Den danske bassisten Jesper Bodilsen, kjenner de fleste fra samarbeidet med den italienske pianisten Stefano Bollani og den danske trommeslageren Morten Lund, men som bassist er han å finne i en rekke sammansetninger og grupper.
En av disse gruppene er Acouspace Plus, hvor vi møter han i et ganske annerledes landskap enn når vi hører han med Bollani og Lund. Her har han gått i kompaniskap med saksofonistene Claus Waidtløw og Joakim Midler, pluss Spejderrobot på elektronikk.
Men selv om bandet heter Acouspace Plus, føler jeg at dette er Bodilsens plate, siden det er han som tar føringen helt fra start.
Det starter med den neddempede og litt søkende «Snowland» av Waidtløw, hvor Bodilsens bass legger føringen under de to saksofonistene og Spejderrobots elektronikk.
Det fører over i McHugh og Adamsons «Too Young To Og Steady» i en helt annen versjon enn de man har hørt tidligere, med blant andre Lars Gullin og Jon-Pål Inderberg i Subtrio, eller Warne Marsh. For det første er man vant til å høre denne fine låta spilt på barytonsaksofon, mens vi her får den på to tenorer. Men noe av stemningen og det Tristanske, hvor man improviserer rundt temaet en stund før man entrer temaet, er hele tiden til stede, og vi får en original versjon.
Bodilsens «Edith» er neste, og vi får en følelse av at hele denne platen er viet det melankolske og litt mørke. Men «Edith» er en fin låt, hvor basslyden hele tiden styrer de andre musikerne.
Millers «Le belle dame sans regrets» er neste, med en fin bassintro, som nesten kunne være tatt fra NHØPs verden, før Waidtløws sopransaksofon og Milders tenor kommer inn. Her kommuniserer de to saksofonene fint og løst, uten å gå i veien for hverandre, og hvor begge beviser hvilke dyktige saksofonister de er.
Milders «Amen» er neste, med fin bassintro. Dette er en slags salme gjort av den dyktige svensken, og foregår hele tiden helt nede i det mørke, før den litt lysere «Cereal Killer» av Bodilsen overtar. Her får vi enda mer flott bass-spill i NHØP-landskapet, selv om Bodilsen ikke er så opptatt av å spille raskere enn lynet, slik tilfelle ofte var med NHØP. De to saksofonistene leker seg rundt bassen, og låten utvikler seg til å bli platens høydepunkt.
Waidtløws «Whisper» holder seg også på det neddempede og fine, mens Bodilsens «Song For Her Being Here», er en låt som kunne vært på Lennie Tristanos settliste, med unntak av pianoet.
Så runder man av med Elkjærs «Exit», en 45 sekunders liten sak, hvor Spejderrobot er enerådende. Jeg vet ikke helt hvorfor denne låten er tatt med, siden den skiller seg såpass mye ut fra de resterende, men det gjør ikke så mye, siden vi som bonusspor fåt Monks «Blue Monk», i en original og gjennomsiktig versjon.
Platen er mye mer blitt en trioplate, med de to saksofonistene pluss bass, enn en kvartettplate, siden Spejderrobot bare i liten utstrekni9ng gjør seg gjeldende på platen. Og som trioplate er den fin. Jeg blir litt forvirret i de delene hvor elektronikken er med, men ellers er dette musikk som gjerne høres på klubb. To fine saksofonister som har nær og tett kontakt gjennom hele platen, sammen med en bassist som har den totale kontroll og som spiller med fin og tung stemme. Spejderrobot blir litt for usynlig til at han hadde trengt å være med, men det skjemmer ikke platen på noen som helst måte der han kommer med sine innspill.
Jan Granlie
Jesper Bodilsen (b), Claus Waidtløw (ts, ss), Joakim Milder (ts), Spejderrobot (elec)
