Hva forbinder den vanlige jazzlytter med pianister fra England? Jo, Django Bates. Jeg tror ikke det er så mange som er vel bevandret uti livshistorien til den relativt unge pianisten Alexandre Hawkins. Men det trenger man heller ikke ha full oversikt over. Det er nok å lytte til hans nyeste innspilling med trioen hvor han spiller med bassisten Neil Charles og trommeslageren Tom Skinner.
Men han har en fullbefaren platekatalog bak seg. Han kom med sin første plate i 2007 med bandet The Convergence Quintet «Live in Oxford», før en ny kvartett, Barkingside, så dagens lys med innspillingen «Barkingside», året etter. Deretter fulgte i rask rekkefølge hans ensemble med «no now is so» (2009), trioen Decoy med «Vol.1: Spirit» og «Vol.2: The Deep», før The Convergence Quartet kom med «Song/Dance», alle disse i 2010. Deretter samarbeidet Decoy med Joe McPhee på «OTO» (2011), samme år som Hawkins kom med plate på Babel-selskapet og den fine «All There, Ever Out».
Etter det har det kommer en eller to plater hvert år hvor Hawkins har vært involvert. Og etter at denne selvtitulerte platen kom ut, har The Convergence Quartet for å spille inn enda en innspilling, «Owl Jacket» som kom ut på selskapet NoBusiness i mai i år.
Trioen vi møter på «Alexander Hawkins Trio», synes jeg er en nedstrippa, og litt mer oversiktlig versjon av hans ensemble. Han har alliert seg med glimrende musikere som følger han helt til døra hele veien, både i ensemblespill og i soloer. Komposisjonene regner jeg med er skrevet av Hawkins, selv om det ikke står noe sted på coveret. Musikken er sprelsk, spennende, moderne og vital. Hele veien har han en solid fot i den tradisjonelle pianotrioen, og han beveger seg med den største letthet innenfor flere hentydninger og skulderklapp til andre, tidligere pianister. Men han hyller også andre kolleger på platen, bl.a. trompeteren og trombonisten Taylor Ho Bynum (som spiller fast med Anthony Braxton) i låta «40HB».
Og jeg har en mistanke om at Anthony Braxton og noen av hans ideer har vært viktige for Hawkins i hans studier. Det er mye her som kan minne om Braxtons tilnærming til musikken på.
Det er med andre ord blitt en helstøpt og flott trioplate, med tre musikere som aldri går i veien for hverandre, men som støtter opp om hverandre og driver musikken framover.
Jan Granlie
Alexander Hawkins (p), Neil Charles (b), Tom Skinner (dr, perc)
