Det driftige plateselskapet No Business fortsetter å sende oss spennende, eldre opptak med noen av jazzens mest spennende, «frittgående» musikere. Denne gangen kommer et opptak med trommeslageren Barry Altschul (født i 1943), bassisten David Izenson (1932-1979) og klarinettisten Perry Robinson (1938-2018), fra 14. oktober 1978, tatt opp i 1331 Prince Street i New York. Og skal man tro coverteksten, så var dette sannsynligvis den første og eneste gangen de tre spilte sammen som trio. Og at dette ikke er utgitt på plate tidligere, kan ikke regnes som noe annet enn en skandale.
Vi får fire kollektive «strekk» med titlene «Untitled 1-4», og i løpet av de drøyt 53 minuttene denne herligheten varer, får vi strålende triospill med den litt originale besetningen, drivende trommer, pågående klarinett og heftig bass. De går ut i «hundre» med Altschul i sedvanlig og drivende trommespill ved siden av Robinsons fine klarinettspill, og begge ligger litt foran Izenson i lydbildet, noe som passer perfekt for de som vil studere Altschuls trommespill spesielt. Hans trommespill er lekent, pågående og er vel det musikalske elementet som i størst grad «drar» musikken framover i et relativt standardisert musikalsk uttrykk.
Men selv om Izenson ligger litt bak de andre i lydbildet, kan vi høre at han leverer strålende spill. Opp gjennom årene har vi hørt en rekke opptak med Perry Robinson på klarinett, men jeg tror ikke jeg har hørt han såpass «på hugget» som her. For oss som fulgte jazzen tett på 80- og 90-tallet, dukket klarinettisten Don Byron opp som en vi trodde fornyet klarinettspillet. Og da regner vi ikke med de helt «frittgående» musikerne som Peter Brötzmann og hans like, men mer de som behandlet klarinetten slik man husket det fra Benny Goodman og de riktig gamle utøverne. Og Robinsons spill har mye av det tradisjonelle i seg, men, på samme måte som Byron, tar han med seg tradisjonene inn i den moderne jazzen, endrer den i improvisasjonene, men beholder mye av basisen i spillet, og gir oss fantastisk flott spill, som passer perfekt til Altschuls energi og Izensons fine bass-spill.
Og Altschul er egentlig et kapittel for seg selv på denne innspillingen. Han har enn ennergi i spillet som er fenomenalt. Det er nesten som å høre en nyere versjon av Elvin Jones når han «kliner til» og bringer musikken inn i et deilig og energisk landskap. Men det er ikke bare «tut og kjør» på denne konserten, for det er et konsertopptak. I «Untitled II», tar de det ned med Izensons relativt frittgående spill med bue i starten, hvor Robinson og Altschul henger seg på med kommentarer, men hvor bassen får dominere. Dette er enn fin ballade hvor, særlig, Izenson og Robinson «samtaler» så man nesten får problemer med å skjelne de to fra hverandre innimellom, med Altschuls kreative trommespill som debattleder. Låten er en fin oppfølger til åpningen, før de går enda friere til verks i «Untitled III» med Altschul i førersetet. Med et rytmisk teppe som nesten blir latinsk innimellom, inviterer han med de andre til å følge sitt strålende humør og energi, og selv om det tar litt tid før de andre kommer opp i samme «turtall» som den gode trommeslageren, utvikler dette seg til en strålende, fri improvisasjon som svinger hemningsløst tross sin (litt) frie form.
Så avrunder de med «Untitled IV», som gir Izenson oppgaven med å åpne og sette premissene, noe han gjør på en fremragende måte. Etter hvert kommer de andre inn med enda mer svingende spill, hvor improvisasjonene og det strålende spillet fortsetter på en strålende måte. Her er Robinson innom et relativt velkjent standard-tema (eller flere), uten at vi i farten kommer på hvor han har hentet det fra. Det svinger, samtidig som de spiller relativt fritt, og musikken henger veldig godt sammen takket være tre utmerkede musikere som virkelig kunne denne musikken.
I den utmerkede coverteksten til Ed Hazell, kan vi lese at Altschul ikke kan huske at de tre øvde sammen før de gikk på scenen for å gjøre denne konserten. Hvis det er tilfellet, så har vi her å gjøre med tre musikalske genier, som kommuniserer musikalsk som om de ikke har gjort noe annet enn å spille sammen i mange, mange år. For dette er fire utrolig flotte sekvenser, hvor musikken er så bra, at den kan brukes som kroneksempel på hva som gjør den frie jazzen til stor kunst. Spill dette for noen som er relativt interesserte i god musikk, men som ikke helt har forstått verdien av det fritt improviserte, forklar de at dette er spontan musikk som er skapt der og da, og de vil bli overbevist om at den fritt improviserte musikken er tingen! For bedre enn dette kan det nesten ikke bli!
Fantastisk musikk, som vi kunne drept for å høre på konsert!
Jan Granlie
Barry Altschul (drums), David Izenson (bass), Perry Robinson (clarinet)
