Saksofonisten, klarinettisten og fløytisten Alberto Pinton, har vært aktiv innenfor den relaivt fritt improviserte musikken i Sverige siden 80-tallet. Hans seneste prosjekt, den akkordløse kvartetten Noi Siamo, har tidligere gjort innspillingen «Resiliency» på Moserobie Records (anmeldelsen på salt-peanuts.eu kan du lese HER er de nå er ute med oppfølgeren «Opus Facere».
Han er født i Italia, og har studert både på Berklee og på Manhattan School of Music, hvor han har en mastergrad i saksofonspill. Han har studert med musikere som Hamiet Bluiett, George Garzone, Dick Oatts, Gary Smylyan, Jerry Bergonzi og Maria Schneider, for å nevne noen, og i Sverige har han vært med i og ledet en rekke band i Sverige før hans nyeste prosjekt med Noi Siamo.
Her møter vi Pinton og hans barytonsaksofon, altsaksofon, klarinett og bassklarinett, sammen med trompeteren Niklas Barnö, bassisten Torbjörn Zetterberg og trommeslageren Konrad Agnas, tre av de relativt unge, fremadstormende jazzmusikerne i Sverige.
Vi får seks komposisjoner gjort av Pinton, med unntak av fjerdesporet «Uscita di Sicurenzza», som kvartetten har gjort i fellesskap.
Og det er en helstøpt og svært kreativ kvartett vi møter. Musikken kan ikke umiddelbart kalles nyskapende, for vi finner en rekke referanser til 60-tallet og Ornette Coleman og andre saksofonisters samarbeid med Don Cherry i den musikken vi får servert. Men hele veien er det glimrende utført.
Pinton er en strålende saksofonist og klarinettist, og sammen med en av Nordens mest spennende trompetere, Niklas Barnö, legger de grunnlaget for en strålende musikkopplevelse. «Kompet» med Zetterberg og Agnas, er som siamesiske tvillinger i denne sammenhengen. De understøtter og pusher blåserne til å yte maksimalt, og det hele fungerer perfekt som et kollektiv.
Det er verdt å dvele litt ved Barnös trompetspill i dette bandet. Han er jo en relativt ung mann, men med så mye erfaring i spillet, så man nesten skulle tro han hadde vært tilstede i de mørke lokalene i New York på 60- og 70-tallet, hvor «den nye jazzen» ble utformet. Hans tone i hornet er litt tørr, og hele veien leverer han strålende, gjennomtenkte og relativt enkle solier. Og med Pinton ved sin side, blir dette et radarpar av sjeldne dimensjoner.
Noen vil kanskje sammenligne bandet med norske Cortex eller noen av de andre, norske bandene som de senere årene har dukket opp. Og det kan man gjøre med en viss rett. Men der hvor for eksempel Cortex raser avgårde, er Pintons kvartett mer tilbakeholdne og opererer mer på «små flater», for å bruke fotballspråket. De eksperimenterer med stilartene fra New Yorks 60-tall, og tar de med inn i «vår tid» på en fascinerende og fin måte.
Absolutt et band som bør få mye mer oppmerksomhet, ikke bare i Sverige, men også i resten av Norden.
Jan Granlie
Alberto Pinton (bs, as, cl, bcl), Niklas Barnö (tp), Torbjörn Zetterberg (b), Konrad Agnas (dr)
