Den norske trioen 1982, er et ytterst originalt ensemble. Kombinasjonen av hardingfele, orgel og trommer, er ikke noe man møter til daglig. Derfor er det også en helt spesiell opplevelse å sette seg ned i fred og ro med denne platen. Så vidt jeg vet, så er dette trioens femte plateutgivelse, og noe som kjennetegner platene er coverne, som hele tiden har vært av husfasader, gjerne av bolighus fra 50-tallet, bygd i typisk 50-talls vestlandstradisjon.
De tre musikerne har holdt sammen i 10 år, og derfor kan man regne «Chromola» som en slags jubileumsplate. Personlig tror jeg ikke så mye av musikken er nedtegnet altfor detaljert på forhånd, noe som indikerer at vi her møter tre relativt frittgående improvisatører, som etter såpass lang tid sammen, kjenner hverandre godt, og vet hvor den enkelte vil, musikalsk.
Låtene har fått titler etter lengden på hver låt, det vil si at førstelåta heter «07:56» osv. Og hvorfor ikke? Da legger man i alle fall ikke opp til noen forutbestemte meninger i noen retning for lytteren. Så kan man selv gå inn i musikken og tenke sine egne tanker og bygge sine egne landskaper rundt musikken man hører.
Sigbjørn Apeland, som trakterer kirkeorgel og harmonium, må være den organisten i Skandinavia med de største og mest vidåpne ørene. Han lytter intenst til de andre musikerne, og behandler orgelpipene som var de hans egne barn. Det han får ut av kirkeorgelet er hele veien vakkert og tilbakelent.
Fiolinisten Nils Økland, har de senere årene er blitt en slags «Fanitullen» innenfor kreativ bruk av det norske nasjonalinstrumentet hardingfele, denne spesielle fiolinen med fire overstrenger og fire eller fem resonansstrenger (understrenger). Dette gir en helt egen lyd, og som låter veldig norsk, hvis det er lov å bruke slike floskler på salt-peanuts.eu? Han spiller tradisjonelt, samtidig som han er en nyskaper, og bringer hardingfelespillet inn i et moderne lydbilde, som ingen andre gjør han etter.
Og bak det hele sitter trommeslager Øyvind Skarbø med sine trommer, som i denne sammenhengen fungerer like mye som perkusjon som streit trommesett.
Gjennom hele platen (sju relativt lange spor) er musikken nedpå, den oser av tradisjoner, samtidig som den er ultramoderne, mye takket være Skarbøs trommespill og Øklands behandling av den vanlige fiolinen og, ikke minst, hardingfela.
Musikken er drømmende, den oser av norsk vestlandsnatur, og jeg kunne veldig gjerne tenke meg å høre denne musikken i ei bittelita kirke en sommerdag. For eksempel den lille kirka i Undredal eller Den engelske kirka i Balestrand ved Sognefjorden. Enkelt, mektig, tradisjonelt og moderne – og usigelig vakkert fra start til mål.
Jan Granlie
Nils Økland (hardangervio, vio), Sigbjørn Apeland (kirkeorg, harm), Øyvind Skarbø (dr)
