Den amerikanske gitaristen Ralph Towner har vært en del av mesteparten av min tid som jazzinteressert. Det startet med gruppa Oregon sammen med oboisten med mere, Paul McCandless, bassisten Glen Moore og Collin Walcott på sitar i 1979, etter at Towner hadde forlatt Paul Winter’s «Consort», og etter Oregons første, utmerkede plater Music of Another Present Era (1972), Distant Hill (1973), Winter Light (1974) og In Concert (1975), oppdaget jeg at han også hadde gjort duoplaten Trios / Solos med Glen More (1972) og soloplaten Diary (1973). I 1974 kom platen og bandprosjektet Solstice, et prosjekt som fikk stor suksess her oppe i nord, kanskje fordi bandet i tillegg til han selv, besto av saksofonisten Jan Garbarek, bassisten Eberhard Weber og trommeslageren Jon Christensen.
Og etter det dukket Towner opp i en rekke forskjellige konstellasjoner, gjerne i de mindre formatene, så som duo med Gary Burton, Larry Coryell, Jan Garbarek, Maria Joao, David Friesen, Keith Jarrett og mange flere.
De senere årene har spilt mye solo, og han har vært i Norge, og særlig på Maijazz i Stavanger, flere ganger. I februar i fjor, var han i Auditorio Stelio Molo RSI i Lugano i Italia for å gjøre soloplaten At First Light. 11 komposisjoner eller improvisasjoner, alt fremført på klassisk, nylonstrengs gitar, hvor Towner har skrevet de fleste, med unntak av Jule Styne, Betty Comden og Adolph Greens «Make Someone Happy», den tradisjonelle «Danny Boy» og Stanley Adams og Hoagy Carmichaels «Little Old Lady».
Og jeg må innrømme at jeg blir litt overrasket over at den gode gitaristen fremdeles låter (nesten) like fint som i «ungdommen». Hans egne komposisjoner er lyriske og vakre, og heller både mot det klassiske, mot flamenco og jazz i omtrent like stor grad. Ryktene har fortalt at de konsertene han har gjort de senere årene har vært litt kjedelige, og at Towner nok begynner å bli litt stiv i fingrene. Men det er overhodet ikke tilfelle på denne innspillingen. Her låter han omtrent like friskt som tidligere, og hele veien gjennom er dette solo gitar som roer sjela og som nesten roper etter et godt glass. Jeg var ytterst skeptisk til at han skulle gjøre den gamle «Danny Boy», som er med på nesten alle solokonsertene hans. Men jeg synes han også leverer en fin versjon av denne ihjelspilte låta.
En overraskende fin plate fra den gamle gitarmester, som vil bli spilt mye utover våren og sommeren, mens sola står over rånokken og det er lov å ta seg et glass i solveggen.
Jan Granlie
Ralph Towner (g)
