Den svenske fløytisten og saksofonisten Anders Hagberg, er kjent for å traktere et utall versjoner av fløyte, men spiller også saksofon. På denne innspillingen trakterer han alminnelig fløyte, bassfløyte, kontrabassfløyte, sopransaksofon, matusifløyte, piano, gong, chimes, overtonefløyte, munnharpe og elektronikk. Og ser man på denne sammensetningen, så regner man umiddelbart at man før musikk som fort kan gå inn under noe svevende og følelsesmessig. Omtrent slik man på pådyttet på gaten på 70-tallet av flintskallede herrer med bjeller og orange antrekk. Det var da den store «New Age»-bølgen strømmet over verden, og mange unge mennesker var lett påvirkelige. Men aldri kom noen av disse platene inn på mitt gutterom! Der hersket fremdeles Steppenwolf, Frank Zappa, Bob Dylan, Joni Mitchell, Miles, Coltrane og Mingus, som alle befant seg langt fra «New Age»-bølgen.
Etter å ha lyttet meg gjennom Hagbergs plate noen ganger, tror jeg egentlig heller ikke han var en av de som ble grepet av «New Age»-bølgen, selv om jeg slett ikke er sikker.
Utfra førstesporet, «True Detective», er det ingenting som tyder på det. Her får vi en litt funky sak på bass- eller kontrabassfløyte som swinger fint. Men jeg begynner å lure litt i andresporet, «Red», med vanlig føyte og elektronikk som svever som en mild vind i bakgrunnen. Men tredjesporet, «Care» overbeviser meg om at om han aldri noen gang følte en trang til å gå i orange klær, og om så er tilfelle, så er det i så fall er et tilbakelagt stadium. Her får vi en fin sak spilt på kontrabassfløyte hvor det også forekommer ordløs sang (?), og kontrabassklarinetten høres innimellom ut som en tuba.
På noen spor har han invitert inn den danske perkusjonisten Lisbeth Diers, som bidrar med sparsomt spill både på perkusjon og cymbaler. Hun går aldri i veien for fløytespillet, for det er det som hele tiden er toneangivende.
Etter hvert som platen surrer, vender innimellom «New Age»-begrepet tilbake i tankebanene. Er han ferdig med den perioden, eller er han det ikke? La gå at mye av det som serveres godt kan ha sin inspirasjon fra østlig fløytekultur, og at Arve Henriksens trompet/vokal-landskap ikke ligger langt unna det vi får høre. Men fløyte kombinert med sober elektronikk, har en tendens til å bli soundtrack til vaiende rismarker, lettskyet vær, lettkledde, lykkelige mennesker som danser i solnedgangen, uten tanke på all elendigheten i verden.
Men har man sans for stillegående og behagelig fløytemusikk, så er denne innspillingen et godt alternativ til tung medisinering. Dette er musikk man nesten må ta seg en «nedpåbikker» etter at man har spilt gjennom platen, for det er ingenting her som stresser eller gjør deg urolig. Det er kun vakker fløytemusikk, spilt til dels på litt uodde utgaver av instrumentet, noe som gjør innspillingen spennende. Og Hagberg er en «kløpper» i å behandle de forskjellige fløytene. Fine låter har han også skrevet. Og når han legger de forskjellige fløytene på hverandre i en slags loops, synes jeg det fungerer fint.
Musikken er opprinnelig gjort til en danseforestilling, og «The Red Suite», som innbefatter spor 2 til 8, og som ble til en forestilling med danseren Anna Wennerbeck og framført på Nordic Watercolour Meseum. Og jeg vil tro at å høre denne musikken sammen med en danser, må være en fin opplevelse, både å se og høre.
Jan Granlie
Anders Hagberg (fl, bfl, kontrabfl, ss, matusifløyte, p, gong, chimes, overtonefl, munnharpe, elec). Lisbeth Diers (perc, cym)
[amazon_link asins=’B07H62NZHD’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’96862217-cc6b-11e8-8050-4902a5657a01′]
