Den britiske pianisten Alexander Hawkins er, uten tvil, en av salt peanuts*’ favoritter blant nålevende pianister. Han er en skikkelig musikalsk kameleon, som for kort tid siden spilte hyllester til store, nyere jazzmusikere med sopransaksofonisten Roberto Ottaviano og hans italienske stjerneband, han har gjort en utsøkt duoplate med cellisten Tomeka Reid og jeg har hørt han med trommelegenden Louis Moholo-Moholo. I tillegg har han gjort soloplate(r), og jeg har hørt han solo på Tampere Jazz Happening, en søndag formiddag, der han gjorde en av festivalens beste konserter det året.
Nå er han ute med en trioinnspilling, sammen med bassisten og perkusjonisten Neil Charles og trommeslageren og perkusjonisten Stephen Davis, hvor Hawkins selv spiller piano, synth, sampler og perkusjon. Alle de 11 komposisjonene er gjort av Hawkins, og her møter vi han i et musikalsk landskap som ligger mye tettere på samarbeidet med Reid og solokonsertene, enn samarbeidet med Ottaviano og Moholo-Moholo.
Her er det relativt fri improvisasjon som preget lydbildet. Og å møte Hawkins med det ytterst vellydende pianoet i Fish Factory i London, er og blir en fryd for ørene. Og selv om det er Hawkins som leder trioen gjennom hele platen, er det det kollektive som fascinerer aller mest. Både Charles og Davis følger Hawkins helt til døra, og den godeste Hawkins har klart å få de to andre til å slappe av og nyte samspillet på en overbevisende måte.
Jeg kan ikke finne ett eneste sekund på denne innspillingen som ikke går rett i hjerteroten. Hawkins’ pianospill er gjennomgående kreativt og spennende. Han «lener» seg ikke på gamle helter, med unntak av (kanskje) Thelonious Monk i noen sekvenser, men har, stort sett, skapt sin egen pianotradisjon som, riktignok, flere har hengt seg på. Men jeg opplever at Hawkins blir den som gjør dette til en egen sjanger (nesten) i dagens jazz. Og balladen «If Nature Were a Bank, They Would Have Saved It Already», er en nydelig sak, som har mye «gammel Paul Bley» i seg. Den er ytterst vakker, og Hawkins viser virkelig fram sin lyriske side sammen med velspillende medmusikanter her. Og i de komposisjonene hvor elektronikken får råde, overgår denne trioen det meste av hva vi ellers får høre av denne musikken.
Denne trioplaten er blitt et storslagent monument fra Hawkins og hans medmusikanter, som bør lyttes til av alle med en viss sans for god musikk.
Jan Granlie
Alexander Hawkins (p, synth, sampler, perc), Neil Charles (b, perc), Stephen Davis (dr, perc)
