Danish drummer Peter Bruun attempts to bring ”the avant-garde back to the people” by making smart and complex pieces that are still accessible for all listeners, ont only the ones who are well-versed by the so-called avant-garde. The second volume of his All Too Human outfit, following «Vernacular Avantgarde» (Ayler, 2018), expands the core quartet of Bruun, French guitarist Marc Ducret, trumpeter Kasper Tranberg, and keyboards player Simon Toldam is augmented with sax player Anders Banke and Swedish bass player Petter Eldh. The deluxe vinyl of «Because You’re Worth It» includes one foldable magic mirror and eight animated phenakistoscopes, one for each song.
«Because You’re Worth It» enhances Bruun’s human vision: all can benefit from deep, adventurous music. His intricate, kaleidoscopic compositions blend familiar and catchy synth-heavy elements from the seventies and eighties with fractured, fast-shifting pulses and sudden and often poetic, individual contributions, defying any common conventions. This recipe not only manipulates the listeners’ ears, intuition, and musical expectations but sharpens the sensitivity and sonic imagination while offering an accessible and entertaining experience.
Bruun’s complex rhythmic patterns and sonic inventions are balanced by the listener-friendly, vintage and analog synth of Toldam and both succeed in a quite paradoxical manner to sketch catchy but highly eccentric grooves. Ducret plays the role of rhythm guitarist most of the time, but his brief solos always spark the music with imaginative, brilliant colors, especially on «Tipping Points» and the Terje Rypdal-like solo on «EpïphænâbLè». Likewise, the brief solos of Tranberg are reserved but highly poetic and he excels on the dramatic «Dead Rock Base». The title-piece beautifully merges the eerie, sci-fi-tinged synths and fractured pulse into a moving, melancholic ballad. This communicative journey ends with «Potential Cure To The Distractibility Disorder Of Modern Life», a dramatic statement that celebrates humanity, music, poetry, and sounds of all kinds, colors, and shapes.
Eyal Hareuveni
……….
I 2017 dro den danske trommeslageren Peter Bruun ut på et ambisiøst eventyr med tre likesinnede improvisatører, den franske gitaristen Marc Ducret, trompeteren Kasper Tranberg og pianisten Simon Toldam, begge «pære» danske. I 2017 kom deres debut under bandnavnet All Too Human, en plate som fikk tittelen «Vernacular Avantgarde» – et album som virkelig fikk de fires kreative evner til å våkne. Den platen gikk dessverre salt peanuts* hus forbi, men heldigvis har vi fått med oss deres nye plate, «Because You’re Worth It». Ifølge presseskrivet har ambisjonene aldri vært høyere hos de fire, og aldri har deres kollektive visjon vært tydeligere.
Sammen med CDen følger noe de kaller et «Magic Mirror», som består av åtte håndtegnede analoge animasjoner, en for hver låt på platen. Ifølge presseskrivet er platen et kjærlighetsbrev til den eventyrlystne lytter … Because You’re Worth It.
Presseskrivet sier også at Bruuns komposisjoner er en blanding av det kjente og ukjente – som popmusikk fra et parallelt univers. Intrikate former manipulerer lytternes ører, intuisjon og forventninger.
Og det starter med «All Too Disko (Dance with a stranger)», som rett og slett er en slags discolåt, men, som de sier i presseskrivet, fra et parallelt univers. Noen vil kanskje få tanker om Sun Ra når man hører denne låta, for det er mye her som ligger tett på «solguden». Men allikevel er det noe særegent over det som serveres, som ligger et godt stykke til venstre for hva denne skribenten hører på til vanlig. Men samtidig så lager de fire, og da særlig ved hjelp av Bruun og/eller Toldams synthesizer og andre «dippedutter» et musikalsk landskap som er ytterst fascinerende. Ducret kommer inn med sedvanlig og rocke-aktig gitarspill, som passer perfekt inn i denne discoen, som jeg vil påstå de fleste som forsøker å danse til, vil få store problemer med fotbevegelsene. For her går det i mange forskjellige, rytmiske mønstre, hvor når man føler seg sikker på fottrinnene, får seg en «rett høyre» og rytmene endres radikalt.
