Den portugisiske saksofonisten Rodrigo Amado, har vi truffet flere ganger de senere årene, blant annet gjennom hans Motion Trio med trompeteren Peter Evans. I trioen The Attic har han gått sammen med de to landsmennene, bassisten Gonçalo Almeida og trommeslageren Marco Franco. De gjorde denne innspillingen under en konsert i SMUP, Parede den 22. desember 2015, og alt tyder på at det er tre musikere som kommer godt ut av det med hverandre vi får høre.
Avant garde-scenen i Portugal har de senere vokst seg til å bli stor. Ikke minst takket være Amado og hans internasjonale samarbeid med musikere som Joe McPhee, Kent Kessler og Chris Corsano (platen «This Is Our Language»), og selvsagt, hans Motion Trio.
På «The Attic» møter vi et tett samarbeid mellom tre musikere, som har en felles idé om hvilken vei de skal gå musikalsk.
Det åpner med den heftige «Shadow», som åpner med stryke-bass, før alle tre finner hverandre i en intens og flott, frittgående låt. Denne utvikles og vokser i drøyt 12 minutter, og hele veien får vi et heftig «komp», med Amado som den førende i front. Amado har mange av heltene fra 60-tallet inne, og det er mulig å gjenkjenne både John Coltrane, Archie Shepp og Phaorah Sanders i hans kraftfulle spill.
«Hole» starter med tenorsaksofonen, som nesten høres ut som en tåkelur i starten, før de to andre kommer inn og nærmest prøver å overbevise ham om at sånn kan han ikke holde på. Og etter hvert lytter han, og de tre innleder en fin «samtale». Sammen med «Spring» er dette platens mest stillegående låter, selv om man heller ikke her kan si at de beveger seg inn i balladenes verden. Her synes jeg Franco leverer strålende trommespill som «støtte» eller assistanse til Amado, mens bassen til Almeida prøver å holde de to i tømmene.
«Spring» er nok en av de roligere utspillene. Men bassens glissando i starten legger et spennende grunnlag for de andre. Franco kommer inn og «pusler» litt ved trommene, før Amado «tar en ballade-Coltrane», men også noe George Adams kunne gjort, og det hele er ytterst intenst, selv om det ikke går «fort og gæli». Her får vi nydelig spill fra alle tre, og det spillet Amado her leverer, er i mesterklasse, slik vi nesten ikke har hørt det på mange år. Det er noe ekte og rotfast i balladespillet til Amado, som nesten får det til å gå kaldt nedover ryggraden.
I «Board» er det en helt annen stemning. Her er det Franco som setter «dagsorden», og de andre to har bare å følge hans ideer, og allerede fra start får vi frapperende spill fra Amado. Her beveger de tre musikerne seg nesten fra hverandre i stedet for å nærme seg hverandre, noe som gir en fin åpenhet i lydbildet. Og Almeidas klagende strykebass er med på å «hanke» de to andre inn igjen på en fortreffelig måte. Og selv om låten varer i over 16 minutter, så skjer det spennende ting hele veien. Trommeslageren og saksofonisten stopper litt opp, og lytter til bassens klagesang, men bassen gir seg ikke. Etter hvert høres det ut som han anklager de andre to for ting han overhode ikke liker, og Amado svarer, like hissig. Diskusjonen går heftig, mens Franco holder seg litt på avstand. Og det hele er ytterst spennende å følge med på. Og til slutt virker det som om Amado får overbevist Almeida om at han har rett og de tre gjenforenes i en heftig 60-talls-improvisasjon det lukter svidd av. Det er faktisk lenge siden jeg har hørt en tenorsaksofonist levere jazzmusikk av det slaget vi her får fra Amado. Det er bare å gi seg over. Og under han, koker det heftig fra Almeida og Franco, helt til de tre faller om av utmattelse på slutten.
Så tror vi det skal roe seg ned i sistesporet «Nail». At musikerne på en måte vil runde av på en måte som vil få «den vanlige lytter» til å ville høre mer av slaget. Men nei da! The Attic vil ha lyttere som meg! For her tar de helt av! De kjører ut i hundre, og jeg tenker at sammenligningen med Adams lenger opp i anmeldelsen var helt på sin plass. For her gjør Amado hva han kan for å rett ut tenorsaksofonen, mens de to andre heier på han i bakgrunnen. Om han greier det, vet jeg ikke, men dette må være et av de beste forsøkene siden Mats Gustafsson gikk amok med Gush for mange år siden. Dette er heftig musikk slik vi elsker det, og det er umulig å sitte stille mens det pågår.
Låtene på platen er laget av de tre i fellesskap, og noe sier meg at de har avtalt at en av dem skal begynne ett eller annet sted, så ser man hvor man havner. Dette er en vanlig måte å gjøre det på innenfor den friere delen av jazzen, men det er sjelden man opplever at det fungerer like godt som her. Dette er en plate som trekker historien fra de skikkelige tøffingene fra 60-tallet inn i vår tid, og som leverer så til de grader. Dette er en trio som bør bæres rundt i Europa på gullstol og presenteres for alle som har den minste interesse for improvisert musikk, og som et ledd i en eller annen dannelsesreise. For maken til tøff og heftig musikk skal du lete lenge etter! Skål!
Jan Granlie
Rodrigo Amado (ts), Gonçalo Almeida (b), Marco Franco (dr)
