Den italienske bassisten Andrea Grossi studerte ved Conservatorio «Arrigo Boito» i Parma, hvor han tok mastergrader, i jazzkomposisjon og kontrabass, under maestro Roberto Bonati. Her deltok han også på en rekke workshops med blant andre Bruno Chevillon, Misha Alperin, Franco D’Andrea, Gianluigi Trovesi, Sidsel Endresen, Marcus Miller, Tor Yttredal og Morten Halle. Senere har han spilt med blant andre Barre Phillips, Gyorgy Kurtag, Eyvind Kang, Aruán Ortiz, Tobias Delius, Sabir Mateen, Joe Fonda, Pedro Melo Alves, Martin Mayes og ei røys med italienske musikere.
Sammen med hans faste band, Blend 3, som består av han selv på kontrabass, Manuel Caliumi på altsaksofon og bassklarinett og Michele Bonifati på el.gitar, har de invitert med den amerikanske trommeslageren Jim Black på innspillingen som er gjort den 13. og 14. november 2023 i Turangalila Recording i Cernusci Lombardone i Italia.
I omtalen av prosjektet på plateselskapets hjemmesider forteller man at her han man forsøkt å sette sammen inspirasjoner fra saksofonisten Tim Bernes amerikanske jazz sammen med gitaristen Marc Ducrets europeiske musikk i det de kaller «det urbane miljøets polyfoni og rytmiske puls». Men forbindelsene, selv om de ikke er strengt musikalske, når langt; Fra Axis: Bold as Love av Jimi Hendrix og AlasNoAxis, Jim Blacks debutalbum.
Alle komposisjonene er gjort av Grossi, og de starter med den firedelte suiten «Axes» med delene «Game», «Interlude», Riddle» og «Coda».
Og det starter relativt fritt og freidig med gitar og altsaksofon i front over pågående bass-spill og Black i sin vante posisjon med ytterst energisk trommespill. Og fra start legger Caliumi seg i front med skarpt og fint altsaksofonspill. Jeg husker en gang jeg hørte Tim Berne i duo med Marc Ducret på ei vakker strand på Sardinia, og mye av den samme følelsen får jeg når jeg lytter til starten på denne utgivelsen. Strålende altsaksofonspill godt støttet av gitarspillet, som ligger tett på Ducrets måte å spille på, og et drivende godt komp.
De fire sekvensene tar oss med ut i et fritt og fint landskap, hvor særlig andresatsen, «Interlude» skiller seg ut som en søkende og fin sak, før «Riddle» fører oss tilbake til Tim Berne og flere av de friskeste altsaksofonistene innenfor den nyere jazzen. Her fungerer bass- og trommespillet som grunnlag for altsaksofonen og gitarens improvisasjoner, før vi får «Coda» som en fin av lyrisk avslutning». En fin suite hvor alt henger fint sammen, og hvor helheten er åpenbar.
Deretter følger «Dark Bloom», som er en låt Grossi har skrevet mot fascismen, og er en låts som vokser seg større og større (på samme måte som fascismen rundt om i verden). Komposisjonen er en slags hyllest til den franske komponisten Messian, som var fange hos nazistene under andre verdenskrig. Det starter med rolig gitar, helt i Ducrets ånd, og er en vakker og sterk ballade med nydelig spill fra gitar og altsaksofon over et tilbakelent komp, før vi får «BadAxes», en frisk låt hvor både altsaksofon og gitar får kjørt seg i notelesingen. Men hvor det roer seg litt ned i det låten vider seg ut i litt «innesluttet» altsaksofonspill, men hvor Blacks trommespill hele tiden holder energien oppe.
Så avslutter de med «Pedinte», en låt hvor Grossi minnes pianisten Franco D’Andrea og hans musikalske teori «interval areas», før de igjen går over i «Bad Axes». Dette er to låter som starter langt der nede med Blacks trommer. Men han bygger opp trommesoloen til å bli en invitasjon til Caliumi og hans bassklarinett, som sammen med bassen legger et fint supplement til trommespillet. Jeg har hørt Franco D’Andrea ved et par anledninger i Italia, men visste ikke at han hadde utviklet sin egen musikkteori. Og det som fremføres her ligger et godt stykke unna D’Andreas fine pinospill. Franco D’Andrea er kanskje den mest underkjente, italienske jazzmusikeren de siste 20-50 årene, og at han trekkes fram her, synes jeg er helt på sin plass. Sjekk ut hans plater i eget navn, og du vil få en ny pianofavoritt!
Her får vi en fin, relativt fri, ballade, med fint arcospill i bassen som sammen med det pågående trommespillet, blir grunnlag for gitar og, etter hvert, altsaksofon. Her ligger også Berne og Ducret og lurer under overflaten, særlig i overgangen mellom «Pedinte» og «BadAxes», og avslutningen av låten.
Dette er bliitt en spennende plate i skjæringspunktet mellom den nyere, amerikanske jazzen og den sør-europeiske jazzen vi har fått servert i noen år. Og de gjør det på en strålende måte. Dette er første gang trioen har involvert en trommeslager i bandet. Og ved å velge Jim Black som samarbeidspartner har de «skutt gullfuglen». For trommespillet passer perfekt inn i helehten, og er med på å gjøre denne musikken adskillig mer vital og viril.
Jan Granlie
Andrea Grossi (double bass, el.bass, Bb clarinet, albanian lahuta), Manuel Caliumi (alto saxophone, bass clarinet), Michele Bonifati (el.guitar), Jim Black (drums, percussion)