«The If Machine (Spiritual dialysis)» er også en låt noen kanskje forsøker å danse til. Og den starter roligere, men innimellom kommer det noen rytmeskifter som kan forårsake både forstrekkinger og brudd i ankelregionene. Men selv om musikken høres lettfattelig ut og innimellom enkel, skal man ikke la seg lure. For dette er kreativ improvisasjonskunst man bare må bli imponert over.
Tredjesporet «Because Youre Worth It (Just do it)», kunne nesten vært gjort av et av backingbanda til Robert Wyatt (dog ikke Soft Machine), og har mye av den synthbruken Wyatt brukte på for eksempel «Nothing Can Stop Us» med storslageren «Shipbuilding» fra 1981. Og det er spennende hele veien, og særlig liker jeg måten synthene blir brukt på over et ytterst spennende trommespill.
«Fantastic Tendencies (Understandable but unfruitful)», er kanskje den minst spennende sekvensen på platen, selv om både synthene og trommespillet er fascinerende. Her tror jeg de gode ideene har stoppet litt opp, og jeg savner det kreative.
Men det kommer tilbake i rikelig mon i «Tipping Points (One story desperately needs a different ending)». Her legger vi merke til bass-spillet til Eldh, som er med på å «sprite» opp låten betraktelig. Og synthspillet, som også her dominerer, er av aller høyeste kvalitet, og i «Dead Rock Base (Now say nay)», starter med tung synth som etter hvert legger seg under Tranbergs nydelige trompetspill, som heller ikke her blir kjedelig. Han har alltid noe spennende å varte opp med, og her plukker an fram den mer Miles Davis-aktige måten å spille på, anno 70-tallet. Tøft!
Så er vi over i «Epiphanåblé (What’s not epiphænåbLé?)», som også domineres av relativt tung synthbruk, men hvor de lysere tonene fra en annen synth pluss Tranbergs trompet legger seg på toppen som en deilig kontrast, før det «flater ut og vi får en deilig landing, før de avslutter med «Potential Cure To The Distractibility Disorder Of Modern Life (Look closer)». Dene starter heftig med elektronikk på trompeten, før de roer det ned et lite øyeblikk, før et relativt enkelt tema tar tak og løfter lytteren opp fra stolen, før den plutselig er slutt, og vi blir sittende å bare vente på mer.
Og å sitte med platen på full «guffe» og putte «The Magic Morror» på platespilleren og følge hver låt med hver sin animasjonsfilm er spennende. Denne «bonusen» kan vi takke Morten Kantsø og Øivind Slaatto for, som har gitt oss en ny dimensjon på musikken med dette grepet.
«Because You’re Worth It» er blitt en spennende plate som, akkurat som man skriver i presseteksten, gir oss popmusikk fra et parallelt univers. Lyden er relativt skarp i kantene, noe medprodusent Petter Eldh har gjort med flere innspillinger den senere tiden. Og selv om vi var litt skeptiske til det på de første platene, er vi nå blitt vant til det, og ser fascinasjonen i dette relativt nye lydbildet. Det er blitt en deilig plate, som er spennende samtidig som den får, i alle fall denne anmelderen, til å trekke på smilebåndet flere ganger. Ikke kun fordi jeg gjenkjenner flere sekvenser uten helt å kunne sette fingeren på hvor jeg har hørt det før, for det har jeg heller ikke, men at Bruuns versjon av popmusikken henter elementer fra flere leire, baker det sammen til en deilig rett, og serverer den som nye helt nytt.
Man kan nesten høre at alle involverte musikere koser seg i studio, og jeg har en mistanke om at Bruun og medprodusent Eldh har hatt en svært hyggelig stund mens de har filt og rettet på detaljene. I tillegg har de garantert hatt det svært morsomt ute hos Thomas Vang i Village Studio i Vanløse i dagene 22. til 24. mars i fjor, da dette ble innspilt.
Jan Granlie
Peter Bruun (dr, synth, mopho), Marc Ducret (g), Simon Toldam (synth, p), Kasper Tranberg (tp), Anders Banke (fl, afl, bcl), Petter Eldh (synth, b)
