I desember 1987 var den tyske saksofonisten Peter Brötzmann i Japan. Den 4. spilte han duo med den japanske trommeslageren Sabu Toyozumi på OHM, Koiwa i Tokyo. Nå er opptak fra konserten tilgjengelig på NoBusiness Records, og viser at både Brötzmann og Toyozumi hadde et nært forhold til John Coltrane og Rashid Ali sin innspilling Interstellar Space (Impulse!, 1974). Men Brötzmann og Toyozumi er ingen kopier av den gamle duoen. Brötzmann har aldri kopiert noen, det er vel heller andre som har forsøkt å kopiere han. Og de som følger med på salt peanuts* kjenner godt til Brötzmanns musikalske bravader, som en av de absolutt ledende innenfor den europeiske frijazzen. Men Toyozumi er kanskje litt mer ukjent for de jazzinteresserte her i vesten.
Yoshisaburo «Sabu» Toyozumi ble født i Tsurumi, i Yokohama i 1943. Han regnes som en av en liten gruppe musikalske pionerer som utgjorde den første generasjonen som spilte fri improvisasjonsmusikk i Japan. Som improviserende trommeslager spilte han med mange av nøkkelfigurene i japansk frimusikk inkludert de to hovedfigurene i den første generasjonen, Masayuki Takayanagi og Kaoru Abe fra slutten av 1960-tallet og utover. Han er en av svært få i denne kretsen som fortsatt lever og er engasjert i å spille denne musikken i dag. Toyozumi er med på en rekke innspillinger med mange av de mest bemerkelsesverdige japanske og internasjonale improvisasjonsmusikerne, inkludert Derek Bailey, Mototeru Takagi, Misha Mengelberg, Peter Brötzmann, Keiji Haino, Otomo Yoshihide, Tom Cora og Fred Van Hove.
I 1971 ble han det eneste ikke-amerikanske medlemmet av Association for the Advancement of Creative Musicians (AACM)). Han dedikerte sin første plate som leder, Sabu – Message to Chicago, til komposisjoner av AACM-medlemmer, og turnerte i 1992 med AACM-trompetisten Wadada Leo Smith.
Han har vært med på å bringe mange europeiske og amerikanske improvisatorer til Japan, inkludert Derek Bailey, Misha Mengelberg og Sunny Murray. I 2005 arrangerte den britiske gitaristen John Russell et to-dagers arrangement dedikert til Toyozumi, der trommeslageren opptrådte i forskjellige bandsammensetninger med 14 musikere fra Londons improviserte musikkscene, inkludert, spesielt Evan Parker, Lol Coxhill, Phil Minton, John Edwards og Steve Beresford.
Men nå befinner vi oss altså i Tokyo. Og sammen med Brötzmann gjør han åtte fritt improviiserte «strekk» som gir oss nok et nytt innblikk i ett av prosjektene Brötzmann gjorde i sin ytterst kreative periode som musiker.
1987 var et aktivt år for den godeste tyskeren. I løpet av året fikk vi plater som Low Life (duo med Bill Laswell), Last Exit (den første platen med superbandet Last Exit med gitaristen Sonny Sharrock, bassist Bill Laswell og trommeslageren Ronald Shannon Jackson), Der Jazz in Deutschland (duo med Laswell), Go-No-Go (med Alfred 23 Harth), WHATTHEFUCKDOYOUWANT (duo med Sonny Sharrock), og de to platene No Material og Live in Munich 1987 (med bandet No Material med Ginger Baker, Sonny Sharrock, Nicky Scopelitis og Jan Kazda). I november gjorde han platen Live in Okoyama 1987, med den britiske gitaristen Derek Bailey og den japanske trommeslageren Sabu Toyozumi. Og siden Brötzmann allerede var i Japan, og Toyozumi gjerne ville spille med han, ble det en konsert i OHM i Tokyo den 4. desember.
Dette var kanskje i den perioden Brötzmann var mest kreativ og aktiv. Og sammen med Toyozumi leverte de musikk som fikk veggene til å bule i OHM. De to musikerne er litt like i uttrykket, selv om de forholder seg til hvert sitt instrument, Brötzmann på tenorsaksofon og tarogato og Toyozumi på trommer. Og trommespillet avviker en del fra de frittgående trommeslagerne vi har hørt fra den tiden. Det høres nesten ut som om den godeste japaneren har spilt mye i marsjorkestre, for han holder en relativt stødig takt gjennom låtene, noe som gir Brötzmann muligheten til å «kline til» akkurat slik han vil, uten å forholde seg til annet enn den stødige takten til trommeslageren.
Derfor blir dette også (innimellom) en relativt «streit» utgave av Brötzmann, men ikke uten de sedvanlige kraft- og energistøtene han er så kjent for dukker opp. Saksofon- og tarogatospillet er hele veien ytterst kreativt. I andresporet «Toh-ro» går det relativt stille og rolig for seg, mens Brötzmann spiller fantastisk på tarogatoen, og trommene i bakgrunnen er over, under og på begge sider av Brötzmann. Og hele veien er dette tett kommunikasjon på tvers av alle språk- og kulturbarrierer.
I «Yuh-ru-Yuro» høres det nesten ut som Brötzmann både er innom barytonsaksofon og bassklarinett, men ifølge coveret spiller han kun tenor. Men i sjettesporet «Valentine Chocolate» plukker han frem klarinetten, uansett hva som står i coveret. Og det er hekt naturlig, for Brötzmann var en stor kapasitet på klarinettspill, og var en av de som trakk dette instrumentet inn i frijazzen, i stedet for at «lakrisstanga» skulle forbli gjenglemt i swingjazzen. Og spillet er hele veien fremragende, veldig kreativt og fint. Gjennom alle de åtte sporene får vi nesten himmelsk frijazz fra to musikere som virkelig trives i hverandres selskap, og når de avslutter med «Peter & Sabu’s Points» har vi fått energiutløsninger for flere dager, hvor all musikken, på mange måter henger sammen, og er nesten uvant strukturert til å være Brötzmann i glansperioden.
En strålende duoutgivelse som like godt kunne vært innspilt i dag!
Jan Granlie
Peter Brötzmann (tenor saxophone, tarogato), Sabu Toyozumi (drums)
