Det norske radarparet innenfor jazzen – saksofonisten John Pål Inderberg (født 1950) og bassisten Bjørn Alterhaug (født 1945) er blant de mest respekterte jazzmusikerne i Norge. I løpet av mer enn 50 år med samarbeid i forskjellige kombinasjoner kom ideen om å lage et duoalbum. Om innspillingen sier Alterhaug og Inderberg: «Impulsen til å lage en studioinnspilling med kun kontrabass og barytonsaksofon kom til oss etter mange års samarbeid med en rekke utøvere og settinger. Repertoaret vårt er bredt og variert, men å opptre som duo kunne, mente vi, by på noen utfordringer i forhold til tilpasning og arrangement av låtene vi valgte».
Og de starter med Astor Piazzollas vakre «Oblivion», hvor Inderberg fører an over Alterhaugs bass i en nydelig låt som, formodentlig, opprinnelig er skrevet for bandoneon. Men i de to veteranenes versjon blir musikken personlig og fin, og, særlig, faller jeg for Inderbergs ultracoole barytonsaksofonspill. Deretter følger Inderberg og Ove Røsbaks «Blod på snøen», hvor Inderbergs vokal nesten ligger som et rytmisk teppe, hvor det ikke er lett å forstå hva han snakker om, men jeg regner med at det er Røsbaks tekst som her får en original behandling av Inderberg (eller er det Alterhaug?), for teksten kompes av barytonsaksofon. En vakker låt, hvor jeg gjerne skulle ha fått med meg teksten.
Så får vi Alterhaugs «Sov» koblet sammen med den tradisjonelle «So ro godt barn». Også her er de to i et tilbakelent humør som passer perfekt for eldre herrer i sin beste alder. Alterhaugs bass-spill ligger litt i «forkant» av Inderbergs tilbakelente spillestil, og Alterhugs låt går fint sammen med den tradisjonelle voggesangen. Og «So ro godt barn» gjøres nesten som om det var Lars Gullin som fremførte den. Vakkert!
Så følger Alterhaugs «Egeli», som jeg mener jeg har hørt tidligere på en av Alterhaugs innspillinger, men det er overhodet ikke sikkert. Men også denne fremføres i en svært cool og fin versjon, før vi får Alterhaugs «Message From a Sad Dolphin», som jeg i alle fall har hørt tidligere på Alterhaugs innspilling Songlines, men den gang i kvintettversjon. Og det er deilig å få den i et såpass tilbakelent landskap, selv om studioeier Celio Barros medvirker på det jeg tror er gitar og ikke el.bass som det står på coveret. Her får vi også en deilig bass-solo fra Alterhaug, og spillet til Inderberg er nydelig, før de går over i Inderberg og Irgens «Snøen på Stiftsgården», som er nok en fin ballade, hvor samspillet mellom de to nesten er som om det var siamesiske tvillinger som skulle ha gjort den. Inderbergs solo er fremragende over Alterhaugs distinkte bass. Og legg merke til samspillet her – det er nesten magisk!
Deretter følger Inderbergs «Blodskriket» koblet sammen med Olle Adolpssons gamle og gode «Trubbel». «Blodskriket» er ikke et rent skrik, men en nydelig intro til Adolphsons kjente vise, som her trakteres på aller beste måte, før de avrunder med den gamle jazzstandarden «I Fall in Love Too Easily» av June Style og Sammy Cahn. Og her er de to virkelig på hjemmebane. Jeg aner ikke hvor mange ganger opp gjennom årene de har tolket denne standarden, men det er ikke få. Derfor kan de også denne låten ut og inn, og avleverer en strålende versjon av låten som kunne gått rett inn i jazzhistorien på grunn av sin lette og overbevisende behandling. Og helt på slutten kommer Inderberg inn med en nydelig solo, som jeg formoder er en kort og konsis improvisasjon over noe som kan være en folkemelodi av beste merke.
Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg har laget en ytterst velsmakende rett som skal nytes etter middag, gjerne med et godt glass cognac av beste merke, og man skal sitte i godstolen med lukkede øyne. Da er det ikke mulig å gjøre ettermiddagen eller kvelden.
Jan Granlie
John Pål Inderberg (bs), Bjørn Alterhaug (b), Celio Barros (el.b)
