Ekteparet Aki Takase og Alexander von Schlippenbach har lenge vært to av de ledende, avantgarde-pianistene i Europa. Med base i Berlin, har de begge, mest på hver sin kant, dominert deler av den spennende, europeiske pianojazzen de senere årene, og det er sjelden man har fått høre de sammen på samme scene. De har (eller har hatt) et prosjekt hvor de samarbeider med sønnen, som er DJ, men ellers kan jeg ikke huske å ha hørt de sammen – i alle fall ikke som duo.
Men nå er platen Four Hands Piano Pieces straks ute, hvor Schlippenbach blant annet skriver i coverteksten «I løpet av de første forsøkene på å improvisere med fire hender på pianoet, ble det snart klart at det å spille sammen uten noen konseptuelle retningslinjer – av noe slag – raskt kan føre til uønskede tautologier eller til og med pleonasmer. På den annen side er det godt mulig at med lengre erfaring i praksis vil det dukke opp noe nyttig. De nåværende stykkene, som ble komponert over en periode på tretti år, oppfyller disse kriteriene på forskjellige måter».
Og vi får servert 11 eksempler på samspill og samarbeid på platen, hvor de starter med «Jumping Jack», en relativt kort intro til resten. Jeg har en mistanke om at vi hører Takase i venstre kanal og Schlippenbach i den høyre, men det er jeg slett ikke sikker på. Men det spiller ingen rolle, for i begge kanalene spilles det like spennende, og kommunikasjonen er perfekt – omtrent som de to står i oppvasken hjemme og samtaler samtidig som de gjør unna husarbeidet. Deretter får vi den dystrere «Stoneblock 1», hvor det leker med blokkakkorder på en fin måte, og det er umulig å høre at dette er musikk som blir fremført av et ektepar på 75 og 85 år.
For musikken gjennom hele albumet er frisk og freidig, selv om Takase ikke er like «hurtig» på tangentene som da han spilte med Maria Joao og Niels-Henning Ørsted Pedersen på Moldejazz på 90-tallet, og Ørsted Pedersen ikke klarte å følge hastigheten til de to damene. Og man kan ane Schlippenbach nære forhold til Thelonious Monk i flere av sekvensene, og sammen med Takases «lysere» og «lystigere» spill danner de en fin kontrast og et ytterst spennende samspill.
Hele veien utfordrer de hverandre. Men mest føler jeg utfordringene og «servene» kommer fra «gemalen», som legger opp til at Takase skal svare og respondere, slik at man hele tiden har kontraster i spillet som gjør dette spennende.
Dette er blitt et spennende møte mellom to utmerkede improvisatorer, som kjenner hverandres bevegelser og ideer som siamesiske tvillinger. Og selv om musikken er fritt improvisert, blir den samtidig strukturert, slik god frijazz skal være. Og hele veien skaper de et spennende møte mellom to pianoer som både fascinerer kraftig og som er ytterst interessant.
Jan Granlie
Aki Takase (p), Alexander von Schlippenbach (p)
