Søndag 18. januar 2026 forlot gitaristen, multiinstrumentalisten og komponisten Ralph Towner oss, dette bekreftet hans familie i går ettermiddag.
Det var en gang da den improviserte musikkverden fikk en ny og unik stemme. Det var en stemme som knyttet tråder både framover og bakover. Den skapte en verden som forente og foredlet klassisk musikk, tradisjonsmusikk og det som ble kalt jazz.
Ralph Towner ble født 1. mars 1940 i delstaten Washington, i Chehalis, et lite samfunn midtveis mellom Seattle og Portland, like over grensa til delstaten Oregon. At den lille byen kaller seg rosebyen, tror jeg nok ikke var medvirkende til at Ralph Towner kom til Rosenes by ved Moldefjorden første gang i 1973 for å gi en solokonsert. Han mistet sin far tidlig, under andre verdenskrig. Som guttunge flyttet Towner og hans mor over delstatsgrensa til Bend, i Oregon, ved foten av et fjellmassiv dominert av De Tre Søstre, tre topper dannet av gamle vulkaner, alle med høyde over 3000 meter. Høyder som guttungen i Bend, OR, med en spontan evne til å skape linjeformede improvisasjoner, skulle overgå med solid margin.
Piano og trompet var hans instrumenter i begynnelsen, det var først da han studerte komposisjon på University of Oregon at han hørte noen spille Johann Sebastian Bachs musikk på klassisk gitar første gang. Her møtte han også og spilte jazz med bassisten Glen Moore som en pianotrio. Etter videre gitarstudier i Wien, flyttet han til New York, der Towner og Moore, sammen med Colin Walcott, en virtuos på tablas og sitar, og treblåseren Paul McCandless, for over 55 år siden ble med i Paul Winters The Winter Consort.
The Winter Consort spilte improvisert musikk med utgangspunkt i tradisjonsmusikk fra hele verden, det som seinere ble kalt verdensmusikk. Ensemblet med Towner et al. kan høres på albumene Road og Icarus, utgitt i henholdsvis 1970 og 1972. Sporet «Juniper Bear» – komponert av Ralph Towner – på det siste albumet, er en deilig Towner/Walcott duo. Komposisjonen «Chehalis and Other Voices» er også signert Towner og hans eminente gitarspill. Det var mens Towner var medlem av Winters Consort at han plukket opp 12-strengers gitar som ett av sine hovedinstrument, ved siden av den klassiske nylonstrengs-gitaren og tangentinstrumenter. Og (nesten) alltid: Det var på akustiske instrumenter han skapte sin magi.
Den nevnte kvartetten av medlemmer i Paul Winters ensemble, dannet snart en egen gruppe, som de etter hvert kalte Oregon. Kvartetten spilte inn sin aller første plate i 1970, men den forble uutgitt til 1980, da utgitt som Our First Record. Albumet forble lenge uutgitt da plateselskapet Increase Records gikk konkurs før albumet kunne lanseres. Da Oregon spilte ved Molde-festivalen i 1975 var NRK på plass.
Det skulle derfor bli Music of Another Present Era som skulle bli debutalbumet til Oregon. Oregon ble raskt en av de aller fremste og mest særmerkte stemmene i den nye internasjonale jazzen etter 1970. Navnet til dette albumet henspilte visstnok til at kvartettens opprinnelig tiltenkte navn var Thyme – Music of Another Present Era. Forslaget om å endre navnet til Oregon kom ikke fra de to musikerne i bandet med opphav i delstaten, men fra Paul McCandless.
Da Colin Walcott døde i en bilulykke i Magdeburg i Tyskland i 1985, trodde nok mange at det var slutt på Oregon. Men etter at Trilok Gurtu ble med til en minnekonsert for Walcott ble han tatt opp i bandet. Oregon fortsatte å turnere og utgi nye album helt til det siste. Det siste utgitte bandet med kontemporære opptak er Lantern, innspilt i Bauer-studioet i Ludwigsburg i november 2016. Seinere har det blitt utgitt historiske opptak med bandet.
Parallelt med arbeidet i Oregon hadde Towner en lang rekke prosjekter, solo-prosjekter, duo med John Abercrombie, samarbeid med Jan Garbarek, ikke minst med vakre Solstice, spilt inn i Rainbow Studio i desember 1974, da de også ga konserter på NRK radio og TV. Ta med samarbeidet med Garbarek på Dis, innspilt samme sted to år seinere, og du har to album som er manges favoritter. Musikken fra Solstice kan du også høre i et opptak fra innøvingen av materialet til albumet i Munch-museet. Opptaket er tilgjengelig i NRKs nettspiller. Towners samarbeid med ECM og Manfred Eicher var skjellsettende for mange av oss, fra det aller første albumet i eget navn, Ralph Towner with Glen Moore – Trios / Solos.
Minnene er mange, og de sitter dypt, med røtter langt inn i hjerteregionen. Sist gang vi hadde gleden av å høre Ralph Towner var i Kongsberg kirke 7. juli 2022, da han turnerte med musikken fra det som ble hans aller siste soloalbum på ECM, At First Light, innspilt fire-fem måneder tidligere.
Ralph Towner er død, men minnene vil leve lenge. Og musikken er aldri lenger unna enn dine egne platehyller.
Hvil i fred, store mester. Gullstrengene dine har sunget sin siste sang.
Johan Hauknes
Foto: Tore Sætre (Kongsberg kirke, 7. juli 2022)
