Den skotske bassisten Ali Watsen kalte det nye albumet sitt Terrarium først og fremst fordi han ønsket å lage «a piece of work which really draws you into its own world. Like a Terrarium it has its very own atmosphere and explores the boundaries between nature and nurture – the terrarium is initially artificially created and over then as you leave it over time nature begins to take over».
Han kommer fra nordkysten av Skottland. Han fikk sin lidenskap for jazz mens han spilte bass med East Dunbartonshire Schools Jazz Orchestra, og ble undervist i klassisk kontrabass og jazzkontrabass ved RCS Junior Conservatoire som stipendstudent. I sitt sjette år på skolen begynte han på musikkskolen ved Douglas Academy hvor han hadde klassisk undervisning. Han har spilt med blant annet National Youth Jazz Orchestra of Scotland / NYJOS) på BBC Proms, og et NYJOS Futures-samarbeid. Han blir beskrevet som en «virkelig spesiell musiker» av lærerne sine, og han «kombinerer en naturlig tilhørighet til musikk med en ekte lidenskap og eksepsjonelle ferdigheter», som det står i omtalen av ham. Han ser selv at hans ambisjon er å bli en av de beste jazzbassistene i Storbritannia og å spille i et moderne ensemble i verdensklasse.
Med seg på denne utgivelsen har han et relativt ungt «hold» med tenorsaksofonisten Matt Carmichael, pianisten Alan Benzie og trommeslageren Greg Irons, og vi får ni låter komponert av Watson. Og løpet av de drøyt 46 minuttene får vi fin jazz i den litt lyriske avdelingen, hvor bassen spiller hovedrollen. Og allerede fra åpningssporet «Glen» er dette fin, akustisk jazz som heller mer mot norskekysten enn mot Sambandsstatene.
Hele vegen er dette fin og moderne jazz med fire utmerkede musikere, som treffer en nerve i lytteren (i alle fall denne lytteren) som fascinerer. Watson lager fine komposisjoner, hvor man nærmest kan høre havet som slår mot stranden og med bassen liggende langt framme i lydbildet, blir dette hele vegen bassistens plate. Han avleverer flere utmerkede soloer og ensemblespillet er strålende. I tillegg spiller tenorsaksofonisten Matt Carmichael fint hele veien med kreative og fine soloer. Pianisten Alan Benzie ligger også langt framme i lydbildet, noe som medfører at han ikke bare viser seg som en utmerket ensemblemusiker, men han avleverer også fine soloer i en (litt) norsk tradisjon. Og bak ligger trommeslageren Greg Irons med fint, men litt «skarpt» spill. Og hele vegen er det Watsons bass som «strer skuta» på fremragende vis.
Det er tydelig at avstanden mellom den skotske jazzen og Norge ikke er så veldig stor. Det er flere norske band, i første rekke de som ikke legger seg på den aller mest moderne linjen, og som holder hos på den norske vestkysten, som også befinner seg i dette landskapet, og jeg vil hevde at denne kvartetten finner seg en god plass blant disse.
I de mer stillegående komposisjonene, som for eksempel fjerdesporet «Undergrowth», at inspirasjonen flytter seg fra vestkysten av Norge og innover i landet, hvor pianospillet nærmer seg for eksempel Tord Gustafsen og de mer lyriske, norske pianistene, mens han i andre komposisjoner låter han som en som har hørt på hele den nyere jazzhistorien for å få inspirasjon. Hele vegen er dette flott musikk som svinger fint innenfor den akustiske jazzen, og som jeg er overbevist om at kunne gjort suksess på en rekke norske jazzscener.
Dette er blitt en fin plate med gode komposisjoner, hvor bassisten Ali Watson virkelig får vist seg fram. Og gjennomgående er dette fin jazzmusikk som treffer oss på en fin måte. En utmerket plate å starte det nye året med.
Jan Granlie
Ali Watson (double bass), Matt Carmichael (tenor saxophone), Alan Benzie (piano), Greg Irons (drums)
