Den japanske pianisten Aki Takase har i mange år vært bosatt i Tyskland sammen med sin ektemann, pianistkollega Alexander von Schlippenbach. Og sammen, og hver for seg, har de gjort en rekke spennende prosjekter opp gjennom årene. En av dem er Schlippenbach’ sønn fra et tidligere ekteskap, som når han holder på med musikk, kaller seg DJ Illvibe, og som har gjort trioprosjekter med sin far og sin stemor, Aki Takase, samtidig som han er med i Takases Japanic-prosjekt. Med i dette prosjektet er også saksofonisten Daniel Erdmann (Das Kapital, Velvet Revolution), bassisten Johannes Fink (Rolf Kühn Trio), og den utflyttede nordmann, trommeslageren Dag Magnus Narvesen (Schlippenback/Narvesen Duo, Damana, Delius/Majkowski/Narvesen Trio, NOCZ og Kitchen Orchestra ved siden av egen kvintett).
På dere første innspilling, «Thema Prima», får vi 10 låter, som i hovesak er skrevet av Takase, med unntak av et bidrag fra Erdmann og et fra Narvesen.
Det som særpreger Takases pianospill, er hennes fantastiske teknikk, som mange har hørt i duo-samarbeid med den portugisiske voikalisten Mario Joao, eller i trio med de to pluss bassisten Niels Henning Ørsted-Pedersen.
De fem musikerne hadde et fire dagers opphold i Budapest Music Centre (BMC) i forbindelse med Takases 70-årsdag i 2018, og på BMC lar de ikke mye tid gå til spille, så det var relativt selvsagt at oppholdet skulle ende opp med en plateinnspilling i BMCs eget studio.
Det som fascinerer mest på denne innspillingen er, ved siden av Takases heftige og råtøffe komposisjoner og spill, det tette og fine samspillet med de langt yngre musikerne hun omgir seg med. De gangene jeg har hørt DJ Illvibe, blant annet i trio med Takase og Schlippenbach, synes jeg ikke han har vært spesielt spennende. Men her utfyller han morens spill med mye god kreativitet og energi. Det samme kan man si om de andre musikerne, og jeg imponeres av Narvesens lydhøre og pågående trommespill og Erdmanns fine saksofonspill, som er personlig og egenartet. Johannes Fink er et relativt ubeskrevet blad for undertegnede, men leverer absolutt det han skal i dette prosjektet, og er en musiker vi gjerne hører oftere.
Det at Takase her møter yngre musikere, er med på å gjøre platen spennende. Og hvordan hun drar de yngre musikerne med seg i flere av låtene er formidabelt. Hør for eksempel på andresporet, «Thema Prima», og særlig avslutningen som swinger voldsomt.
I Erdmanns «A Goldfish in Space», får vi han som hovedperson, i en nydelig ballade, hvor han, Fink og Narvesen gjør en strålende jobb, selv om låten er kort. Narvesens «Mannen i tårnet», viser tydelig hvor den gode trommeslageren har oppholdt seg de senere årene. Her er det røtter tilbake til Frode Gjerstad og Didrik Ingvaldsen i Stavanger, samtidig som det er noe Berlinsk over det hele. En låt som skiller seg litt fra de andre på sitt eget vis, hvor vi får en kreativ og flott pianosolo fra Takase som beviser hvor dyktig og kreativ hun er.
«Wüstenschiff», kunne gjerne vært skrevet av Das Kapital, et av de flotte banda Daniel Erdmann har arbeidet med i mange år, og er en slags parafrase over den tyske cabaret-musikken med Brecht i bakgrunnen, mens «Hello Welcome» er en mer «tradisjonell» moderne komposisjon i arven etter Monk og som gjerne kunne vært gjort av Monks Casino med gemalen, Axel Dörner og Rudi Mahall i førersetet. En fin duett litt ut i låta med Erdmann og Fink, er virkelig med på å gjør denne låta.
«Monday in Budapest» er, sannsynligvis, laget der og da. For dette er platas mest «frie» avdeling, i alle fall i starten, før Takase tar grep og vi får spennende spill over hele linja, før vi får Erdmanns «Les Constructeurs», en vakker og frittgående ballade.
«Berlin Express» starter med DJ Illvibe som lager en slags toglyder, og man er tydeligvis på vei hjem til Berlin i hodene. Men det varer ikke lenge før Takase tar grep og tar musikerne tilbake til Budapest, og minner dem på at det er en stund til toget går. Denne låta er nesten som en suite, med forskjellige «deler» som er med på å gjøre musikken spennende og medrivende. Og det er «mor sjøl» som bestemmer hvor veien skal gå. Og musikken er deilig løs og spennende. Og selv om Takase holder tømmene, får hun med seg de andre musikerne inn i et kreativt, musikalsk landskap.
Så runder de av dette Budapest-besøket med «Madam Bum Bum», en nesten Fats Wallersk låt, hvor musikerne boltrer seg rundt temaet, mens de drar låta utover og gir den et snev av Berlin-cabaret. Nydelig og morsomt.
Aki Takase har opp gjennom årene gjort musikk av Fats Waller, Duke Ellington, Thelonious Monk, Ornette Coleman og Eric Dolphy, alt på sin helt personlige måte. Og nå tar hun med de fire, relativt unge musikerne inn i sin fantastiske, musikalske verden. Og det synes jeg hun skal fortsette med, når de nå er tilbake i Berlin. For dette er kreativt, tøft og utrolig deilig, fra start til mål!
Jan Granlie
Aki Takase (p), Daniel Erdmann (s), DJ Illvibe (turntables, elec), Johannes Fink (b), Dag Magnus Narvesen (dr)
