Egentlig hadde jeg regnet med at jeg ikke skulle få «tidligere ikke-utgitte» utgivelser med den amerikanske vokalisten Al Jarreau inn i skrivestua. Men når det er Record Store Day, så vet man aldri hva Zev Feldman i Resonance Records har klart å grave fram av musikk plateselskapet regner med kan være regningsvarende å utgi. Og Jarreau, som har figurert på en haug med Grammy-nominasjoner og andre prisutdelinger, selger sikkert plater i «bøtter og spann» i hjemlandet USA, fremdeles.
Alwin Lopez Jarreau ble født den 12. mars 1940, og døde den 12. februar 2017. Jeg hørte han første gang på utgivelsen Glow fra 1976, hvor han blant annet gjorde (den gang) særpregede versjoner av blant annet Elton Johns «Your Song» og James Taylors «Fire and Rain». I 1977 kom livealbumet Look to the Rainbow hvor han blant mye annet, gjorde en versjon av Paul Desmonds «Take Five», som ble en favoritt på studenthyblene.
Albumet hans Breakin’ Away fra 1981 tilbrakte to år på Billboard 200, og regnes som et av de fineste eksemplene på Los Angeles pop- og R&B-lyd. Han vant en Grammy for den i 1982 for beste mannlige popvokalopptreden. I alt vant han ti Grammy Awards og ble nominert 19 andre ganger i løpet av karrieren.
Men nå har det altså «seilt» inn et konsertopptak med den publikumsvennlige herren, innspilt i Childe Harold i Washington den 13. august 1976. Her får vi en konsert med en blanding av hans egne låter, pluss Leon Russells «Rainbow In Your Eyes», James Talors «Fire And Rain», Frank Fosters «Shiny Stockings» og, selvsagt, «Take Five», hvor Dave Brubeck er oppført som komponist, men plateselskapet burde visst at den låten er skrevet av altsaksofonisten Paul Desmond.
Vi får en drøy time med et veldig «glattbarbert» band med Tom Canning på Fender Rhodes, el.piano og ARP String Ensemble, Ben Atkins på bass og Tom Drake på trommer. Og fra de starter med «Letter Perfect» og til de avrunder med «We Got By», får vi servert den originale vokalisten i full bredde, og i versjoner av de mer kjente låtene, pluss noen av hans egne komposisjoner, som gjorde han til et fenomen på den tiden, helt til Bobby McFerrin entret scenen og overtok hegemoniet noen år etter.
Han gjør fine vokalversjoner av de kjente poplåtene, hvor jeg gjerne kunne tenkt meg et bedre og litt mer akustisk band som kunne levere noe mer enn kun komp for «stjerna». Og det er ingen tvil om at «Take Five» var den store «slägeren» på denne tiden, for her får vi en intro på over to-og-et-halvt-minutt, hvor han viser seg fram som en som kan få ut av seg utrolig mange ord på kort tid, før låten, som han «leker» med i nesten sju minutter. Og så vidt jeg husker, er versjonen omtrent helt lik den han gjorde på konsertalbumet Look To The Rainbow året etter. Og versjonen av «Shiny Stockings» er helt i hans ånd, hvor han gjør noe eget med den kjente «standarden» som var noe nytt og originalt i 1976.
Han har selv laget helt godkjente komposisjoner, som flettes fint inn mellom «standardene», og det låter helt sikkert glimrende for blodfansen, som har savnet opptak med han utover de tidligere offisielle platene.
Man kan, i ettertid, si mye om vokalstilen til Jarreau. Men da han herjet verden med sine plater, var det alltid musikk man satte på i sene nattetimer på hybelen, spesielt da det, en ytterst sjelden gang, var damer til stede. Og jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg påstår at samtlige jazzfestivaler i Europa og USA, hadde våte drømmer om å få han på programmet. Men om han hadde dukket opp på en jazzfestival hvor jeg var til stede, tror jeg at jeg hadde ønsket meg den originale vokalisten med et annet, og mye bedre band, enn det han hadde med seg denne kvelden, hvor det garantert ble servert og drukket, høye glass med fargede drinker og publikum var kledd i finstasen. Men nostalgisk så det rekker, er dette gjenhøret. Og av og til kan det kanskje være helt ok å få Las Vegas drivende inn i den lugubre skrivestua, når denne platen settes på.
Jan Granlie
Al Jarreau (vocals), Tom Canning (Fender Rhodes, electric piano, ARP String Ensemble), Ben Atkins (bass), Tom Drake (drums)
