på sitt og sa at det var han som skulle ha royaltene for sangene sine. og i 1979 valgte Allen å forlate «Afrika ’70», og tok mange av medlemmene med seg.

Allen dannet sitt eget band, og spilte inn «No Discrimination» i 1980 og opptrådte i Lagos til han emigrerte til London i 1984. Senere flyttet han til Paris, hvor han spilte sammen med blant andre King Sunny Adé, Ray Lema og Manu Dibango.

«Post-Fela», som Allen utviklet, var en hybrid hvor han dekonstruerte og fusjonerte Afrobeat med electronica, dub, R&B og rap, og han refererer til denne syntesen som «afrofunk».

Han kom tilbake med et etterlengtet nytt prosjekt med sin 13. utgivelse. «Lagos No Shaking, Lagos No Shaking (Lagos is OK)», som ble spilt inn i Lagos, med et stort Afrobeat-band , ble Allens retur til «afrobeat» med røtter i avantgarde-elektronika-hybrider, før «Lagos No Shaking» ble utgitt 13. juni 2006.

I 2002 dukket han opp på Red Hot Organisations samlealbum «Red Hot and Riot» i en hyllest til Fela Kuti. Allen spilte han sammen med Res, Ray Lema, Baaba Maal, Positive Black Soul og Archie Shepp på et spor med tittelen «No Agreement.» Han spilte også trommer på albumet «Love Trap» utgitt av vokalisten Susheela Raman i 2003, og opptrådte også med henne live.

Senere var han med på plater med den franske elektronica-artisten Sébastien Tellier på albumet «Politics»,
Damon Albarn, Paul Simonon og Simon Tong, Charlotte Gainsbourg og den franske duoen Air og Jarvis Cocker of Pulp. Senere spilte han også med Zap Mama, den brasilianske sangeren Flavia Coelho, Flea i et prosjekt kalt «Rocket Juice and The Moon» med et album som kom i 2012.
I 2017 ga han ut «A Tribute to Art Blakey & the Jazz Messengers», en EP på Blue Note Records med en omarbeidet Afrobeat-versjon av Art Blakeys «Moanin’». Dette prosjektet gjestet også Tampere Jazz Happening, en konsert som ikke gjorde spesielt stort inntrykk på undertegnede. Samme år samarbeidet han med den maliske sangeren Oumou Sangaré på albumet «Mogoya».

I 2019 kom filmskaperen Opiyo Okeyo ut med dokumentarfilmen «Birth of Afrobeat» om Allens liv i musikk. Filmen ble vist på American Black Film Festival og vant 21st Century Fox Global Inclusions Award for Emerging Voices på BlackStar Film Festival.

Allen døde i Paris 30. april 2020, 79 år gammel.

Tekst: Jan Granlie
(med god hjelp av Wikipedia)
Foto: screenshot