Sema4 er det nye albumet til ARQ, Alison Rayner Quintet, innspilt på Vortex Jazz Club i Dalston, Øst-London. Denne konserten var opprinnelig ikke planlagt for utgivelse, men etter å ha lyttet til innspillingen visste bassisten og komponisten Alison Rayner at bandet hadde skapt noe som kanskje ikke skjedde i et studio. Hun forteller selv at «noen ganger må du gå på akkord med visse ting i et liveopptak, men jeg følte at vi hadde oppnådd en fantastisk stemning og energi, noe helt spesielt».
Hun har spilt jazz og annen samtidsmusikk siden midten av 1970-tallet. På 1980-tallet spilte hun med latinbandet The Guest Stars, og med dette bandet turnerte hun på de fleste store, internasjonale jazzscener og festivaler i sytten land og de spilte inn tre album.
På den nye utgivelsen samarbeider hun med gitaristen Deirdre Cartwright, pianisten Steve Lodder, saksofonisten Diane McLoughlin og trommeslageren Buster Birch. De har spilt sammen i 12 år, og de har utviklet sterke bånd, som Rayner mener er helt avgjørende for den musikken de fremfører.
Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner veldig godt til musikerne på forhånd. Og etter å ha lyttet meg gjennom platen noen ganger, er jeg heller ikke sikker på om samlingen vil bli fylt opp av utgivelser med denne gjengen. Men det har ingenting med kvaliteten på de enkelte musikerne. For alle holder et høyt nivå. Og selv om det går fint for seg i de fleste låtene, vi får fine soloer fra de enkelte musikerne, og kapellmesteren styrer det hele med myndig hånd fra bassene i bakgrunnen, blir det hele litt for kjedelig og kjønnsløst.
Det som gjør at jeg ikke elsker det jeg får servert på platen er, i første rekke, arrangementene av låtene – tror jeg. I tillegg er ikke alle komposisjonene like spennende, og spillet blir hele vegen litt for «oppjaget» og jeg blir stresset uansett om musikken fremføres i hurtig tempo eller nesten som ballader. Det føles som om alle musikerne hele vegen er helt framme på tuppa, for å vise hvor dyktige de er. Men jeg ville ha foretrukket at de innimellom roet ned, at noen av musikerne tok en liten i pause, i stedet for å «peise på» hele vegen.
Som musikere er alle utmerkede utøvere. Og Rayner selv har en fin tone i bassen, og særlig i de roligere partiene, hvor hun «brøyter seg» plass, låter det utmerket. Men altfor fort blir idyllen brutt av at hele gjengen kommer stormende inn. Men det de bidrar med hver for seg er helt ok. Problemet er bare at det blir litt for mye av det gode for denne lytteren.
Jan Granlie
Alison Rayner (basses), Deirdre Cartwright (guitar), Steve Lodder (piano), Diane McLoughlin (saxophones), Buster Birch (drums)
