For en del år siden var det en argentinsk musiker som fortalte meg, at det dør en person i enhver tango. Tango er en urimelighetens kunst. Kombinert med friheten til jazz produserer den poetiske og lidenskapelige musikk, sier finnene om sitt hjemlands tango.
«Jeg hørte Martin Alvarados på konsert våren 2018 i Spania. Vi ble kjent med hverandre og ideen om et samarbeid ble født, sier saksofonisten Eero Koivistoinen. «Vi ønsket å lage musikk som var intim, og ba pianisten Alexi Tuomarila være med i trioen». I tillegg til komposisjonene til bandets medlemmer, får vi også klassikere versjoner av både den argentinsk og den finske tangoen.
Vokalisten Martin Alvarado er en av Buenos Aires sterkeste tolkere om tangoen i dag. I løpet av sin 20-årige karriere har han opptrådt i Sør-Amerika, Asia, Russland og europeiske land, ofte i Finland. I løpet av sin lange karriere har Eero Koivistoinen spilt med en rekke forskjellige band over hele verden. Alexi Tuomarila har blitt kjent de senere årene for sitt spianospill. Hans egen trio har fått stor anerkjennelse i internasjonale medier, og Alexi og Eero har jobbet sammen i 6 år.
Bandet er nytt og veldig oppdatert, og Svart Records utgir nå deres debutalbum «Alma».
Vi får servert 12 forskjellige tangoer, og det starter med Alvardo og Koivistoinens «La Perra Vida». Og derfra til de avrunder med Alfredo la Pera og Carlos Gardels «Volver», tas vi med på en reise mellom Finland og Argentina, som beviser at det er mulig å gjøre tango uten bandoneon eller trekkspill.
Siden vokal, saksofon og piano er de eneste elementene her, så krever det mye av m usikerne, for at man skal få den rette «tango»-følelsen. Og det er vel bare tidvis at den følelsen tar bolig i undertegnedes kropp.
Men Koivistoinen spiller fint saksofon, enten det er på tenor-, eller sopran. Tuomarila er den som det høres ut som har minst forhold til tangoen. Han er muligens for ung til det, og falt i «jazzgryta» altfor tidlig til å ha opplevd de landlige tangofestene i hjemlandet. Alvardo synger med akkurat så mye lidenskap, sorg og melankoli som en tango krever, og selv om jeg ikke er en «kløpper» i språket han synger på, så kan man nesten høre hva han synger m. Og det er mye lidenskaplig og ulykkelig kjærlighet i det vi får servert.
Hvis du har gener som trekker deg mot tangoen, mest til den argentinske i dette tilfelle, så er dette absolutt en plate du skal sjekke ut. For oss som sjelden eller aldri beveger oss ut på et dansegulv, blir det kanskje litt «kunstig» og lite autentisk. Jeg vet ikke hvor mange som døde i forbindelse med denne innspillingen, men jeg tror de fleste klarte seg. Men det er en plate som det absolutt er verdt å låne ett øre eller to til, hvis du trenger å «jekkes» litt ned.
Jan Granlie
Martin Alvardo (v), Eero Koivistoinen (ss, ts), Alexi Tuamarila (p)
