Saksofonisten og klarinettisten Alberto Pinton, er en av de mest benyttede saksofonister i Sverige, et land hvor det kryr av dyktige saksofonister og klarinettister. Bare innenfor plateselskapet Moserobie finnes det et utall usedvanlig dyktige og kreative utøvere av instrumentet, og Pinton har de senere årene bidratt på ikke mindre enn 60 plateinnspillinger. Som leder/co-leder er han med på ni innspillinger, og blant de han har stilt opp for som sidemann, kan vi nevne Torbjörn Zetterberg, Jill Johnson, Peter Danemo, Ale Möller og Bohulän Big Band, Peter Jöback, Joakim Milder, Lina Nyberg, Lennart Åberg & Peter Erskine, Björn Skifs, Lew Soloff, Adam Nussbaum, Viktoria Tolstoj og Alice Babs, for å nevne noen få.
Han kommer opprinnelig fra Porto Marghera i Italia, han har studert ved Berklee i Boston og han er nå bosatt i Stockholm.
I hans band Noi Siamo, møter vi han sammen med trompeteren Niklas Barnö, bassisten Torbjörn Zetterberg og trommeslageren Konrad Agnas i seks usedvanlig energiske komposisjoner av Pinton, hvor alle de fire musikerne leverer varene så til de grader.
Det åpner med den heftige «Krigarens väg», hvor det koker heftig, helt til Zetterberg mener at det har gått for langt, og setter ned tempoet i en strålende bass-solo. Barnö følger opp med en solo som starter nedpå, og som inneholder så mye energi og vitalitet at han rett og slett ikke klarer å holde seg nede. Soloen bygger seg flott opp, før Pinton kommer inn og de to, spesielt sammen med energisk og flott trommespill av Agnas drar «seieren» i land. En flott komposisjon og nydelig spill, som fører tankene tilbake til 60-tallets eksperimentering og heftige sessioner i New Yorks loft.
Så går de over i den rolige «Tangible-Intagible», hvor Barnö og Pinton leker seg med å kommunisere med hverandre relativt fritt. Pinton på klarinett og Barnö med sin typiske, litt sprø trompettone.
I «Magnetism» får vi et fint tema hvor trompet og klarinett samspiller og drodler på utmerket vis. Pintons solo på bassklarinett her er utsøkt, både i energi og oppfinnsomhet. Det er nesten så Eric Dolphy har gjenoppstått.
«Lacy» er også en relativt fri sak, og nok en gang får vi høre strålende trompetspill fra Barnö og Pinton. En låt som er akkurat det tittelen indikerer, litt lat, og helt passe for Barnös lett tilbakelente posisjon. Men det bygger seg opp, og det hele ender i et fint tema, som godt kan være en hyllest til Steve Lacy…
«L’aquilone» starter også nede og bygger seg fint opp. Musikerne kommuniserer nesten perfekt hele veien, og musikken lever så til de grader. Låta er, som alle de andre låtene, lys og munter og det er tydelig at her møter vi fire musikere med de samme ideer om hvordan dette skal låte.
Sist ut er «Kaptien K», som oser av New Yorks loftsjazz fra 60-tallet, oppgradert til 2015. En perle av en avslutning på ei strålende plate.
Musikken på «Resiliency» kan minne om for eksempel bandet Nacka Forum og flere av de tingene vi har fått fra plateselskapsdirektør og saksofonist Jonas Kullhammar de senere årene.
Platen er innspilt på Glen Miller Café i Stockholm den 29. juli i fjor, en av Stockholms viktige jazzklubber (som jeg håper har fått orden på sjenkebevilgningen sin, etter mye fram og tilbake de siste månedene). Lyder er overraskende god, noe som kan skyldes lydtekniker Johan Berke. Det er sjelden man hører såpass god lyd på en «live»-plate og en plate som ikke er innspilt i et profesjonelt platestudio.
En ytterst fin plate fra de fire svenskene, som anbefales på det sterkeste til alle venner av energisk 60-tallsjazz.
Jan Granlie
Alberto Pinton (bs, cl, bcl), Niklas Barnö (tp), Torbjörn Zetterberg (b), Konrad Agnas (dr)
