I den nordøst-brasilianske delstaten Pernambuco ligger kystbyen Recife, hvor Amaro Freitas regnes som banebrytende for den nye lyden av brasiliansk jazz. For den unge pianisten stikker ånden i hjembyen dypt. Fra den afro-brasilianske maracatuen født på slaveriets sukkerplantasjer, til de høyintensive karnevalsrytmene frevo og baião, Amaros sterkt perkussive tilnærming til jazz står like mye i gjeld til disse Pernambuco-tradisjonene som til Coltrane, Parker og Monk. Som med mange av de store før ham, begynte Amaro å spille piano i kirken da han var ung (12 år), under instruksjon av sin far, som var leder av kirkekorpset. Da hans naturlige talenter ble tydelige, vokste det unge vidunderbarnet raskt ut av farens instruksjoner. Han vant en plass ved det prestisjetunge Conservatório Pernambucano de Música, men måtte droppe ut siden familien hans ikke kunne spare penger for bussbilletten. Uforskrekket spilte Amaro i band i bryllup og jobbet i et kundesenter for å finansiere undervisningen. Det store øyeblikket kom da Amaro var 15 år, og han snublet over en DVD med en konsert med Chick Corea. Til tross for at han faktisk ikke eier et piano, viet Amaro seg til å studere dag og natt – han øvde på imaginære tangenter på soverommet sitt, til han til slutt inngikk en avtale med en lokal restaurant for å øve før åpningstidene. Han var 22 år var han en av de mest ettertraktede musikerne i Recife og han var fast pianist ved den jazzbaren Mingus. Det var i løpet av denne tiden han møtte og begynte å samarbeide med bassist Jean Elton, og paret gikk på jakt etter en trommeslager. «Vi hørte stadig om denne gale gutten som spilte i 7/8 eller 6/4, vi visste at vi måtte møte ham», forteller Freitas, og Hugo Medeiros ble med på trommer, og Amaro Freitas Trio ble født.
«Sankofa» er trioens tredje plateinnspilling, og at Chick Corea har satt varige spor i den unge pianisten, er det ingen tvil om. Han er en strålende tekniker, og han lager spennende komposisjoner, selv om noen «faller» litt i gryta for det litt for «hippe» og publikumsvennlige. Men han har en god trio, og musikken starter med noe som godt kunne vært inspirert fra Skandinavis, men det går ikke lang tid før vi er ett godt stykke inne i den brasilianske regnskogen. Og med ene foten i regnskogen og de brasilianske byene og festlivet der, og med Chick Coreas måte å spille piano på i andre foten, blir dette en overraskelse av en plate, fra en brasiliansk pianist vi ikke kjente altfor godt til før vi puttet hans seneste plate i spilleren.
Men det oser sommer og sol av innspllingen, og viser noe helt annet enn regnværet som truer med å ødelegge årets sommerferie i Norge. Derfor er det helt ok ¨sette på denne innspillingen når depresjonen tar grep for alvor. For dette er pianomusikk på et høyt teknisk nivå, som oser av sol og dommer.
Jan Granlie
Amaro Freitas (p), Hugo Medeiros (dr, perc), Jea Elton (b)
