Den amerikanske saksofonisten Albert Ayler gjorde i løpet av sitt relativt korte liv, en rekke konserter som ble tapet. Men alle ble ikke utgitt mens han var i live. Men etter at han forlot denne verden den i november 1970, har mange opptak funnet veien til CDer og LPer. Ikke alle med like god lydkvalitet, men mye av det holder virkelig godkjent kvalitet.
Nå har plateselskapet ezz-thetic, som er en del av Hat Hut Records, utgitt et konsertopptak fra Cellar Café i New York fra den 14. juni 1964, hvor vi møter Ayler på tenorsaksofon, Gary Peacock på bass og Sunny Murray på trommer – tre svært toneangivende musikere fra den friere scenen på den tiden.
Vi får 10 låter, hvor flere, som «Spirits», «Saints» og Children» nærmest var faste ingredienser på Aylers settliste. Og begge får vi i i tre forskjellige versjoner på dette opptaket.
Dette var i en av de mest kreative periodene i Aylers musikalske karriere. Han var tidlig ute med å eksperimentere med den nye jazzen, og sammen med hans nærmest gospell-aktige spillestil kombinert med det totalt frie, skapte han på mange måter sin egen skole, omtrent på samme tid som John Coltrane forsket innenfor det mer religiøse.
Mange påstår at dette er første gang dette opptaket blir å høre på plate. Men dette er ikke tilfelle. Flere av disse opptakene finner man på hans den strålende samleboksen «Holy Ghost: Rare & Unissued Recordings (1962-70)» på Revenant, en boks som bør finnes i et hvert hjem med respekt for seg selv. Dessuten var det meste av disse opptakene inkludert allerede på ESP-utgivelsene «Prophecy» og «Bells/Prophecy».
Vi møter en ytterst opplagt Ayler, som i løpet av disse drøyt 76 minuttene viser verden hva man kan gjøre med en tenorsaksofon. Og det er spennende å høre han i et såpass godt opptak, og tenke på alle de som i dag holder på med mye av det samme, og mener det er noe nytt.
Ayler var en foregangsmann innenfor den nye jazzen, og jeg vil påstå at han hadde nesten like stor betydning i visse kretser, som for eksempel John Coltrane, Miles Davis og Cecil Taylor.
Og kompet i denne sammenhengen er strålende. Selv om Peacock og Murray ikke kommer like godt fram i lydbildet, hører vi at det de presterer ligger tett opp til det Ayler gjør, og at de hele tiden er langt framme på «tuppa» for å følge han gjennom de krevende improvisasjonene.
Av de tre er det kun Gary Peacock som fremdeles er blant oss, og det er spennende å høre hans utvikling fra 1964 og fram til de mer «sedate» og «trygge» innspillingene og konsertene han har gjort de senere årene med Keith Jarrett Trio.
Trommeslageren Sunny Murray forlot denne verden den 7. desember 2017, men var, helt siden tidlig 60-tall, en viktig trommeslager innenfor denne musikken. Og sammen med Peacock og Ayler passet han perfekt.
Dette er blitt en fremragende plate som, selv om man har «Holy Ghost»-boksen, bør finne veien inn i samlingen, og spilles på volum 11, til glede for noen naboer, og til stor irritasjon for resten. For dette er kreativ musikk som må ha skapt furore da den ble fremført på Cellar Café i 1964. Og selv om vi nå, i 2020, er blitt vant til å lytte til denne musikken, er det nok fremdeles en del jazzentusiaster som ikke helt klarer å «ta til seg» denne energiutladningen.
Perfekt musikk for mine ører!
Jan Granlie
Albert Ayler (ts), Gary Peacock (b), Sunny Murray (dr)
