Jeg kjenner hverken pianisten Marcus Burger eller saksofonisten Jan Von Klewitz, som er ledere for dette prosjektet fra før, men jeg kjenner godt til trompeteren Kenny Wheeler som dette er en hyllest til, og som medvirker på flugelhorn, og vokalisten Norma Winstone, som også er med som gjest. Jeg kjenner heller ikke til trombonisten Stefan Lotterman, bassisten Martin Gjakonovsli eller trommeslageren Felix Astor fra før, men det kan selvsagt være min feil som ikke følger godt nok med hva som skjer i Nederland, for det er der denne innspillingen er gjort live så tidlig som i 1993.

Og at den er live er lett å høre. For pianolyden er aldeles forferdelig gjennom hele plata. Det er nevnt i coveret også, men siden det er et liveopptak, så var det umulig å gjøre noe med, i følge coverteksten.

Det er alltid hyggelig å høre Kenny Wheeler, og hele veien gjennom spiller han strålende. Og sammen med Winstones vokal, så hadde jeg vært fornøyd med det.

Men det er faktisk trombonisten Stefan Lotterman somgir meg de største kickene på plata. Hans spill ligger i et litt annet musikalsk landskap enn de andre musikerne holder seg, og er mye tettere på svenske Eje Thelin og tyske Albert Mangeldorff i spillet, med tostemt spill og ytterst moderne i forhold til resten av bandet.

Når de andre kommer inn, så går man flere år tilbake i tid, men ikke lenger enn at det fungerer. Utover er også Wheeler med på notene og presser bandet til å endre litt stil. Og vi vet jo at både Wheeler og Winstone var familiære med den moderne jazzen.

Men helhetsinntrykket ødelegges totalt av den råtne lyden på pianoet. Det eneste som her kan regnes som en hyllest, er at vi får enda en anledning til å høre Kenny Wheelers nydelige trompetspill, over Norma Winstones ordløse vokal og Stefan Lottermans utsøkte trombonespill. Dessverre.

Jan Granlie

Marcus Burger (p), Jan Von Klewitz (s), Kenny Wheeler (flh), Norma Winstone (v), Stefan Lottermann (tB9, Martin Gjakonovski (b), Felix Astor (dr)