Den franske pianisten Sophie Agnel er de senere årene markert seg sterkt på den fritt improviserende jazzscenen i Frankrike, men også utenfor hjemlandet. Hun arbeider mye med preparert piano, noe som gjør henne både spennende og original. Hun har samarbeidet med artister som Paul Rogers, Phil Minton, Noel Akchoté og Axel Dörner, for å nevne noen få, og hun har studert med George Russell og Dave Liebman.
Med seg i denne trioen, har hun det engelske radarparet John Edwards på bass og Steve Noble på trommer. Disse to har i en rekke år vært en del av selve begrepet på fritt improvisert jazz på de britiske øyer, og mange er de som har fått gleden av å samarbeide med to to i kompet, særlig i triosammenheng.
På «Aqisseq» får vi tre sekvenser, «Aqissit», «Aqussiaq» og «Aqisseq», som alle befinner seg i den litt søkende delen av den fritt improviserte musikken. Jeg har en mistanke om at mange ikke engang vil kalle den kunsten de tre bedriver som jazz, men heller samtidsmusikk. Men det spiller ingen rolle. De tre kommuniserer på et svært høyt nivå, og det er fullt forståelig at alle tre musikerne er med på coverframsiden. For dette er musikk de tre har laget der og da, og er musikk jeg aldri tror man kan få høre en gang til.
Tittelen «Aqisseq» er et ord som brukes mye på Grønland, og betyr fjellrype, og er et ord som flere foreninger og organisasjoner med tilknytning til Grønland benytter seg av. Trioen har hentet ordet fra et dikt av Phillipe De Jonckheere, eller kanskje diktet er skrevet som en hyllest til platen? Uansett starter det med: «There blows a whale – blue / There squarks the aqisseg / There cracks the Yermak – an ice-breaker / Piano / Bass / Drums».
Og disse første li9njene i diktet synes jeg fungerer godt som en forklaring på den musikken de tre spiller. Selv om musikken i stor grad kanskje gir mer en følelse av hav og kald natt i strandkanten enn fjell, så kan mer enn godt nok kjenne kulden kommer krypende. Men innimellom øyner man et håp om at våren er på vei, også på Grønland. I andresporet får vi en sekvens hvor Agnel spiller noe som kan minne om issmelting og rennende bekker, mens Edwards og Noble legger med et slags droneaktig komp.
Musikken er hele veien fri, og ved å lytte til musikken, får man mer og mer lyst til å utforske Agnels musikalske verden. De to engelskmennene kjenner vi som bånn solide innenfor denne kunstarten, men det er Agnel som er den store overraskelsen.
Dette er musikk du skal sette deg ned for å lytte til. La sommeren bare være der ute hos de som liker å steke seg i solvegen. Så kan du rolig trekke deg tilbake, finne godstolen og et varmt pledd, og sette volumet på opp mot ti, og bare nyte denne reisen til en øy man aldri får muligheten til å besøke.
Spennende!
PS: Det medfølghende videoklipp er hentet fra en konsert den 18. februar 2016, et halvt års tid før denne innspillingen ble gjort.
Jan Granlie
Sophie Agnel (p), John Edwards (b), Steve Noble (dr)
